Religionens kraft

Kan man forklare vold, fanatisme og terrorisme med islam?

I det siste har en video sirkulert på nettet, med to unge nederlendere som kjøper en bibel, setter et koran-omslag rundt denne, og går ut for å lese selektive passasjer fra «koranen» til folk på gaten.

Reaksjonene er ganske så sterke, med at dette er helt syke sitater som viser hvordan muslimer har en så voldelig religion. «Hvordan kan noen tro på slikt» er en gjennomgående reaksjon, og forklaringer som «ja sånn er de (muslimene altså) bare,» og at det ikke er rart muslimer er som de er når de tror på dette voldsbudskapet. Essensen av reaksjonene er at passasjene viser en reaksjonær og voldelig religion, og viser hvor intolerante muslimene er.

Så spør de to mennene folk om hvordan det de har hørt skiller seg fra tekster i Bibelen, og folk svarer villig vekk. Disse passasjene viser at Koranen er mer aggressiv enn Bibelen, og islam er en voldelig religion i motsetning til den kristne kjærlighetsreligionen. Bibelen er mer positiv og er veldig annerledes. Tekstene er veldig mye mildere, og fortellingene mye mer fredfulle. Kvinners rolle i Koranen er ekstremt negativ, men den er mer positiv beskrevet i Bibelen, etc.

Når sannheten om hvor disse versene kommer fra kommer frem er det sjokk, vantro og litt flau latter. Eller som en ung mann med mye selvinnsikt sier; «Jeg prøver så godt jeg kan ikke å la mine fordommer ta over, men tydeligvis lot jeg det skje her.»

Man kan selvsagt ta dette som en spøk, eller ikke ta det veldig alvorlig. Det tror jeg vil være en feil. Poenget er ikke å si noe om kristendom som en voldelig religion.

Som muslim har jeg ingen tro på at islam som religion er voldelig bare fordi noen kan finne et sitat som for dem viser dette med all mulig klarhet. Men vi har alle en tendens til å ha en mer kompleks årsaksforklaring når noe som kan tolkes negativt fra «vår egen» tradisjon skal beskrives vis-a-vis når vi skal forklare noe hos andre. Da setter man handlinger man ikke liker direkte i sammenheng med tekster.

Dette betyr ikke at man ikke skal kunne ha en dialog, en diskusjon, en debatt eller en hvilken som helst slags utveksling mellom mennesker med ulik religiøs bakgrunn om deres respektive religioner. Vi kan være uenige, vi kan utfordre hverandre og kanskje det aller viktigste, vi kan lære av hverandre. Men som muslim opplever jeg rett som det er mennesker med både kristen og ikke-religiøs bakgrunn som skal krangle med meg om hvordan jeg burde forstå min egen religion og min egen hellige tekst. Det greier jeg meg greit uten.

Hvorfor er så dette viktig?

Hvorfor skal vi bry oss om det som sies i religiøse bøker?

En enkel grunn. Religiøse tekster, religion i seg selv, har en voldsom kraft. Den kraften er viktig, og kan brukes til å bygge opp, eller rive ned.

Heller enn å se på religionen som negativ er det mye mer konstruktivt å sette fokus på misbruket. Vi kjenner alle til terrorismen som skjer i religionens navn. I det siste har vi sett en helt annen og mye mer positiv bruk av religion gjennom ulike religiøse ledere som har tatt tak i det viktigste problem i vår samtid, klimautfordringen.

Paven gikk i forkant av klimatoppmøtet i Paris med en kraftfull appell om å snu den negative trenden som klimaet utvikler seg mot. En rekke muslimske ledere har fulgt samme spor med en erklæring noen måneder senere. Flere andre religiøse ledere fra ulike religiøse tradisjoner har også kommet med uttalelser. Dette viser den positive kraften religionen har. Evnen til å mobilisere, til å bry seg, til å hjelpe, og til å kreve at politiske ledere tar signalene på alvor.

2015 har vært et vanskelig år med mange nedturer, klimatoppmøtet i Paris ble en opptur. Jeg skriver dette før jul, men vet at dette vil komme på trykk etter nyttår. Vil derfor ønske alle Dagens lesere en god jul, og et godt fredelig nytt år som fører oss frem mot en bedre og mer fredfull sameksistens. Dette, og en innsats for klimaet. Det fortjener fremtidige generasjoner, og vi skylder dem det!

Lesmer om - og av - Shoaib Sultan