Illustrasjonsbilde: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Presteutdanningens utfordringer

Author picture

onsdag 27. september 2017

Dette innlegget er en respons på "Presteutdanninga si utfordring, krise og mulegheit"

dagensdebatt

I nettverket Frimodig kirke er det en del av vår langsiktige strategi å jobbe målrettet med rekruttering til kirkelig tjeneste blant unge mennesker.

«Når var sist gang du oppfordret en ungdom du har kontakt med til å ta en kirkelig utdanning og bli prest?»

Nylig fikk jeg dette spørsmålet fra en lærer ved ett av de teologiske fakultetene. Jeg trengte utfordringen. Det er for lenge siden sist gang, måtte jeg innrømme. Det til tross for at jeg relativt ofte har kontakt med unge som kunne ha blitt flotte prester. Spørsmålet fikk meg til å reflektere. Hvorfor holder jeg tilbake?

I et selvransakende innlegg skriver Kjetil Aano om “Presteutdanninga si utfordring, krise og mulegheit”. Han skriver om ungdom som flokker seg rundt nye menigheter og tilbringer både ett og flere år på bibelskoler, uten å velge prestetjeneste senere. Han trekker fram flere viktige momenter til hvordan innholdet i den teologiske utdanningen må skreddersys for de utfordringene som møter fremtidige prester.

Jeg støtter fullt ut Kjetil Aanos perspektiver, og savner samtidig “elefanten i rommet”: Hvorfor nøler mange av oss med å oppfordre gode lederemner til å satse på en tjeneste i Den norske kirke? For de av oss som var med på å starte nettverket Frimodig kirke tidligere i år, handler det i høy grad om at vi ikke kjenner oss trygge på de rammene vår egen kirke kan tilby brennende, engasjerte ungdommer med et konservativt ståsted i klassiske teologiske spørsmål. Vi er også i kontakt med flere studenter ved de teologiske fakultetene som er urolige for hvilken framtid som venter dem hvis de skal jobbe innenfor dagens kirkestruktur.

Bakteppet er naturligvis den situasjonen vi har fått etter innføringen av en ny ekteskapsteologi i Den norske kirke. Men den saken står ikke alene. Det står om hvorvidt det vil være reelt rom på sikt for deres forkynnelse, lære og praksis i tråd med en klassisk teologi på flere sentrale områder. Disse lederemnene henter sine impulser fra en levende og voksende verdensvid kirke. Men ofte kjenner de seg fremmedgjorte i møte med en forkynnelse her hjemme som gjør menneskers erfaringer til en viktigere autoritet enn Bibelen.
 

Selv er jeg glad for at jeg fortsatt har mulighet til å forkynne, lære og praktisere i tråd med min overbevisning der jeg jobber. Min situasjon er likevel spesiell, som prest i den eneste valgmenigheten i Den norske kirke. Og selv dette er en skjør ordning med en uavklart framtid innenfor kirkestrukturen. Jeg er glad for at Kjetil Aano ser behovet for “eit visst mangfald når det gjeld uttrykksformer”. For meg er ofte uttrykksformer langt mer enn kosmetikk. Ikke sjelden kommuniserer de dypere teologiske og ideologiske strømninger. Noen av disse strømningene trenger Den norske kirke for å overleve. Andre er vanskelige å forene med en evangelisk luthersk teologi og bekjennelse.

I nettverket Frimodig kirke er det en del av vår langsiktige strategi å jobbe målrettet med rekruttering til kirkelig tjeneste blant unge mennesker. Men det vil være en viktig forutsetning for oss at det da kommer på plass forutsigbare ordninger og strukturer på menighetsnivå som gir reelt rom for livskraftig, klassisk, bibelavhengig teologi og et åpent blikk for sunne impulser fra den levende, ofte mer konservative verdensvide kirke. Her er vi spente på utviklingen framover i Den norske kirke.

Les også Kjetil Aanos innlegg: Presteutdanninga si utfordring, krise og mulegheit