Fri nattverd – hva nå?

Author picture

mandag 9. januar 2017

dagensdebatt

Fra 1906 og noen år framover, var det en strid innen Den norske kirke om hvem som kunne forrette nattverd, og hvordan den skulle forrettes. Ludvig Hope var sentral i denne kampen.

400 år tidligere hadde Martin Luther kjempet en kamp blant annet for å reformere Den katolske kirkes syn på nattverden. Reformasjonen førte til brudd med Den katolske kirken og ei ny luthersk kirke ble dannet. Luther og hans medarbeidere fant da tilbake til Bibelens lære i mange sentrale lærepunkt der katolikkene hadde kommet på avveier.

I 1906 var ikke læren om nattverden det sentrale, men derimot hvordan nattverden skulle praktiseres. På «Den vestlandske broderring» sitt årsmøte på Framnes i Hardanger holdt Ludvig Hope et foredrag som hadde til overskrift: «Nadverd-spørsmålet». Denne talen ble i ettertid trykket opp i et lite hefte som ble spredt landet rundt.

Hope startet foredraget med et oppgjør med den tids praksis at det skulle være absolusjon før nattverden. Dette mente han førte til at nattverden istedenfor slik den var tenkt – å være et gledesmåltid og åndelig styrkemåltid - ble en klagesang med synd, sorg og tvil. Han spådde at det ikke ville gå lenge før absolusjonen ville forsvinne fra nattverdsfeiringen, og i det fikk han rett. Denne praksis har så godt som opphørt i senere år.

Det neste punkt Hope tok opp var selve formen på utdelingen av nattverden. Han viste ut fra 1 Kor 11,18-34 at nattverden blant annet er et måltid for styrking av den kristne broderkjærlighet, at nattverden skal være et måltid for å styrke de innbyrdes samfunnsliv til de kristne. Dette skjer ikke ved alterringen i kirken, hevdet han. Slik nattverden praktiseres i kirken ved at menigheten går fram til alteret og får tildelt brød og vin fra presten, er ifølge Hope «et fremmedmanns-vesen», «der vi ikke engang får lov å ete og drikke selv. Vi skal mates.»

Hvor går så veien ifølge Hope? De bekjennende kristne må «benke seg sammen om nadverdbordet og dele den hellige mat og drikke imellom oss som et søskenlag, uten prest, uten kirkehus og uten alterring. Ja, vil presten være med som en bror blant brødre, så velkommen han som de andre; men der skal han ikke være hverken med noen særrett eller særdrakt og innta en særstilling på Guds og embetets vegne. Vi skal ta det og dele det mellom oss som søsken ved et bord».

Da Hope og hans mange radikale lekmannsvenner fremmet denne kampen, var det forbudt for andre enn presten å forrette nattverd i Den norske kirke. Hope og andre likesinnede ble flere ganger nektet å tale i kirker på grunn av sine synspunkt på nattverdforvaltningen. Lekfolkets kamp ble imidlertid kronet med seier da regjeringen i 1913 opphevet dette forbudet, og gjorde det lovlig med såkalt «fri nattverd» ledet av lekfolk.

Fra årsskiftet 2016/2017 er statskirken oppløst og vi har fått ei frittstående folkekirke. En god del av de radikale lekfolk har meldt seg ut av kirken, og på bedehusene organiseres forsamlinger med både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelser. Når disse forsamlingen skal organiseres, blir da lekmannsarven tatt vare på, eller beveger man seg tilbake i retning kirkelig forvalting?

De fleste nattverdsamlingene på bedehusene er enda i tråd med idealene fra 1906, men i en del forsamlinger ser vi dessverre en utvikling i mer kirkelig retning. Mange forsamlinger organiserer nattverden ved at den blir utdelt av en eller to valgt menn og forsamlingen går fram for å «bli matet», for å bruke Hopes ord. De fleste steder er innbydelsen klar, at nattverden er for den som er gjenfødt, men også på bedehusene oppleves det at innbydelsen noen ganger er lite tydelig. Et viktig kjennetegn ved «den frie nattverd» er vitnesbyrd og bønn i forlengelsen av måltidet. Dette er noe som er på vei bort ved «den nye» nattverdforvaltningen.

Når enkelte bedehusforsamlinger nå endrer nattverdpraksis, er begrunnelsen i hovedsak av praktisk art. Når det er 50-200 på et søndagsformiddagsmøte, er det lite praktisk å sende nattverd elementene i benkeradene, hevdes det. Det blir også hevdet at det er vanskeligere for den som ikke er en kristen å sende brødet og vinen forbi i benkeraden, enn det er å ikke å gå fram for å motta nattverden ved plattformen.

Jeg vil advare mot at praktiske argumenter skal føre oss bort fra et viktig element ved nattverden, nemlig samfunnsmåltidet. I Guds ord ser vi at alle kristne er prester. Dette blir sterkt understreket ved at hver enkelt nattverdmottaker forkynner for sin neste at «dette er Jesu legeme» og «dette er Jesu blod». På samme vis mister vi noe vesentlig, når vitnesbyrd og bønn forsvinner fra nattverdstundene. Disse ting er ikke noe vi kan «velge bort» av praktiske årsaker. Da er vi langt på vei tilbake til det Ludvig Hope og andre lekmannsledere kjempet mot, for 100 år siden. Det vil være et stort tap.

Vi trenger også en påminning om at innbydelsen må være tydelig. Nattverden er for Guds folk. Den som ikke er frelst, eter seg til doms om han kommer til nattverd. Det er vårt ansvar å gjøre oppmerksom på dette i starten av nattversstunden.

Enkelte forsamlinger har valgt å ha et noe kortere formiddagsmøte de søndager det er nattverd. Etter møtet inviteres det så til eget nattverdmøte. De som ikke har anledning å bli med og de som ikke er frelst, kan da gå heim, mens Guds folk samles til nattverd. Noen forsamlinger har slike nattverdmøter en søndag i måneden, mens de i tillegg har et eget nattverdmøte en hverdag i måneden. Kanskje det er veien videre for å ta vare på nattverden som samfunnsmåltid for Guds folk?

Først publisert på bloggen: blogg-ove.blogspot.no