Revitaliseres verdens eldste yrke gjennom det sosiale presset om å få barn?

Author picture

lørdag 29. juli 2017

dagensdebatt

La oss tenke over hvilke konsekvenser et sosialt press om å få barn kan få. Vil det sosiale presset føre til revitalisering av prostitusjon som yrke? Kanskje skulle vi ikke mase på våre venner, sønner, døtre og barnebarn om å få barn.

Det sosiale presset om å få barn

Mange vet hvilke utfordringer det kan være å ha barn. Enten gjennom erfaring med egne barn, eller gjennom kjennskap til andres barn. Man bør tenke seg nøye om før man tar den store og kompliserte oppgaven i å ha barn. Det må likevel nevnes at det er utviklende å ha barn. Av barn kan man få noen sannhets ord oftere enn fra andre. Det er imidlertid vanskelig å selv opprettholde sin integritet som forelder når andre benytter ditt barna som pressmidler i konflikter mellom voksne. Foreldre har et større avhengighetsforhold til andre i kraft av sitt omsorgsansvar, enn de uten barn. De som har tidsklemme, dårlig økonomi, dårlig helse eller manglende nettverk osv, bør ikke skaffe seg barn.

Økning i jordas folketall er kanskje den største trussel mot menneskeheten selv, og klodens øvrige liv. Det er ikke noe samfunnsmessig behov og plikt å opprettholde fødselsratene. Ei heller er det et behov hos et ikke unnfanget individ å bli skapt.

Basert på disse erkjennelsen bør vi ikke selv utøve et sosialt press på andre for å øke fødselsratene. Et sosialt press om å få barn kan være slektninger og venner som etterspør/maser med spørsmål om når et par eller en enslig skal ha barn. Det kan også være utestengelse av barnløse fra sosiale samlinger med par som har barn, eller mangel på interesse for hva barnløse er opptatt av.

Vi bør i større grad anerkjenne de som velger å ikke få barn. De kan spare seg selv, barnet og samfunnet for store utfordringer, og være en stor ressurs for fellesskapet ved hjelp av sin mulighet til å opprettholde integriteten. Kanskje bør det settes inn en betydelig innsats for å bremse fødselsratene. Særlig blant ressurssvake. De kan ikke uten videre regne med tilstrekkelig hjelp fra andre i oppfostring og oppdragelse av egne barn. Det er for mange som trenger hjelp, og for få som vil hjelpe nok.

Gjennom et dempet fokus på streben etter å få barn og barnebarn, vil kanskje de som i dag mener de har et medisinsk behov for å kjøpe tjrenester for reproduksjon, få reduserte plager med sin barnløshet, og spare samfunnet for slike utfordringer. En ytterligere gevinst vil være at de som vet at de ikke har kapasitet til å ha-, eller problemer med å få barn, og som egentlig ikke ønsker det, ikke føler det som et sosialt presset å få barn.

Noen grupper benytter reproduksjonen som en kulturell/politisk kamp, og kalkulerer inn et visst svinn i reproduksjoner, med mål om at barna og barnebarna skal gi dem en god alderdom under sine egne normer. Et nok så egoistisk steg. Hva med barnets rett og behov, og foreldrenes plikt til å legge til rette for et godt liv for alle barn de bringer til verden, og som allerede er her?

De ufrivillige barnløse og de som ikke klarer å innfri sitt ønske om flere barn, bør utrustes med noe annet enn barn, for å nå høyere på sin egen og sin herres behovspyramide. «Keiseren» og «Paven» bør dekke sine behov på en annen måte enn å forlede andre til reprodusere seg til deres tjeneste. Et eventuelt gudgitt oppdrag om å bli mange og fylle jorden, med f.eks etterkommere, kan kanskje anses fullført? Kanskje er det noe restanse på å se fyldiggjørelsen av Herrens herlighet og kunnskap om den? Hva med å rekruttere tilhørighet til sin egen overbevisning/menighet på annen måte enn gjennom reproduksjon?

Barnets behov og foreldrenes plikter

På den annen side av ønsket om reproduksjon for å dyrke sin egen kultur, er deltakelse i reproduksjon hvor man ikke akter å ta ansvar for avkommet. Man overlater fullt og helt til andre å eventuelt utnytte og påvirke barnet i en helt annen retning enn sin egen overbevisning. Er det greit? En form for planlagt bortadoptering eller menneskehandel?

Barnet bør ha en rett til å vokse opp hos sine biologiske foreldre, dersom det er mulig og det ikke er grunn til å anta fremtidig omsorgssvikt. Dersom man allerede før befruktningen vet at man vil svikte barnet i forhold til tilstedeværelse og omsorg, bør man kanskje være avholdende fra å bidra til den reproduksjonen. Dersom noen ikke vet hvordan de kan avstå fra reproduksjon, så kan kanskje vi andre opplyse og hjelpe til.

Foreldrene som lever adskiltskilt, bør som mange andre foreldre, vurdere om de skal forplikte seg på at barnet skal ha ett fast hjem. Slik at barnet ikke må pendle mellom foreldrene. Eller er det greit å planlegge for at barna skal leve som nomadefolk, mens foreldrene har som et privilegium å ha én fast bolig? Hvem står i sentrum for disse barneprosjektene?

Dette betyr ikke nødvendigvis at alle de med utradisjonell ansvarsfordeling er dårligere foresatte enn all de med tradisjonelle omsorgsmodeller. Tvert imot kan kanskje mye tyde på at mange av de utradisjonelle har stor omsorgsevne, men sannsynligvis er de da jevnt over mer ressurssterke i utgangspunktet. Nettopp disse ressursene bør også tradisjonelle skaffe seg før de får barn. Da vil de ha en buffer i dårlige tider.

Så finnes det mange barn som til tross for ressurssvake foreldre får et godt liv. Enten ved hjelp av enkeltpersoner, eller private og offentlige organisasjoner. Men de hører i mange tilfeller til en gruppe som har flaks.

De finnes millioner av barn som ikke har flaks, og som man med stor sannsynlighet kunne vite at ikke ville få slikt hell. Antakelig er det et stigende antall barn med uflaks, etterhvert som samfunnsenhetene får flere å ha et ansvar for, samtidig som de velger å ikke utføre sine plikter på dette området.

Hva det sosiale presset om å få barn kan føre til

Et sosialt press om å få barn kan ikke bare føre til dårlige oppvekstsvilkår for barnet, men også forandre på andre fenomener. I streben etter å få barn, utforskes nye muligheter til reproduksjon.

Ett eksempel på nye løsninger for å reprodusere seg, er for de som ikke har seksuell legning for reproduksjon. To av ulikt kjønn som ikke er tiltrukket av hverandre avtaler å få barn sammen uten planer om omgang, medhjelpere eller seinere samboerskap. De planlegger imidlertid delt foreldreskap. Det handler vel om kunstig befruktning uten vederlag, men med fordeling av fremtidige kostnader for omsorg for barnet. Det kritiske punktet for barnet her er hvor det skal bo. Skal barnet bo fast, eller skal foreldrenes interesse gå foran, slik at barnet må pendle mellom foreldrene? Delt bosted er ikke en ønsket løsning fra samfunnet for barn som trenger omplassering til fosterforeldre eller adoptivforeldre. Skulle vi endre på dette og prioritere plassering av adoptivbarn og fosterbarn til to personer som ikke bor sammen, og fordele barnets bostedet på deres to ulike hjem? Hvor langt fra hverandre kan disse hjemmene være?

Et annet eksempel på nye løsninger for reproduksjon er privat eksperimentell bruk av antibiotika for å bedre fruktbarheten, mens resten av verden fører kampen mot resistente bakterier ved forsiktig bruk av antibiotika. Er det greit å sette fellesskapet interesser mot resistente bakterier til side til fordel for enkeltindividers ønske om å få barn?

Et tredje eksempel på nye løsninger for reproduksjon er forskning på reproduksjon gjennom fabrikasjon av både egg og sædceller fra stamceller fra ett menneske, og videre sammensmelting og dyrking av disse av og i det samme mennesket.

Disse to siste eksemplene med tiltak for reproduksjon kan vel ikke ansees å være seksuelle handlinger, slik reproduksjon av mennesket var fra tidenes morgen. I disse to eksemplene trengs det bare inngripen i ett menneskes liv for (å øke) reproduksjonen. Det er ikke behov for kjøp av biologisk materiale fra andre mennesker for reproduksjonen. Men er det riktig å være pådriver for at naturens ikke produktive grupper skal reprodusere seg, og prioritere denne typen løsninger i en verden hvor mange trenger andre helsetjenester for å overleve, ta vare på eksisterende barn, og for å ikke være til byrde for andre?

Et fjerde eksempel på nye løsninger for reproduksjon, er kjøp og salg av seksuelle handlinger. En slik løsning finnes det flere varianter av.

Kjøp og salg av seksuelle handlinger for å få barn

I denne artikkelen legges det til grunn at reproduksjon/produksjon av mennesket, var oppfattet som en seksuell handling, og er det fortsatt i den grad man fører sammen ett egg og en sædselle fra ulike individer. Det være seg på naturlig vis, gjennom sæddonasjon, eggdonasjon, surrogati og/eller med hjelp til å føre egg og sæd sammen til befruktning og utvikling. Er dette da en seksuell handling fra prostituerte/halliker, dersom den skjer mot vederlag?

To av ulikt kjønn som velger selvhjulpen kunstig befruktning og delt foreldreskap uten økonomisk vederlag til hverandre, kan neppe omfattes av noen former for seksuelle handlinger mot vederlag. Ei heller kan de som kjøper fruktbarhetstiltak på bare seg selv anses å kjøpe seksuelle handlinger. Det være seg eksperimentell bruk av antibiotika eller dyrking av egg og sædceller fra stamceller på egen kropp for videre utvikling av det befruktede egget i egen livmor.

Det er mange andre som ønsker barn uten at det hverken faller naturlig for dem eller at det kan løses ved hjelp av de to sistnevnte alternativer. De må kjøpe seksuelle handlinger for å få barn. Det kan være gjennom sæddonasjon, eggdonasjon, surrogati og/eller ved hjelp til å føre egg og sæd sammen til befruktning og utvikling.

For mange år siden fant noen et lovlig inntektsgrunnlag i salg av seksuell omgang og handling. De tjenesteytende betegnes i dag som prostituerte. De som organiserer slike tjenester, betegnes som halliker. Som for mange andre yrker, endres kompetansekravene og vilkårene med årene. Nå har Norge angivelig etablert forbud mot kjøp av seksuell omgang og handling, og hallikvirksomhet. Hensikten med forbudet er at sårbare grupper, de prostituerte, ikke skal bli utnyttet og lide skade.

Seksuelle omgang og handling er et uklart begrep som kanskje må revideres med den teknologiske og etiske utviklingen, og ulike gruppers nye forventinger til seksuelle handlinger. I forarbeidet til sexkjøpsloven skriver departementet at «Dersom noen mot vederlag oppnår at den prostituerte utfører seksuell omgang med seg selv eller bruker gjenstander til dette, kan det etter departementets syn være like straffverdig som at kjøperen direkte foretar den seksuelle omgangen.» I dette kan vi legge at departementet ikke skiller mellom omgang og handling, og at den forbudte handlingen derfor ikke behøver være omgang eller en åpenbar umiddelbar seksuell nytelse for verken selger eller kjøper. Vi er uavhengig av dette, ikke bundet av tidligere definisjoner for å reise spørsmålet om hva som skal være forbudt eller legitimt kjøp av seksuelle handlinger. Nye utredninger og forarbeider vil antakelig bidra til å justere definisjoner i en ny sexkjøpsloven. Denne artikkelen kan også et innspill til et forarbeidet for ny lovgivning. Bidra til å stille spørsmål ved etablerte oppfatninger.

Vi kan som nevnt legge til grunn at sæddonasjon, eggdonasjon, surrogati og/eller hjelp til å føre egg og sæd sammen til befruktning og utvikling er seksuelle handlinger.

Mens kjøp av noen seksuelle handlinger er forbudt, får enkelte likevel tilbud om seksuelle handlinger fra det offentlige mot en egenandel. Andre får ikke tilbud om seksuelle handlinger fra det offentlige i Norge. Blant disse søker noen seksuelle handlinger mot betaling utenlands. Noen norske grupper som kjøper seksuelle handlinger utenlands blir straffet, mens andre ikke engang blir nevnt som lovbrytere. Enkelte grupper får amnesti for sine kjøp av seksuelle handlinger utenlands.

Denne handelsvirksomheten som salg av seksuelle handlinger for reproduksjon av mennesker utgjør, er kanskje menneskehandel i dobbel forstand. Handel med å utnytte prostituerte gjennom hallikvirksomhet, og direkte kjøp/salg av mennesker/barn.

Dersom vi skulle akseptere kjøp av seksuelle handlinger som omfatter slik menneskehandel, kan vi da samtidig fortsette å straffe kjøp av andre former for frivillige seksuelle handlinger fra voksne reflekterte mennesker, som ikke i øyeblikket mener de er i en sårbar gruppe eller lider mer skade av handlingen enn ved å ikke yte tjenesten? Eller er det slik at dersom den prostituert frivillig har til hensikt å bidra til å bære fram et barn etter handlingen, så er det en tillatt kjøpt seksuell handling? Er regelverket den kristne kulturarvs svar på en sharia, inspirert fra den gammeltestamentlige historien om Onan?

Faller enhver seksuelle handling utenfor definisjonen på prostitusjon dersom den er vederlagsfri. Vil seksuelle handlinger som veldedighet være legitimt og legalt? Noe betegnes som empatisurrogati, eller altruistsurrogati, når handlingen ytes uten vederlag. Empati med hvem? Barnet, samfunnet, eller den enkelte som bestiller handlingen. Og er dette så altruistisk, dersom det ytes andre goder for handlingen, enn et regnskapsteknisk økonomisk overskudd?

Blant noen av de som driver med empatisurrogati eller altruistisksurrogati, hevdes det at de ikke krever annet enn dekning av utgifter. Et nullprofittprosjekt. Følgelig er det angivelig ikke vederlag for den seksuelle handlingen. Vi får en vanlig bedriftsøkonomisk «skattespekulasjon» som påviser at de tjenesteytende ikke har inntekter, og derved ikke skal «skattlegges». Men den som kjøper handlingen har vel ytt et vederlag? Må vederlaget for kjøp av seksuelle handlinger overskride utgiftene før kjøpet blir ulovlige? Er kjøp av seksuelle handlinger greit når de ikke koster mer enn kostnadene og den er en del av en reproduksjon? Hva inngår i disse utgiftene, for f.eks surrogati? En leilighet underveis, mat, kjøretøy, helseutgifter osv. Hvor lang tid har de seksuelt tjenesteytende slike behov/utgifter som følge av handlingen? Helt til de har oppsøkt Prosenteret, etter å ha kommet til erkjennelse om at de var prostituerte og har fått lidelser? Vil de ha utgifter som følge av lidelse. Trenger de en økonomisk forsikring mot underskuddet? Skal vi tillate kjøp av alle seksuelle handlinger mot selvkost?

Handel med seksuell tjenester som fører til barn, utsetter ikke bare de voksne handelspartene for risiko til å lide skade og være en del av prostitusjonen. Man utsetter også et uskyldig (blivende) barn for denne seksuelle handelsvirksomheten. Det finnes eksempler på at bestillingen av barnet avlyses ved uønsket resultat. Både før og etter fødsel. Er det greit?

Vi vet lite om hvordan de som selger seksuelle handlinger i form av kunstig befruktning som sæddonasjon, eggdonasjon, surrogati og/eller hjelp til å føre egg og sæd sammen til befruktning og utvikling, vil ha det noen år frem i tid. Er, eller vil de bli, en sårbar gruppe som vi burde beskytte gjennom et eksplisitt lovforbud mot kjøp av disse typene seksuelle handlinger i inn- og utland. Eller bør vi regulere denne formen for seksuelle handlinger til straffbar både for kjøpere og de tjenesteytende prostituerte og halliker?

Mange av de som har hatt dette gamle yrket som tilbydde andre seksuelle handlinger mot vederlag, vil ikke klare konkurransen fra nye grupper som entrer scenen. De har ikke lengre yrkesrelevant kontroll over ytre betingelser. Kundene mangler konsesjon og de prostituerte mangler utstyr. Teorikravene øker. De praktiske ferdigheter er ikke nok.

Dersom vi ikke stopper opp og tenker oss om, vil verdens eldste yrke få sin revitalisering for og av overklassen med hjelp av sosialt press om å få barn, ny teknologi og etikk. Legalisert og legitimert gjennom reproduksjon og på bekostning av barna. Gjennom ny etikk kan kanskje alt bli all-right?

Debatten om revitalisering av prostitusjon og hallikvirksomhet som yrke, bør kanskje følges opp med debatten om prioriteringer av helsetjenester.

Reproduksjon/seksuelle handlinger i et parforhold kan også framstå som prostitusjon der den ene ektefellen yter økonomisk bidrag til den andre, og beholder kontrollen alene over vesentlige midler det ytes fra i framtiden for å dekke de kostnader ved barnet som må bæres, eller som avkommet skal kunne overta. Skal slik skjev maktbalanse være lovlig, eller skal vi forlange en total felles økonomi, for å ikke definere samlivet med felles barn som kjøp av seksuelle handlinger eller prostitusjon. Hvor mange kvinner (og menn), har ikke hatt en økonomisk avhengighet til sin partner de har barn med. Vi glir over i tematikken om hva et ekteskap er og bør være. Den lar vi ligge nå.

Fosterforelder eller adoptivforelder som et alternativ

Det er mange barn som allerede trenger nye omsorgspersoner i form av rollen som foresatte/foreldre. Barn som venter på å bli adoptert, og barn som venter på fosterforeldre. Kanskje bør disse prioriteres av helsemyndighetene framfor arbeid med kunstigbefruktning.

Dersom en av årsakene til utviklingen av kunstig befruktning er at homofile, religiøse med spesielle livssyn og/eller enslige ikke får adoptere barn eller bli fosterforeldre, bør det kanskje heller tas et initiativ til at disse hindrene revurderes, enn å sette i gang og holde vedlike en serie varianter av prostitusjon, hallikvirksomhet og menneskehandel for å dekke deres angivelige behov for barn som har oppstått under sosialt press. I påvente av endringer, kan kanskje disse gruppene fire noe på andre behov i livet. Et lite offer for å gjøre tjeneste som foreldre for et forlatt/forsømt barn. For den som vil bli ensligforelder, må vi kanskje veie hensynet til barnet opp mot problemet med å bare ha én forelder. Barnet bør ha to foreldre av hensyn til å redusere de omsorgsansvarliges sårbarhet. På den annen side er det bedre med én forelder enn ingen forelder. Vi bør støtte de som vil være foreldre for et eksisterende barn uten foresatte.

Sluttord

Vi må kunne ta debatten om hvor stor plass behovet for å få barn og barnebarn og den kunstige reproduksjonen skal ha i våre liv, uten at noen av de som allerede er en reproduksjon, og/eller har deltatt i den på ulike måter, skal få det vanskelig. Vi må se framover uten å fordømme noen, men lære av den situasjonen samfunnet nå er i på dette området. Vi må kunne ta et kollektivt ansvar for løse utfordringene. Kanskje vi gjennom dette kan oppøve en toleranse for andre grupper.