Bedehusets framtid

Author picture

mandag 3. juli 2017

dagensdebatt

Det er noe på gang i bedehusland. Det virker som om stadig flere våkner opp og innser at man ikke lenger kan stå stille på sidelinjen og se på at liberal teologi velter inn over Kristen-Norge.

Bedehuset har lenge vært et kraftsenter der menneskers liv har blitt radikalt forandret.

Hva er framtiden for bedehuset i 2017?

Jeg var i pinsehelga på et stevne på Furutangen i Ryfylke, der den svenske sangeren Emilia Lindberg sang den gamle sangen “Det gamle bedehuset”. Den er kanskje ikke så mye brukt nå for tiden, men koret lyder slik: “Det skal stå dette gamle bedehuset. Som symbol for den vei vil gå. Det var der, i det gamle bedehuset, Ordet lød som jeg fikk bygge livet på”.
Sangen er et vitnesbyrd for mange av oss som nærmest er vokst opp på bedehuset. Det budskapet vi fikk forkynt der gav oss en kurs for livet. Det gav oss en solid grunnmur.

Det tradisjonelle kristen-Norge er forskjellig sammensatt. Noen veksler mellom å gå i kirken og på bedehuset. Noen går kun i kirken, mens andre, deriblant undertegnede, er utmeldt av DNK og går kun på bedehuset, og ser på sitt lokale bedehus som sitt åndelige hjem. Det vil være altfor krevende å gå inn på alle aspekter når det gjelder de historiske linjene som har med kirke- og organisasjonsliv å gjøre, men jeg vil konsentrere meg om noen tanker omkring hva jeg mener er dagsaktuelle utfordringer for forsamlinger som tydelig står, mer eller mindre, på egne ben, utenfor DNK.

Forsamlingsbygging

Bedehusene våre har alltid hatt en relativt løs struktur. De forskjellige misjonsorganisasjonene har hatt sine møter, noen mer enn andre alt etter organisasjonens størrelse og kapasitet.
Det er ikke til å legge skjul på at noen organisasjoner har mindre møter jevnt over enn de hadde før. Bedehusfolk har sett forskjellig på nattverd, dåp og kirkerettslig tilhørighet. I de senere år har det oppstått en langt større etterspørsel etter både dåp og konfirmasjon utenfor DNK. Dette skyldes nok flere ting, men de to viktigste årsakene er etter det jeg kan bedømme at unge i dag ikke har en slik følelsesmessig tilknytning til DNK som den eldre generasjon, samt den kanskje mest åpenbare årsaken: den stadig større aksepten i DNK når det gjelder vranglære og ubibelsk tankegods.

I bunn og grunn er det jo helt naturlig at troende mennesker som har gått på bedehuset - eller en annen type forsamling - i hele sin barndom og ungdom, også ønsker å bære sine barn til dåp der de hører hjemme åndelig talt. Å ha sitt åndelig hjem ett sted, for så å måtte oppsøke en kirke som man ellers aldri eller sjelden går i, for å få utført f.eks dåp, er både unaturlig og merkelig. Derfor mener jeg at det å jobbe for å danne forsamling, der det lar seg gjøre, er rett vei for framtiden. Det er den beste måten å ivareta den oppvoksende generasjons behov. Skal bedehuset ha en framtid så må vi investere for framtiden, og ikke henge oss opp i folk følelser til en kirke som stadig løsriver seg mer og mer fra Bibelen.
 
Om vi ser på den åndelige situasjonen i DNK, så er den mildt sagt alvorlig. Mange vil kontre med utsagn om at det fortsatt er mange solide kristne der, både kirkegjengere og prester. Og det tror jeg er sant. Men jeg ønsker ikke å sende mine barn et sted der de ikke engang klarer tale sant om rett og galt - der en prest vil si at en ting er galt og synd, mens en annen prest sier at det er helt naturlig og så aldeles ikke synd. Begge syn er likeverdige. Dette har alle biskopene sagt seg enig i. Det er en dødsvei åndelig talt, og vil bare føre til kaos og stadig mer læremessig forvirring. Hvordan skal den oppvoksende generasjon med unge kristne kunne navigere i et slikt kaotisk åndelig landskap?
 
Det er på tide vi innser situasjonen, ser ansvaret vårt, og tar grep!

Avisen Sambåndet har den siste tiden hatt flere artikler om bedehus på forskjellige steder som ønsker å danne en bedehusforsamling. Det har skjedd - eller er i ferd med å skje - i Lyngdal, Nærbø, Stord, Kvinesdal og Vea, for å nevne noen få steder. Jeg var selv tilstede under stiftelsesmøte på Vea for noen uker siden. Det som gledet meg mest var det solide arbeidet som var gjort i forkant, som resulterte i en klar og tydelig profil om hvor veien videre skulle gå. Alle aldersgrupper var representerte, noen som tyder på at tanken om å formalisere bedehusarbeidet er et felles ønske. At slike store bedehusflokker samler seg, i dette konkrete eksemplet under vingene til NLM og IMF, ser jeg på som en god måte å samle unge og eldre på. Man får et større bevisstgjøring og eieransvar for arbeidet.

Flere steder har man hatt et altfor tydelig skille mellom ungdomsarbeidet og “vanlige” møter. Det kan fungere godt en stund, men om ungdommer ikke får en naturlig overgang til forsamlingens møter når de etterhvert passerer ungdomstiden, vil mange dessverre forsvinne fra både bedehuset og i verste fall miste troen og bekjennelsen. Det er all mulig grunn til å spørre oss selv om vi har gjort det for vanskelig for ungdom å føle seg velkommen på “vanlige” møter ved måten vi nærmest har segregert ungdommer fra resten av flokken.
At flere organisasjoner går sammen om å danne bedehusforsamling vil etter mitt syn gjøre det både enklere og mer naturlig å samle alle aldersgrupper til et mer helhetlig arbeid.

Bedehus på mindre steder

På mindre steder vil det naturlig være noe mer komplisert å få dannet bedehusforsamlinger. Man har ikke samme ressursene som på større steder med mer oppslutning på møtene. De forskjellige misjonsorganisasjonen har forskjellig oppslutning, og man kan risikere at forsøket på å danne forsamling ikke blir bærekraftig i det lange løp. Det å danne en bedehusforsamling vil ikke være det beste alternativet på slike steder.
 
Det som mindre bedehus derimot kan - og bør - gjøre, er å stille seg spørsmålet om hvilken kurs man vil ta. En svakhet med bedehusenes løse struktur er at man risikerer at enkelte deler av Bibelen ikke blir forkynt, da det ikke finnes noen bestemt opplegg for hva som skal tas opp i forkynnelse. Enhver taler forkynner det han blir rolig for. Det er slettes ikke feil. Men i en tid der det hersker åndelig forvirring omkring hva som er rett og galt, så bør man legge til rette for en mer bred forkynnelse.

Om man setter det på spissen så kan man gå på møter og høre fra Romerbrevet flere helger på rad. Når hørte du sist forkynnelse om ekteskapet i din lokale forsamling? Når hørte du sist forkynnelse om samboerskap og Bibelens ord om forholdet mellom mann og kvinne? Når hørte du sist forkynnelse om Israel? Når hørte du sist forkynnelse om homofili og den nye ekteskapsliturgien?
 
Bedehusene har kommet på defensiven når det gjelder å tale tydelig om sentrale, viktige og dagsaktuelle emner. Om man ikke har kapasitet eller grunnlag for å danne en bedehusforsamling, så må man i det minste sørge for at de som har ansvaret for det åndelige arbeidet er personer som er bærebjelker på huset med et tydelig, godt og varmt vitnesbyrd - og et framtidsrettet syn på arbeidet.
 
Kanskje er tiden inne for å planlegge/formalisere møtene og forkynnelsen mer enn i dag? Jeg tror det er viktig, og fullt mulig, uten at man taper lekmannsbevegelsens sjel og karakter.

Bedehuset - et åndelig hjem eller en fritidsklubb?

Uansett hvor omfattende struktur man har, det viktigste for at bedehuset fortsatt skal være et kraftsenter i framtiden er at de troende selv brenner for og har syn for arbeidet.
 
Det er tankevekkende når man ser hvordan aktiviteten daler flere steder.

Evangeliet er like aktuelt. Guds redningsplan er den samme.

Det er ikke Guds Ord og dets kraft det står på. Problemer er som regel at de troende selv har mistet troen både på møter, forkynnelse og vekkelse. Før hadde man på de fleste bedehus flere møteuker pr semester. Nå blir det mindre og mindre av dem for hvert år.
Folk har blitt for travle. De synes det er for mye med hele møteuker. Kanskje de kan strekke seg fra torsdag til søndag? Mange uttaler at det blir for mye med møter hver eneste kveld. Det beste og mest praktiske, er å sige innom på et enkeltmøte i ny og ne, kan det virke som.
Vi må våge å stille spørsmålet om bedehuset er vårt åndelig hjem der vi kjenner vi hører hjemme, eller om det har blitt en koselig fritidsklubb der jeg kun går når det passer meg og når jeg ikke har andre planer? Spørsmålet går i bunn og grunn ut på om du har behov for forkynnelse av Guds Ord eller ei!
 
Vi lever i ei tid der de fleste av oss nyter livets materialistiske goder i fulle drag. Mitt inntrykk, basert på at jeg selv er fritidsforkynner og ser på meg selv som en bedehusmann, er at det ikke er de eldste eller yngste som er i ferd med å forlate skuta. Langt på vei er det foreldregenerasjonen som har sviktet. De har fått det så godt. De kan knapt komme på møter i helgene, for den skal tilbringes på hytta. Det har det så travelt at de ikke har tid til å støtte opp om møteukene. En kveld er liksom nok. De er varsomme med å engasjere seg, for tenk om det blir for mange møter i de viktige kristne høytidene, da ryker nok enten hytteturen eller sydenturen for dem.

Noen blir kanskje provosert over en slik generalisering. Det er ikke slik det er ment. Det gjelder heldigvis ikke alle. De som absolutt ikke kjenner seg igjen, må ikke ta det som uthenging.

Men det er en aldri så liten brannfakkel. Og jeg tror flere trenger å høre det. Hva er viktigst for oss? Er det det kristne livet og de troendes samfunn, eller er det vår egen luksus og behagelighet?
 
Bedehusene, og hele kristen-Norge, trenger flere våkne, bevisste ildsjeler som ser på sin lokale forsamling som sitt åndelige hjem, og som har tro på forkynnelsen av Guds Ord.

Vi trenger tydelige forbilder. Vi må ofre tiden vår og kreftene våre på å legge til rette for at alle aldersgrupper skal føle seg velkommen - selvsagt uten å gå på akkord med budskapet.
 
Om bedehuset får frimodige sjeler, som våger å stå på Guds Ord, og som tross i sine egne feil og mangler ønsker å peke på Jesus med livet og tjeneste sin - da har fortsatt bedehuset en framtid!