I SØR-KOREA: Idrettsprestene Erling Ekroll og Svend Andreas Aspaas har sin base i Sjømannskirken, men er også mye ute på arenaene der det er aktuelt for utøvere å møte dem.  Foto: Foto: Dagen arkiv

En seier for det livssynsåpne samfunn

mandag 19. februar 2018

dagensdebatt

OL-prestene er tilbake etter 18 års fravær. Deres tilstedeværelse har viktig symbolbetydning, uavhengig av hvor mye tilbudet blir brukt.

Offentlig finaniserte «idrettsprester» var tilgjengelige for norske toppidrettsutøvere gjennom 1980-tallet og fram til år 2000. Så forsvant posten ut, før Kristelig Folkeparti forhandlet den tilbake på statsbudsjettet for 2018 (1,3 millioner). Kristen Idrettskontakt (KRIK) har nå reetablert tilbudet sitt, og et team bestående av to prester og en prosjektleder er på plass i Pyeongchang for å betjene den norske OL-troppen.
Min drøm for prosjektet er at vi kan hjelpe utøvere og andre i lagledelsen til å kjenne på idretts-, tros- og livsglede gjennom gode samtaler om livet, uten at de trenger å føle at de har enda en arena de må prestere på, sa prosjektleder Svend Andreas Aspaas til Vårt Land i starten av lekene.


De norske idrettsprestene vil lette presset på OL-utøverne

 

OL I SØR-KOREA: – Vi skal ikke erstatte idrettspsykologene eller treneren, så vi er tydelig på at vi er prester. Men vi...

Posted by Dagen on 12. februar 2018


Da VG skrev om OL-prestene for et par uker siden, intervjuet de Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som mistet broren sin under mesterskapet for fire år siden.– Det hadde vært til stor hjelp om det samme tilbudet hadde vært der under OL i Sotsji, uttalte Oslo-jenta, som også er med i Pyeongchang.
 

– For meg er det en stor trygghet å ha noen i troppen som ikke kun tenker på prestasjon, men som har et verdibasert og medmenneskelig fokus i sentrum. Jeg sier ikke at trenerne våre ikke har det fokuset, men det kommer lett i skyggen i jakten på de store prestasjonene. Å ha støttepersoner som ikke er rekruttert direkte gjennom idretten kan være uvurderlig, sa langrennsløperen.

Nå er det ikke spesielt overraskende at en kjent KRIK-er som Astrid Uhrenholdt Jacobsen snakker pent om at KRIK-prester er til stede under OL. Du trenger imidlertid ikke være veldig god til å google for å oppdage at organisasjonen har ambassadører også blant toppidrettsfolk med et mindre profilert forhold til kristen tro.
«Jeg har et uavklart forhold til Gud og til kirken, men jeg føler at det er en del av livet mitt», sa for eksempel Bjørn Dæhlie til undertegnede – den gangen i rollen som journalist i Vårt Land – i januar 2009, i forbindelse med at han hadde tatt turen helt til Geilo for å snakke og instruere på et KRIK-seminar. Espen Bredesen er et annet eksempel på et toppnavn som har gitt organisasjonen verdifull profilering.

KRIK og særlig grunnleggeren Kjell Markset har alltid hatt en sterk standing i det norske toppidrettsmiljøet. Ingen snakker stygt om KRIK (på samme måte som at ingen snakker stygt om Sjømannskirken, som også i år stiller opp med vafler, kaffe og samtaletilbud for nordmenn i OL-byen).
Ikke dermed sagt at alle i den norske OL-delegasjonen bryr seg om det KRIK driver med, og det er garantert varierende engasjement rundt prestetjenesten i Pyeongchang.

Men uansett hvor mange samtaler OL-prestene har i løpet av mesterskapet, er deres tilstedeværelse en tros- og livssynspolitisk seier i tråd med arven fra det såkalte Stålsett-utvalget. Utredningen «Det livssynsåpne samfunn» ble lagt fram i januar 2013 på oppdrag fra den rødgrønne regjeringen. Bærebjelken i utvalgets resonnementer er (som tittelen mer enn antyder) at tro og livssyn og de konkrete uttrykkene for disse har en naturlig plass i vårt samfunn og på våre fellesarenaer. Religion er «et personlig anliggende», som det heter i den nye regjeringserklæringen, men ikke en privatsak.
 
Dette er ikke helt ukontroversielt i Norge i dag. Desto større symbolbetydning har det da at våre beste menn og kvinner i idrettsgrener som betyr svært mye for mange nordmenn, har med seg en statsfinansiert prestetjeneste når de drar ut på årets viktigste medaljejakt.
Ikke fordi alle trenger en prest hele tiden. Men fordi deres tilstedeværelse er en naturlig del av et livssynsåpent samfunn.