Juridisk ekteskap: Ettersom menneskerettighetene først og fremst regulerer forholdet mellom staten og individet, kan likevel ikke spørsmålet om statlig anerkjent ekteskap tillegges den vekt det her åpenbart gjøres.  Foto: Fotolia

Diskrimineres kristne ektepar?

tirsdag 25. juli 2017

dagensdebatt

To papirløse innvandrere (mann og kvinne) som ikke ønsket å flytte sammen før de hadde giftet seg, har møtt norsk virkelighet på dette punkt.

Asylsøkere er som nordmenn flest: – de forelsker seg. En forelskelse kan imidlertid fort gå over eller den fører til noe mer. Mange velger relativt raskt å flytte sammen uten videre mens andre ut fra kulturbakgrunn og trosgrunnlag ikke ønsker en slik samlivsform.

De ønsker å ta konsekvensen av sin kjærlighet gjennom inngåelse av ekteskap selv om ekteskapet ikke skulle være juridisk anerkjent av statlige myndigheter.

Blant muslimer f.eks. er dette ingen sjeldenhet. Imamer kan vie i moskeen og gi attest for at vielse er foretatt. Ja, det kan til og med skje over telefon eller for den saks skyld med stedfortreder.

Ekteskapet er altså et faktum, men ikke juridisk gyldig. En slik religiøs vielse foregår også i mange kirker rundt i verden – med kirkelig vielsesattest. Den registreres ikke nødvendigvis i offentlige registre, men er like fullt gyldig og forpliktende for de to det gjelder.

Innvandrere som ikke er innvilget opphold i Norge, får ikke personnummer. Da er de samtidig avskåret fra bl.a. å kunne inngå juridisk gyldige ekteskap. Norske myndigheter anerkjenner ikke religiøst inngåtte ekteskap; samboere med eller uten samboerkontrakt bryr man seg stort sett ikke med. Dette har vist seg å gjelde også i norske asylmottak.

To papirløse innvandrere (mann og kvinne) som ikke ønsket å flytte sammen før de hadde giftet seg, har møtt norsk virkelighet på dette punkt. I pakt med sin kristne tro og samvittighet ønsket de å bli kirkelig viet. Den ene bor i mottak, den andre ikke. Som ektepar ønsker de selvsagt å bo sammen og søkte derfor om felles opphold (bolig) i mottaket. Resultatet ble at den ene fortsatt kunne bli boende mens den andre ble plassert i mottak flere timers reise unna. Begrunnelsen? Norske myndigheter anerkjenner ikke religiøst inngåtte ekteskap, derfor spiller vielsesattest ingen rolle for søknad om bosted. Paret har møtt veggen.

Imidlertid er det ingen hemmelighet at det bor kjærestepar/samboere så vel som familier med barn i norske mottak. At noen av dem «bare» er religiøst viet gjennom moské etc. er det heller ingen tvil om – uten at det har avskåret dem fra å kunne bo sammen i samme mottak. Hvorfor møtes da et kristent ektepar som har attest for «religiøst» inngått ekteskap i kirkelig regi i Norge, med at deres ekteskap ikke kan tas hensyn til fordi det ikke er anerkjent av norske myndigheter?

Ettersom dette argumentet åpenbart ikke er gjort gjeldende for andre ikke-kristne tros og livssyn, er dette forskjellsbehandling. Eller mer presist: Diskriminering. Men her i landet diskriminerer man jo ikke? Dette er i åpenbar konflikt med § 16 punkt 1 i menneskerettighetene som sier at «voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.» Videre i punkt 3: «Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.»

Ettersom menneskerettighetene først og fremst regulerer forholdet mellom staten og individet, kan likevel ikke spørsmålet om statlig anerkjennelse tillegges den vekt det her åpenbart gjøres. Det betyr i sin tur at «smarte folk» stille og rolig bare flytter sammen som samboere mens de som er bundet av sin samvittighet og sitt kristne livssyn og trosgrunnlag, tvinges til å leve hver for seg.

Denne form for diskriminering må norske myndigheter nå ta tak i og gjøre noe med. Slik kan vi ikke ha det.