Manipulerende retorikk?
Det er sterke anklager som fremmes av Pål Georg Nyhagen i innlegget «Manipulerende retorikk». Han mener at Den norske kirke «sakte og sikkert oppløses innenfra».
Som et sannhetsbevis for denne påstanden viser han til mitt innlegg i Dagen («Koranen i kirken?», 17.02) som handlet om hvorvidt man kan lese fra Koranen i en kristen gudstjeneste eller en kirkelig handling.
Nyhagen skriver følgende:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«For å legitimere den faktisk underminerende praksis av kristen tro og sannheten om Treenigheten og mennesket, så viser biskop Nordhaug tåpelig nok i dag – i et patetisk forsøk på legitimering – til Paulus på Areopagos hvor han tar opp grekernes ukjente gud i forhold til den sanne Gud».
Nyhagen fortsetter så med å polemisere mot denne bruk av Paulus.
Det kan han gjerne gjøre, men det er altså ikke slik jeg har brukt Paulus. I mitt innlegg i Dagen skrev jeg følgende:
«Etter min mening er dette (lesning av Koranen i kirken) svært lite kontroversielt, og det skjer da også ofte i misjonssammenheng at en forkynner siterer en tekst fra en annen religiøs tradisjon og setter den i samspill med evangeliet.
Paulus gjør for eksempel det samme på Areopagos i Apostelgjerningenes 17. kapittel» (min uthevning).
Henvisningen til Apostelgjerningene 17 handler ikke om innskriften på alteret «For en ukjent Gud» i Apg 17,23 – men derimot om henvisningen til de stoiske dikterne Aratos og Kleantes i 17,28: «For vi er hans slekt».
Jeg trodde at for en bibelleser ville denne referansen til «en tekst fra en annen religiøs tradisjon» være åpenbar, men her tok jeg altså feil.
Det er dermed en misforståelse av mitt innlegg som får Nyhagen til å beskylde meg for «manipulerende retorikk», og dessuten kaste ut slike karakteristikker som «tåpelig» og «patetisk».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvem bedriver her «manipulerende retorikk»?
Hva angår det saklige innhold i denne diskusjonen, anbefaler jeg alle å lese Bispemøtets uttalelse «Religionsmøtet ved kirkelige handlinger».
Det liggerlett tilgjengelig på Den norske kirkes nettsider: kirken.no.
Den som tar seg bryet med å lese hva vi der skriver, vil se at vi for det første anbefaler at en tekst fra Koranen eller en annen religiøs tradisjon blir lest av presten, og at den også må «settes i samspill med en kristen livstolkning gjennom forkynnelsen».
Jeg fastholder at dette ikke er spesielt teologisk radikalt eller oppsiktsvekkende, men tvert om en god anvisning for hvordan man i religionsmøtet både på misjonsmarken og her hjemme kan la evangeliet møte tekster og tolkninger fra andre religiøse sammenhenger.
