FORDOMMER: Det er ikke alltid vi forstår hvor fordomsfulle bilder vi kan ha av andre grupper. Eller andre av meg. Det er derfor det gir andre reaksjoner å henvise til Bibelen på bedehuset enn i Humanismens hus, skriver Bjørn Are Davidsen. På bildet ser vi Espen Ottosen, som for noen dager siden startet en etikkdebatt i Aftenposten.  Foto: Silje Rognsvåg

Derfor hører du ikke hva jeg sier

onsdag 27. september 2017

Kristenliv

Det stemmer at jeg ikke vet hva jeg har sagt før 
andre forteller meg det. Men kanskje vet jeg ikke hva jeg bør si før andre forteller 
meg hva de har lest.

Ifølge et gammelt ord vet jeg ikke hva jeg har sagt, før andre forteller meg det. En ting er hva jeg sier, noe annet er hva andre hører. Dette er lett å glemme, særlig for dem av oss som trives på talestolen.

Ett eksempel er debatten om objektiv etikk, startet av Espen Ottosen i Aftenposten for noen dager siden. Overskriften var et spørsmål om ateister kunne være moralske. Det besvarte Ottosen selvsagt med et ja, allerede i andre avsnitt. Likevel var det ingen av dem som svarte ham i innlegg eller kommentarer på Facebook som hørte ham si noe annet enn at ateister ikke har moral.

Noen spørsmål er av en slik type at man ikke klarer å høre på svaret.

Og her handler mye om hva som ligger i bakhodet. Det er ikke alltid vi forstår hvor fordomsfulle bilder vi kan ha av andre grupper. Eller andre av meg. Det er derfor det gir andre reaksjoner å henvise til Bibelen på bedehuset enn i Humanismens hus. Støre får like lite applaus på Frps landsmøte som Listhaug i Ap.

Det hjelper ikke når fornuftsargumenter forstås med følelser, slik vi ser med Ottosen. Sier jeg noe prinsipielt om at det ikke er mulig å hente moralske kriterier fra naturen, vil noen garantert finne det sårende. For ateister er da like gode som andre, og dessuten mer tolerante enn dere kristne. Siden man tidligere har hørt kristne si at ateister mangler moral, tror man at det er samme budskapet selv når man sier det motsatte. I iveren etter å lese mellom linjene glemmer man teksten.

Vi har alle våre selvfølgeligheter. Noen er felles for de fleste i Norge, andre tilhører noen grupper eller generasjoner. Skal du forstå tiden vi lever i, er det beste som alltid å lese grundige analyser i bøker og tidsskrifter. Men det enkleste er å følge med på TV-serier og stand up-komikere.

Nettopp disse selvfølgelighetene gjør livssynssamtaler vanskelige. Jeg rekker sjelden å si mer enn en setning før jeg er låst inn i en bås. Noen tror de vet hvor de har meg, siden jeg er kristen. Når jeg tror at Gud eksisterer og at Jesus stod opp fra de døde, er det bare fordi jeg er kristen. Man hører ikke på meg når jeg sier det motsatte, at jeg ble kristen fordi det er gode argumenter for Gud og oppstandelsen.

Skal man ha fruktbare livssynssamtaler, er det viktig å få mørke fordommer frem i lyset. Jeg har god erfaring i å snakke om mine egne forestillinger om kristne, fra før jeg ble kristen. Jeg vet at det ikke er enkelt å få gehør for Jesus som fredsstifter hvis den jeg snakker med tenker at ingenting har tatt livet av flere enn religion.

Det er heller ikke enkelt å få noen til å høre på argumenter for Guds eksistens, hvis den jeg snakker med oppfatter gudstroende som mindre intelligente eller vitenskapsfornektere, for ikke å si som steget før IS-krigere.

Dessverre kommer det stadig bøker og artikler som forsterker dette, som Catherine Nixeys The Darkening Age: The Christian Destruction of the Classical World som kom i forrige uke. Kort fortalt hevder Nixey at kristendommen raserte den klassiske kulturen og antikkens lærdom så godt man kunne.

Man får inntrykket av en systematisk ødeleggelse der templer raseres etter et nøye uttenkt program, som med Serapis-tempelet i Alexandria, «den flotteste bygning i verden». I realiteten var slike ødeleggelser svært sjeldne. Av hundrevis av templer i Egypt er dette det eneste man vet ble rasert, altså mye under én prosent. I det romerske Gallia ble kun 10 av 700 templer rasert i det fjerde og femte århundret - og det er langt fra sikkert at det var kristne som stod bak i en brutal folkevandringstid.

Men Nixey har likevel en slags forklaring på at ikke alt ble rasert. Ifølge henne sank de kristne så dypt at de ikke bare sluttet å skrive erotiske dikt. Nei, «mange statuer plassert på templer ble reddet rett og slett ved å være for høyt oppe til at de kunne nå dem med deres primitive stiger og hammere».

At vi tross alt har bevart såpass mye av den klassiske arven, skyldtes kun kristnes inkompetanse.

Slike bilder bidrar ikke akkurat til å fremme livssynssamtaler. Dermed er det greit å få dem frem i lyset. Et botemiddel kan være et bilde av kirken Hagia Sofia, bygget på 500-tallet. Mens man nevner at forskere nok ikke mener at den ble bygget fordi de kristne hadde flaks og fant noen stiger og hammere som hedningene hadde etterlatt.

En som har lest Nixey vil ha annet i bakhodet enn som nøye har studert Kirkens betydning for opprettelsen av Europas universiteter fra 1100-tallet eller hvordan rettstaten vokste frem i samme periode.

Ja, det stemmer at jeg ikke vet hva jeg har sagt før andre forteller meg det. Men kanskje vet jeg ikke hva jeg bør si før andre forteller meg hva de har lest.