Primær forskjell mellom kristendom og islam

Author picture

onsdag 18. mai 2016

dagensdebatt

Når vi sammenligner religioner, er det nyttig å se på hvordan de beskriver guddommen og hvilket forhold vi som mennesker står til denne.

De aller fleste av oss registrerer at det hersker en viss dissonans, eller mangel på det fullkomne mellom oss. Vi snakker om det ondes problem, og vi snakker om religioners tilnærmelse til forklaringer på det.

Kristendommen og islam er to ulike religioner, med ulikt gudsbilde med ulik definisjon av hva menneskets grunnleggende natur er. Svaret på spørsmålet om hva som er menneskets primære problem i henhold til guddommen, er fundamentalt forskjellig.

I kristendommen er det snakk om et fatalt og endelig brudd mellom menneskeheten og Gud. Ethvert menneske er egentlig fortapt. Ingen kan finne fram til Gud alene. Ingen kan gjøre noe i livet for å gjenopprette det brutte gudsforholdet. Det er det bare Gud som kan, og han valgte å gjøre det ved å ta bolig i mennesket Jesus, og gjennom dette menneskets død og oppstandelse sone for menneskehetens synd, og gjenopprette et forhold til enhver som tror på Jesus.

Gjennom denne prosessen har Gud tatt et oppgjør med det onde, med ondskap i menneskets indre, med konsekvensen av den første ulydighet som vi kjenner fra historien om Adam og Eva. Når et menneske kommer til tro på Jesus, skjer det er grunnleggende forandring i hans og hennes indre. Han eller hun blir født på ny, får en ny ånd, Guds Ånd, i seg. Denne Ånden utfordrer den troende på alle felt, over tid, gjennom erfaring og læring til å overgi seg til Gud. For det ’gamle mennesket’, som har tilbøyeligheter til å følge sin egen egoistiske natur, er fremdeles til stede. Det er en livslang prosess, og dette er det livgivende kristne livet. Denne Guds gave er det som gir evig liv.

Islam har i utgangspunktet en annerledes forståelse av bruddet mellom Allah og menneskeheten. Menneskets fall i tidenes morgen var ikke fatalt. Det bidro ikke til noe fundamentalt brudd. Det ligger i menneskets natur at det vil følge Allahs vei, det vil gi ham ære. Det er i lydigheten til Allah, slik hans vilje har kommet til uttrykk i åpenbaringer til profeten Muhammed, at et menneske kan finne veien til det gode liv. I følge islamske lærere jeg har hatt kontakt med, er alle mennesker født muslimer, med den forståelse at enhver er født med den naturlige tilbøyelighet til å hengi seg til Allahs vilje. Ja, det gjelder i og for seg alt som er skapt.

En god muslim vil dermed oppøve en ydmyk holdning innfor Allah, med håp om at det man bidrar med – blant annet ved å følge de fem søyler – vil gi ham eller henne en plass i det hinsidige, i det evige livet. Det er godt og hensiktsmessig å vise gjestfrihet, verne om sin familie og ellers gi akt på tradisjonene i sin muslimske kultur.

Hvordan forholder man seg til det ondes eksistens? Det er en klar overbevisning om at både Satan og onde ånder eksisterer og er virksomme i vår verden. Når et menneske utfører onde handlinger, er det ikke fordi det selv har en ugudelig karakter, men i noen tilfelle fordi det med viten og vilje har åpnet seg for onde åndsmakter, og dermed er en evig fortapt sjel. Men i de fleste tilfelle, er det en sporadisk påvirkning, et enkelt tilfelle av at en blir drevet til å begå en ond handling. Det er ikke mennesket selv som har det egentlige ansvaret for handlingen, men den onde på virkningskraften, som kommer utenfra. Det blir derfor en selvforståelse av at det en gjør er ikke alene ens eget ansvar. I slike sammenhenger kan man alltid komme til Allah i bønn; det er ikke nødvendigvis noe som hindrer et menneske å komme inn for den Helliges trone.

Når det gjelder det evige livet, er det ikke i menneskets makt å avgjøre om en kommer inn i Paradis eller ei. Det gis uttrykk for at martyrer i særlig grad har tilgang å grunn av sin selv-oppofrelse, men til syvende og sist, er det alene Allah som gir adgang.

Om Allah vil , får en innpass. Og siden en aldri helt kan vite dette, er det best å gjøre så godt man kan i livet.

Dette er for meg den største forskjellen på kristendom og islam.

Noen ganger tenker jeg at nordmenn flest ikke ser denne grunnleggende forskjellen, mest fordi de ikke kjenner til kristendommens grunnholdning. Islam har dermed visse trekk felles med humanismen i vår kultur. Og nordmenn flest vet ikke forskjell på kristendom og humanisme, heller. Mange tror at den som gjør sitt beste og er greie og snille, stort sett, sikkert kommer til himmelen, eller de blir bare til jord.

Det er andre forskjeller mellom de to religionene, også, naturligvis. Forskjellene er mange og i en del tilfelle motsetningsfylte. Det er nyttig å vite hvem man selv er i møte med andre som har en klar selvbevissthet religiøst og kulturelt. Når det er sagt ,er det klart at det er nyttig og nødvendig med kunnskap om islam, om de åndskreftene som er tilstede i religionen, om hvordan den forholder seg til de andre monoteistiske religionene, både kristendom og jødedom.

Det er samtidig ting vi kan ha felles, og det gjelder mer i kultivering av menneskelig moral og vandel. Dette er på lik linje med at vi har noen felles verdier med humanister og andre ikke-religiøse mennesker. Det må ikke forveksles med at vi alle deler samme tro.

Jeg vil likevel avslutte med å oppfordre til samkvem, til mer forståelse, til mer innsikt – og til å fortelle hva vi selv tror og hvem vi tror på som vår alles forløser. Vi er alle skapt i Guds bilde; Jesus døde for hver av oss mens vi enda var ikke-kristne – for å sette oss alle fri, og gi oss del i det nye livet til evig glede.