KJÆRLIGHET: Spørsmålet som henger igjen mens TV-serien går videre er hva kjærlighet egentlig er. Kan kjærlighet defineres som kun følelser, eller handler det også om forpliktelse? Det ene utelukker ikke det andre, men når veier det ene tyngre enn det andre? spør Halldis Bjerkvik Volle.  Foto: Viafilm/NRK

Jesus, Schau og letingen etter ekte kjærlighet

Author picture

fredag 20. april 2018

Kristenliv

Er det mulig å kjenne seg elsket på sitt aller verste? Det er noe TV-serien «En natt» og Bibelen sier mye om.

TV-serien «En natt» på NRK kan ved første øyekast virke klissete, men holder hardt fast i virkeligheten. Manusforfatterne er Kristopher Schau og Øystein Karlsen, som også står bak den suksessfulle TV-serien «Dag».

Schau og Karlsen har gått veien fra «De syv dødssyndene», der Schau gjennomførte den ene synden etter den andre, til «Dag» og så videre til «En natt».

Hovedpersonen i «Dag» er en desillusjonert parterapeut som mener at alle egentlig har det best alene, men som overraskende nok havner i et godt parforhold. I «En natt» møter vi en mann som roter det skikkelig til, men likevel tas inn i varmen.

Schau har gjort mye ekstremt og sjokkerende, men hele tiden med dybde og begrunnelse for det han gjør. De siste årene har han reflektert over tema som mange ikke orker eller tør å ta i.

Han har for eksempel gått i begravelser der ingen andre enn ham møtte opp. Det resulterte i boken «På vegne av venner», som handler om å forlate livet alene. Under 22. juli-rettssaken var han til stede og reflekterte over det som skjedde der for ukeavisen Morgenbladet.

Som i TV-serien «Dag» er det eksistensiell dybde i «En natt». Hver episode starter med et sitat. Den første episoden setter tonen som resten av serien spilles etter:

«We’re born alone, we die alone. Only through our love and friendship can we create the illusion for the moment that we’re not alone.» (Orson Welles)

Handlingen kan virke tilsynelatende enkel: Mann og dame møtes og forelsker seg. Men premissene er langt mer kompliserte. Jonas gir seg ut for å være en singel mann på en blind date, men har en samboer han ikke forteller om.

Elisabeth har en historie som senere forklarer den generelle skepsisen i møte med menn. Når Jonas endelig klarer å få et hull i Elisabeths følelsesmessige festning dukker samboeren hans opp.

Jonas slår opp med samboeren der og da og forsøker å forklare seg med at han skulle gjort det for lenge siden. Elisabeth stikker og vil ikke ha noe mer med Jonas å gjøre. Jonas følger likevel etter og prøver å si unnskyld, samtidig som han sier «jeg er ikke en sånn fyr». Da får han til svar at det er jo nettopp en sånn fyr han er.

Mot alle odds fortsetter Elisabeth og Jonas kvelden sammen. Til slutt blir Jonas invitert med inn i Elisabeths leilighet, men han nøler: «Jeg er jo ikke noen bra fyr. Alt jeg tar i, blir jo bare ødelagt (…) Dundrer på med mitt som om ingenting har skjedd. Veit ikke hva jeg vil engang. Du fortjener ikke det. Alt som har vært fint i livet mitt har jeg enten ødelagt eller mista. Ingenting varer. Det blir bare borte.»

Elisabeth roer ham ned: «Det ordner seg. Det gjør det. Du tenker for mye. Det vet jeg, for det pleier jeg å gjøre. Det er ok.»

På dette punktet er det noe som vrenger seg i meg. Selv om det er fint å bli møtt med aksept og kjærlighet når man gjør noe utrolig dumt, så mangler det noe vesentlig. Hvorfor skal Elisabeth stole på at Jonas ikke gir seg om noen år når de intense følelsene har stilnet og hverdagen tar over? Det er jo det han nå gjør overfor den eksisterende samboeren. Hva med et oppgjør, tilgivelse og en ny start med henne som han har elsket i flere år? Hva er det som gjør at et nytt forhold er bedre enn å fortsette sammen med den personen han forelsket seg i tidligere?

Serien viser også at Jonas kjemper med motstridende følelser og har dårlig samvittighet for det han gjør mot samboeren. TV-serien får frem noe vi alle kan kjenne oss igjen i: Vi lever ikke engang opp til vår egen standard, vi følger ikke våre egne moralske kompass.

Spørsmålet som henger igjen mens TV-serien går videre er hva kjærlighet egentlig er. Kan kjærlighet defineres som kun følelser, eller handler det også om forpliktelse? Det ene utelukker ikke det andre, men når veier det ene tyngre enn det andre?

Det at Elisabeth likevel er villig til å gi Jonas en sjanse – selv om han ikke fortjener det – og at Jonas ikke er fornøyd med forholdet han var i, sier noe dypere om kjærlighet. Vi søker etter noe mer enn hva vi som mennesker kan tilby hverandre. Vi ønsker ikke å være alene, som sitatet fra Welles i den første episoden av serien uttrykker. Derfor strekker vi oss kanskje ekstra langt i relasjoner.

Når vi likevel opplever at relasjonene ikke tilfredsstiller våre dypeste lengsler så kan man spørre hvorfor det er slik. Har vi bare ikke møtt «den rette» ennå? Eller kan det være at vi har slike lengsler fordi det finnes et evig fellesskap som vi kan bli en del av?

I romantiske TV-serier og filmer stilles mennesker foran hverandre som det fullstendige svaret på eksistensielle spørsmål. I påsken henger Jesus på et kors med utstrakte armer for å gjøre evig kjærlighet tilgjengelig for alle mennesker.

Han ser oss som vi er, blottlagt med alle feil og mangler, men elsker oss likevel. Menneskelig kjærlighet og aksept blekner i sammenligning, og kanskje er det nettopp det vi kjenner på når vi ikke blir fornøyd med det vi har av kjærlighetsforhold?