BORT: Gjennom vedtaket velger trossamfunnet sin egen vei, bort fra kirkens verdensvide fellesskap på grunnlag av den lutherske bekjennelse, og til og med bort fra den lære om ekteskapet som en samlet kristenhet gjennom tidene har forkynt og praktisert, skriver Thor Henrik With. Foto: Ned Alley, NTB Scanpix  Foto: 

Etter et vranglærende liturgivedtak

onsdag 1. februar 2017

Kristenliv

Kirkemøtet i trossamfunnet Den norske kirke har vedtatt en ordning for det som kalles «kirkelig vigsel av likekjønnede par». Med vedtaket viser trossamfunnet også gjennom sine gudstjenesteordninger, at det har forkastet den grunnvollen som den sanne kirke bygger på: Kristi og hans apostlers ord.

Stikk i strid med dette ord villedes folk til å tro at samliv mellom to personer av samme kjønn kan kalles ekteskap, og at slikt samliv vil få Guds velsignelse.

Ordningen bygger ikke på kirkens grunnlag i Den hellige skrift. Den beskjærer og omtolker Skriften, så det skal synes som om Skriften støtter samliv tuftet på hedensk kjønnsideologi. Derfor kan ikke Bibelens tekster om ekteskap leses høyt som grunnlag for den samlivskontrakten som kirkemøtet i Trondheim nå har vedtatt en ordning for. For disse tekstene gjør ekteskap mulig bare for to som er kvinne og mann.

Vranglære er etter ordets røtter «å velge sin egen vei». Gjennom vedtaket velger trossamfunnet sin egen vei, bort fra kirkens verdensvide fellesskap på grunnlag av den lutherske bekjennelse, og til og med bort fra den lære om ekteskapet som en samlet kristenhet gjennom tidene har forkynt og praktisert.

Kristne går til gudstjeneste for å høre Jesu og hans apostlers ord, søndaglig, og ved livets store begivenheter. Skal den som vil lytte til Jesus, fortsette å gå dit hvor man har en ordning for at Jesus må tie når man ikke liker det han faktisk sier? Kan et trossamfunn kalles Kristi kirke, sannhetens støtte og grunnvoll, når det gir Jesus og hans apostler munnkurv, dersom de motsier tidens kjønnsideologi? Hvem vil at barn og barnebarn skal ha sitt hjem i en kirke som vedtar at alle, fra ledende biskop til vikarierende trosopplærer, har myndighet til å motsi Jesus?

Om man kan si at «vår» prest ikke forkynner slik, er det en god gave. Men når ett av hans menighetslemmer krever Guds velsignelse over det som Skriften fastholder er grov synd, er den samme presten nå forpliktet til å vike fra sin plass som menighetens hyrde, og la vill-ledere i presteklær forestå en Skrift-stridig seremoni som menighetens gudstjeneste. Kristi apostel sidestiller slikt enkjønnet samliv med avgudsdyrkelse, det fører til fortapelse – om man da skal tro kirkens kilde og norm, Den hellige Skrift. Menigheter som lar dette skje, kan ikke fortsatt kalles sannhetens støtte og grunnvoll, som om ingen ting har hendt.

Det er tre ­hovedkriterier for å finne kirken og dens ­menigheter. Kirken er der evangeliet ­forkynnes rent: der lovens dom over alt som Guds ord kaller synd og urenhet, blir strøket ut av ­tilgivelsen for alle synder, på grunn av Kristi soningsdød for oss. Og der dåpen forvaltes etter Kristi innstiftelse til gjenfødelse og tro, og nattverden forvaltes etter Kristi ­innstiftelse, med tilgivelse for alle synder, med liv og ­salighet. Tre kjennetegn, som skal finnes samtidig i en menighet i Kristi kirke.

Menighetens lemmer har sammen rett og plikt til å prøve læren, og forkaste alt som motsier læren i Den hellige skrift. De skal se etter kirkens rette kjennetegn. Der kjennetegnene ikke finnes, er forførelse på ferde. Der kirkens kjennetegn finnes, der er Guds kirke, den som er sannhetens støtte og grunnvoll. Der skal menighetens lemmer høre Ordet til tro, vaskes rene i dåpsvannet og spise og drikke Herrens legeme og blod i nattverdmåltidet, så de forenes med Kristus og hans legeme, kirken, i himmelen og på jorden.

Les flere saker fra Kirkemøtet