MARKERING: I 2017 er det 500 år siden Martin Luther utløste reformasjonen. Frivillige organisasjoner på luthersk grunn bør planlegge en markering både nasjonalt, regionalt og på forsamlingsnivå, skriver Jon Kvalbein. Bildet er fra årets generalforsamling i Norsk Luthersk Misjonssamband. 
  Foto: Tarjei Gilje

Et lekmannsmøte med perspektiver

fredag 28. august 2015

Kristenliv

Å forsøke å repetere lekmannsmøtet i Bergen er nok lite realistisk i dag. Men mer enn noen gang trengs det uavhengige kristne organisasjoner som fremstår som bibeltro alternativer til folkekirkens lærekaos.

I dagene 28.–29. august 1965 ble det arrangert et lekmannsmøte i Bergen med stor oppslutning av predikanter og ledere fra hele landet.

Initiativtakerne var ni kjente ledere i Indremisjonsselskapet (Fredrik Wisløff, Carl Fr. Wisløff, Torvald Øberg), Vestlandske Indremisjonsforbund (Johs. Hagesæter, Gustav Ballestad, Birger Aadland) og Misjonssambandet (Kr. Haanes, Tore Tungland, Tormod Vågen).

Møtet hadde et dobbelt sikte:

Man ville løfte frem at Bibelen er Guds ord og at Skriften alene er høyeste autoritet i kirken.

Og man ville verne det frivillige lekmannsarbeidets frihet og selvstendighet i forhold til Den norske kirkes embete og rådsstruktur.

Alle talene på møtet foreligger trykt i tidsskriftet Fast Grunn nr. 4, 1965.

Denne artikkelen inneholder et kort tilbakeblikk på lekmannsmøtet og noen aktuelle refleksjoner.

Carl Fr. Wisløff holdt foredrag med tittelen «Vårt skriftsyn». Han viste til Konkordieformelen, som slår fast:

«Vi tror, lærer og bekjenner, at den eneste regel og rettesnor, hvoretter alle lærdommer og lærere skal bedømmes, er alene Det gamle og Det nye testamentes profetiske og apostoliske skrifter.»

Wisløff sa at det aldri i kirkens historie har vært mer av radikal kritikk og skepsis overfor Bibelens historiske budskap enn det er nå. Det avgjørende skillet er om man tror på en Gud som har åpenbart seg ved profeter og apostler, og især ved Jesus Kristus, eller om man ikke tror dette.

Jesus er Guds Sønn som «oppfyller» Skriften. Apostlene fikk en egen autoritet ved Herren selv. Deres ord ble av menighetene trodd som om det var Jesus Kristus selv som talte.

Wisløffs tale avsluttet slik:

«Når det er så mye slapphet, så mye prat og så lite åndsmakt, så mye arrangements og dyktig iscenesatte møter, men så lite vekkelse, så henger det sammen med at det er så lite av den ydmyke, sanne tro på Guds ord i den Hellige Skrift... Måtte han selv gi oss åndsfylte vitner som med indre sannhet stod frem og sa: Så sier Herren!»

Fredrik Wisløff talte om religiøsitet og kristendom.

Religiøsitet er det naturlige menneskets famling etter det oversanselige – etter Gud.

Kristendom er et verk av Gud, sa han.

Religiøsiteten kan gi seg utslag i naturmystikk, kunst og meditasjon. Men den har ingen plass for Guds frelsende nåde. Skal et religiøst menneske bli en kristen, må det gi opp sin religiøsitet og se Kristus som sin stedfortreder, forsoner og frelser.

Wisløff avsluttet med en sterk formaning om å trekke en klar linje mellom religiøsitet og kristendom, slik at det ikke sitter mennesker år etter år under talerstolen uten å få vite at de med all sin religiøsitet står utenfor Guds rike. Bare den forkynnelse er rett som peker på Guds uforskyldte nåde som eneste frelseshåp og på Kristi forsoningsverk som eneste grunn for dette frelseshåp.

Tormod Vågen talte om «Kyrkja og Guds folk». Han advarte imot en kirketenkning som uten videre overfører Bibelens ord om kirken som åndssamfunn til de historiske folkekirkene.

Han tok et grundig oppgjør med Andreas Aarflots kirketenkning i Luthersk Kirketidende nr. 4 samme år. Aarflots mål var å «rense begrepet ‹offisiell kirke› slik at vi kan si med frimodighet: Jeg tror på en hellig, alminnelig, offentlig, offisiell kirke så lenge denne har Ordet og sakramentene og tjenesten».

Vågen viste til den lutherske bekjennelse om kirken:

«Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir forkynt rett og sakramentene blir forvaltet rettelig.»

De hellige er en samling av frelste syndere som Gud har gjenfødt til et nytt liv. Rett forkynnelse er rett forkynnelse av synd og nåde, lov og evangelium. Men det er noe mer enn rett dogmatikk, det er en åndsbåren forkynnelse. Fristelsen til å slå av på den bibelske, klare forkynnelse om gjenfødelse og nytt liv, øker år for år, sa han.

I sitt foredrag om «Framtidsperspektiv i lekmannsarbeidet» sa Johs. Hagesæter at lekmannsarbeidet i de siste femti-seksti årene hadde hatt lite motbør fra kirken. Men han var kritisk til at kirken nå organiserte sitt eget lekmannsarbeid under bispekollegiet, bispedømmerådene og bispedømmerådenes fellesråd.

Han fryktet for at denne virksomheten ville samle folket til kirken som institusjon, fremfor å fremme Guds rike ved vekkelse og omvendelse. Hagesæter advarte mot læreoppløsningen, almenreligiøsiteten og kulturradikalismen før han gav flere utfordringer til det frivillige lekmannsarbeidet.

Det trengs en indre fornyelse av vennesamfunnet og kallet. Lekmannsarbeidet må trekke klare linjer i forhold til kirken, og sette klarere grenser mellom verden og Guds folk. Kjærlighet og toleranse er helt ulike ting. Forkynnelsen må ikke bli rund og saltfattig. Guds bud er forpliktende. Ellers ønsket han at de åtte kristelige organisasjonene som hadde arbeid over hele landet, kunne slås sammen til fire.

Mye har endret seg i norsk kirkeliv i løpet av de siste 50 årene.

Den norske kirkes struktur er blitt ytterligere utbygd med biskop Andreas Aarflot som hovedarkitekt.

Kirkemøtet har fått fullmakt til å fastsette kirkens liturgi og lære. Alle folkekirkens medlemmer – også de som forkaster eller er likegyldige til Bibelens lære – har stemmerett ved valg av kirkens topporgan.

Menighetsfakultetet er tapt som skanse for bibel og bekjennelse. Flere av professorene der kjemper sammen med flertallet i bispemøtet for å innføre kirkelig ektevielse av par av samme kjønn.

Læreoppløsningen i kirken har ført til at stadig flere kristne trekker seg tilbake fra oppgaver i menighetene. Det etableres nye forsamlinger knyttet til de frivillige organisasjonene. Flere av disse har møter søndag formiddag, og tilbyr nattverd, dåp og opplæring av konfirmanter.

Spenningen i norsk kirkeliv har økt, noen vil si til bristepunktet.

Fredrik Wisløff ønsket at lekmannsmøtet i Bergen kunne være innledningen til en prosess med sikte på sammenslåing av de tre organisasjonene.

Carl Fr. Wisløff fortalte meg dette den gangen, selv mente han at det var urealistisk.

I Staffeldtsgate protesterte flere av bibelskolens lærere imot at tre av Indremisjonsselskapets toppledere hadde arrangert et lekmannsmøte bare med ledere fra Misjonssambandet og Det Vestlandske Indremisjonsforbund.

Ikke få aktive i Indremisjonsselskapet har tradisjonelt hatt en nærmere tilknytning til kirken. Impulser fra den karismatiske vekkelsen har også fått sterkere innflytelse der. Sammenslåingen med Santalmisjonen har ikke vært noen suksess som har fått andre organisasjoner til å tenke i samme retning.

Å forsøke å repetere lekmannsmøtet i Bergen er nok lite realistisk i dag. Men mer enn noen gang trengs det uavhengige kristne organisasjoner som fremstår som bibeltro alternativer til folkekirkens lærekaos.

I 2017 er det 500 år siden Martin Luther utløste reformasjonen. Den norske kirke vil nok legge opp til en økumenisk feiring, der kirkesplittelsen vil bli beklaget og de reformatoriske idealer blir nedtonet.

Frivillige organisasjoner på luthersk grunn bør planlegge en markering både nasjonalt, regionalt og på forsamlingsnivå. Det trengs samlinger som løfter frem hva det innebærer at Skriften alene er autoritet for tro, lære og liv.

Vi trenger en fornyelse av vår reformatoriske tenkning om hvem kirken er og om rettferdiggjørelse av tro, lov og evangelium, de to regimenter og det alminnelige prestedømme.