Når frykten får styre

Author picture

tirsdag 14. november 2017

dagensdebatt

Å unnskylde feil og mangler i karakter og lære er ikke kjærlighet. Det er frykt.

Alle gjør feil.

Hvor ofte har jeg ikke hørt denne fra kristne som forsvarer andre kristne ledere sin falske lære, manipulative utspill eller direkte umoralske handlinger. Altfor ofte dessverre. Men hvem er det som gir disse lederne, som ofte merkelig nok tjener seg rike på “evangeliet” de deler, rett til å manipulere og forføre med falsk lære?

Det siteres som om det var et bibelvers, noe jeg også mistenker at mange av de som unnskylder ubibelsk oppførsel og tale, faktisk tror. For det er liten tvil om at disse som er villig å dekke over sine profeters synder, ikke er like ivrig på å tenke det beste om de som ikke er like positive og ikke driver med strømmen.

Død fisk flyter med strømmen.
Er det virkelig slik at siden vi alle er mennesker, og derfor snubler i både ord og gjerning, så er vi dermed unnskyldt? Er det virkelig standarden vi krever av våre ledere, at så lenge det er de som er like ille eller verre, så er det greit å koste det under teppet? Eller er det egentlig en frykt som styrer en slik holdning?

Hva enn det er, din og min sveipe-under-teppet holdning, er det som gjør at ledere til slutt ender i så alvorlig trøbbel av det ikke bare blir flaut, det blir kriminelt. Berømte kirkeledere flere steder i verden har de siste årene blitt satt i fengsel på grunn av blant annet økonomisk kriminalitet. Det er nok å nevne navn som Yonggi Cho i Sør-Korea, Kong Hee i Singapore og Mark Driscoll i USA. Kjennetegnet som går igjen er ledere som ikke er blitt holdt til ansvar av andre ledere og kristne for deres usunne og ubibelske lederskap.

Også her i landet har vi eksempler på dette, selv om jeg ikke kjenner til at pastorer eller forkynnere har blitt dømt for en domstol for dette. Men egentlig er det ikke deres ve og vel som er min hovedbekymring (selv om det er del av pakken). Mitt anliggende er først og fremst at alle våre synder, og ofte diametralt økende med mengden mennesker man har innflytelse over, får konsekvenser. Det er alltid ofre. Tror du virkelig at ikke mennesker lider når pastoren blir tatt for økonomisk svindel? At folk forblir upåvirket når det oppdages at han har hatt kvinner på si? Eller har vært despotisk og manipulerende? Jeg har personlig sett den ødeleggende effekten en leders synder får på menneskers liv. Mange mister troen på kirke og sliter i mange år med å ha tillit til kristne ledere. Og veldig mange opplever dype troskriser.

Gud lar seg ikke spotte.
Denne sannheten som Bibelen minner oss på om og om igjen, burde henge på enhver kristenleders vegg. Gud vil holde oss direkte ansvarlig for hvordan vi bruker, eventuelt misbruker, den posisjonen vi har fått av Jesus til å tjene kirken. Den er ikke gitt for å bli tjent, men for å tjene. Det er ikke et steg opp på karrièrestigen, men er trappen ned til de svake, de trengende og de som er forkastet. Det er ikke en stol for de som ønsker rikdom, men for den som er villig å ofre alt for Guds rike skyld.

Enhver kristen leder med ambisjoner for seg selv innenfor rammene av kirken, bør vurdere å slutte i sin stilling. For det er få ting så farlig som dette. Man kan fort finne seg selv utsatt for Jesu pisk på samme måte som pengevekslerne i templet fikk erfare Jesu nidkjærhet for Sitt hus (Se f.eks Joh 2.13-17).

Det er derfor ingen unnskyldning når vi ser gjennom fingrene med manipulasjon og maktmisbruk blant de som skulle være tjenere og veiledere. Vi må alltid forvente mer, ikke mindre, av ledere enn vi gjør av den vanlige mann og kvinne i en kirke. På samme måte skal vi også vise dem ekstra omsorg og kjærlighet for den viktige tjeneste de gjør.

Vi holder dem ansvarlige for deres ord og forventer at de tåler kritiske spørsmål. Vi forventer at de lærer i henhold til Guds Ord, ikke sine egne tanker og ideer. Vi forventer enda mer at de som er medledere rundt dem, at de holder hverandre ansvarlige i integritet i henhold til sannheten.

La alt dere gjør skje i kjærlighet - 1Kor 16.14
Å unnskylde feil og mangler i karakter og lære er ikke kjærlighet. Det er frykt. Frykt for hva som vil skje om lederen konfronteres. Hvordan det vil gå om andre får vite. Vil de vende meg ryggen om jeg virker kritiske? Vil jeg bli sett på som negativ? Hvordan det vil det oppfattes av de som ikke er kristne?

Men Bibelen gjør det klart at frykt ikke har noe rom hvor kjærligheten råder, men at den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. (1Joh 4.18). Med andre ord, om det er frykt som styrer avgjørelser, som styrer hva man sier og ikke sier, så er et slikt miljø uten ekte kjærlighet og er fattig på Den Hellige Ånd. Men et miljø, en lokal forsamling, som er full av Guds kjærlighet, vil har stort rom for samtaler også om de vanskeligere tingene. Det vil være ærlighet, men i like stor grad vil det være raushet og tilgivelse når en snubler og bommer. I et slikt miljø vil det ikke være farlig å stille spørsmål, ta opp vanskelige ting, snakke åpent og ærlig.

For det er tross alt det man gjør når man er brødre og søstre i troen.