FRELSE: Misjonsselskapet hadde menneskers frelse og Gudsrikets vekst som sitt særegne formål. Menn og kvinner var kalt til å løse et felles oppdrag. Det førte til samhandling på stadig nye, felles arenaer, skriver Kristin Norseth. På bildet ser vi Bolette Gjør.  Foto: Foto: L Forbech / MFs historiske arkiv

Misjonsselskapet og kvinnene

søndag 13. august 2017

dagensdebatt

Som i det politiske liv ble organisasjonen og foreningene ledet av menn. I 1842 var kvinner juridisk underlagt mannlig formynderskap. Derfor kunne de ikke få stemmerett og sete i styrende organer.

I disse dager (8.-9. aug.) er det 175 år siden Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i Stavanger (1842). Organisasjonen representerte noe nytt i norsk kulturliv. Den var den første landssammenslutning av foreninger i Norge og fikk i pakt med tidens politiske ideer en demokratisk, representativ styreordning med eget regelverk og valgte organer. Medlemmene vedtok organisasjonens grunnregler, som ga dem direkte innflytelse og styringsrett med valg av styre og formann.

Som i det politiske liv ble organisasjonen og foreningene ledet av menn. I 1842 var kvinner juridisk underlagt mannlig formynderskap. Derfor kunne de ikke få stemmerett og sete i styrende organer.

Misjonsforening

På et spørsmål i 1843 om kvinner og barn kunne bli medlemmer i en misjonsforening, svarte NMS-ledelsen ja, men presiserte at man ikke fant det «passende» å gi dem valg og stemmerett. Praksis har variert. Under et kretsmøte i 1903 fortalte en delegat at i hans misjonsforening hadde kvinner vært med å velge utsendinger siden 1855.

Les også:

Fra begynnelsen var Misjonsselskapet og det kristelige organisasjonsvesenet en arena der både menn og kvinner kunne delta og utfolde seg på frivillig grunnlag. Teologisk ble foreninger og organisasjoner begrunnet i det allmenne prestedømme, tolket på demokratisk vis. Enhver troende hadde ansvar for og en forpliktelse til å fremme Guds rike.

Indre kall

Den enkelte hadde et indre kall til å bruke sin nådegave til menighetens oppbyggelse og medmenneskers frelse. Derfor gjaldt det for de troende i foreningen å forvalte nådegavene og finne arbeidsformer som var egnet til å formidle evangeliet i den konkrete situasjonen.

Men i henhold til organisasjonenes normative grunnlag, Bibelen og den lutherske bekjennelse (Confessio Augustana XIV), kunne kvinner ikke tale «offentlig», det vil si i og for menigheten. Det var forbeholdt mannen. Men kvinner hadde del i det allmenne prestedømme og et selvsagt kall til å øve troens, vitnesbyrdets og kjærlighetens gjerninger.

Les også:

På dette grunnlaget har kvinner hatt lederverv og utøvd myndighet lenge før de satt i styrer og råd. Utviklingen av et mangfoldig kristelig organisasjonsliv kom til å åpne stadig nye arenaer også for kvinners innflytelse og lederskap.

Bar frukter

Kvinneforeninger er den første form for organisering av kvinner i Norge og en frukt av Misjonsselskapets virke. En oppfordring til å starte kvinneforeninger stod på trykk i Misjonsselskapets første årsberetning (1843) og ble muntlig fremført under generalforsamlingen i 1844. Kvinneforeninger skulle bli en viktig plattform til å fremme saker av særlig interesse for kvinner, det være religiøse, politiske, sosiale eller moralske.

Kvinneforeningene ble ikke medlemsforeninger i NMS på samme måte som misjonsforeningene. De ble heller ikke underlagt dem eller holdt utenfor organisasjonen, men fikk en uformell, «halvdemokratisk» tilknytning.

Nasjonalt omfattende

De ble omtalt i Misjonsselskapets trykte informasjonskanaler og regnet med i en nasjonalt omfattende organisasjon. Kvinner og kvinneforeninger var helt fra begynnelsen av trukket inn i den fremvoksende demokratiske organisasjonsoffentligheten og inkorporert i den nye sosiale formasjonen og samfunnsaktiviteten NMS representerte.

Formelt sett stod kvinneforeningene fritt. De tilhørte verken NMS eller andre organisasjoner for den del. De stod som «friskarer» og kunne velge å gi sine gaver til hva de ville. Denne selvbestemmelsen ga kvinner stor påvirkningsmakt.

Organisert mulighet

Kvinneforeningene skaffet økonomiske midler, som var en avgjørende ressurs for å kunne virke i det moderne samfunn. Kombinert med kunnskap, nettverk, ideer og handlekraft bød kvinneforeninger på en organisert mulighet til å påvirke personer, foreninger og organisasjoner i retninger kvinner selv så ønskelig.

På den måten har kvinner initiert prosjekter, organisasjoner og institusjoner i Norge og utlandet, for eksempel norsk sykepleieutdanning og Diakonisseanstalten (1868). Slik har de hatt en samfunnsbyggende og samfunns­økonomisk betydning og funksjon i pakt med tidens moderne vilkår.

Ble redaktør

Mønsterforeningen ble stiftet av prestefruen Gustava Kielland (1800–1889) i 1840-årene, ledet av henne selv i tråd med prinsippet kvinner leder kvinner. Prestefruen Bolette Gjør (1835–1909) førte linjen videre. Hun hadde ledet kvinneforeninger fra ungdommen av, da Misjonsselskapets ledelse i 1884 ­anmodet henne om å bli redaktør av kvinnebladet, Misjonslesning for kvinneforeninger.

Bladet var initiert av kvinner og er et uttrykk for kvinners fortolkning av kvinners kall og rolle i misjonsarbeidet. Oppnevnt og lønnet av NMS var Bolette Gjør organisasjonens ansikt og talerør overfor offentligheten.

Bladet ble hennes «talerstol», og gjorde henne til en nasjonal lederskikkelse i en nettverksbevegelse av misjonskvinneforeninger og kvinner. Gjennom bladet påvirket hun opinionen, internt og ­eksternt.

Les også:

Kvinneforeninger knyttet til NMS fikk enorm utbredelse og fostret kvinnelige ledere på lokalt nivå. De trakk kvinner inn på en arena der de utøvet lederskap og utviklet en kompetanse som gikk ut over det som var nødvendig som husmor og mor innen husholdet. Kvinneforeninger opererte sjelden med styrer, styremøter og årsmøter med eget valg av styre og formann.

Kunne byttes ut

Avgjørelser ble tatt i fellesskap under et møte eller av lederen, som var utnevnt av og blant foreningsmedlemmene. Men uansett hvor uformelt det foregikk, kunne lederen i prinsippet byttes ut med en annen. Dette er et avgjørende kjennetegn ved demokratiet og bekrefter at kvinneforeningene var inspirert av demokratiets idealer.

I 1904 vedtok NMS’ generalforsamling med overveldende flertall å gi kvinner i misjonsforeningene stemmerett og valgbarhet i sin organisasjon. Da hadde kvinner sittet i hovedstyret for Norsk Søndagsskoleforbund siden stiftelsen i 1889 og i styret for Kristiania Søndagsskoleforening siden 1870-årene. Det gjorde de i kraft av en utvidet forståelse av foreldremandatet (4. bud) og prinsippet kvinner leder kvinner/piker og menn leder gutter.

Lik linje

Misjonsselskapets vedtak stilte derimot menn og kvinner på lik linje i foreninger bestående av voksne. Kvinnesaksbladet Nylænde skrev at vedtaket ville være «den virksomste forløber for en desto hurtigere opnaaelse af statsborgerlig stemmeret for kvinder», innført i 1913. Da hadde de fleste kristelige organisasjonene allerede innført ulike grader av kvinners stemmerett og valgbarhet.

Det er vanlig å se denne historien som en del av liberaliserings- og demokratiseringshistorien. Den går likevel ikke opp i den alminnelige politiske historie. Til forskjell fra politikken hørte kvinner og menn naturlig hjemme i det religiøse liv. Misjonsselskapet hadde menneskers frelse og Gudsrikets vekst som sitt særegne formål. Menn og kvinner var kalt til å løse et felles oppdrag. Det førte til samhandling på stadig nye, felles arenaer og medvirket til å åpne veien for at også kvinner fikk sete og myndighet i styrer og råd.