Sannhet og religionsdialog

Author picture

onsdag 22. november 2017

dagensdebatt

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier en bredere misjonsforståelse av banen. Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv.

Dialog er ett av tidens ord. Og jeg er glad i ordet, selv om jeg liker bedre det allmenne ordet ”samtale”, i motsetning til ”enetale”. Debattsider er et forsøk på å føre skriftlige samtaler om viktige spørsmål. Noen ser det vi leser, forstår noe, misforstår kanskje noe, og velger å svare ut fra sin forståelsesramme og overbevisning. Litt etter litt nærmer vi oss noen ganger hverandre, eller vi kommer fram til en avklart uenighet om hvordan vi skal tolke og forstå virkeligheten rundt oss.

Ivar Bu Larssen startet en interessant samtale om dialog i Vårt Land (14.11). Han mener religionsdialogen kommer i konflikt med ”kirkens primære oppdrag”. De erfarne dialogprestene Silje Trym Mathiassen og Kian Reme fulgte opp med å skrive at religionsdialog og misjon er begreper som beriker, ikke utelukker hverandre (Vårt Land 20.11). Jeg er enig. Misjonsforståelsen i dag har en større sensitivitet for det verdifulle i andres tro. I samtaler både som prest og misjonær har jeg opplevd at min tro stadig endres og fordypes i møte med andres livssyn.

Likevel savner jeg et kritisk blikk hos Reme og Mathiassen til vår egen samtids måte å definere dialogens premisser på. Den forrige pave Benedikt beskrev den moderne europeiske kultur med uttrykket “relativismens diktatur”.

Vi kan anvende pavens begrep i en refleksjon rundt KRLE-faget og kirkens trosopplæring. Da kristendomsfaget ble erstattet av KRL (senere RLE og KRLE) kom det inn et premiss som jeg formulerer slik: ”Ingen tro eller livssyn skal presenteres av læreren på en sånn måte at det ene livssynet gis definisjonsmakt om hva som er objektivt sant”. Eller enklere: ”Det som er sant for deg, behøver ikke å være sant for meg”. Vi kan ha ulike meninger om KRLE-faget. Men det er ganske bred enighet om at den offentlige skolen ikke har et misjonsoppdrag. Det har derimot kirken. Spørsmålet er: Tør kirken å motsi et slikt sekulært tankegods?

Jeg vil hevde følgende påstand: I den grad kirkens trosopplæring og konfirmasjonsundervisning overhodet tar opp forholdet til andre religioner og livssyn, skjer det stadig oftere på KRLE-fagets premisser i sannhetsspørsmålet.

Ett konkret eksempel: IKO-forlaget eies av bispedømmerådene i Den norske kirke, bispemøtet og flere kristne organisasjoner. IKO-forlagets nye konfirmantopplegg heter Delta. Førsteutgaven kom i 2016 og hadde blant annet et tema som omhandlet sannhetsspørsmålet og forholdet mellom kristendom og andre livssyn. I det opprinnelige opplegget var læringsmålet å ”reflektere over forskjellene mellom religioner, hva som er unikt ved den kristne tro og hvordan Jesus kaller oss til å møte folk som tror annerledes”. Etter en lynkjapp revisjonsrunde ble førsteutgaven trukket tilbake etter få måneder, mot forfatternes ønske. Det nevnte temaet var det som fikk hardest medfart. Borte er refleksjonen over om noe er ”unikt” ved den kristne tro. Det bærer også opplegget tydelig preg av. Selve spørsmålet om sannhet som fortsatt er temaets overskrift, avdempes med formuleringer som ”Bibelen sier at vi kan bli kjent med Jesus og slik erfare troen som sann og meningsfull”. Sannhet blir det som er meningsfullt for meg. I den første versjonen beskrives Bibelens forståelse av Jesu død på korset som helt unikt ved den kristne tro. Nå snakkes det isteden mest om ”fellesgodset” i alle religioner. Det siste er i seg selv sant, men blir for mangelfullt når det andre er borte.

Til slutt introduseres tidens moteord: ”Religionsdialogen åpner for å fortelle om det en tror på, men målet med religionsdialog er ikke å omvende den andre. Målet er å skape trygghet, fred og forsoning… Dialogen kan være en viktig prosess på veien mot gjestfrihet”.

Jeg vet at dette ikke var et hendelig uhell av ærverdige IKO-forlaget, sentralt plassert i kirkelandskapet. Da avspeiler det en postmoderne religionsteologi som i beste fall nøler i møte med Bibelen som åpenbaringsord.

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier en bredere misjonsforståelse av banen. Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv. Dersom det er sant at kirkens oppdrag fortsatt er å overlevere troen til nye generasjoner og dele den med folk fra andre kulturer, da må vi også våge å være åpne om målet: Vil vi ikke at “alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”? (1. Tim 2,4)


Vidar Mæland Bakke

Prest i ByMenigheten – Sandnes

Nestleder i styret for nettverket Frimodig kirke