Gir Dagens belysningsvinkel av samfunnsforhold svar på hva som er faktisk riktig, mens andres synsvinklinger ikke gjør det? spør Bjørn W. Bjelke. Illustrasjonsbilde: Greyson Joralemon, Unsplash

Jakten på løgnen

Author picture

søndag 3. desember 2017

Dette innlegget er en respons på "Jakten på sannheten"

dagensdebatt

Dagen vil stå «på hel sannhets grunn», men vil avisen forfekte det som er sant og riktig? Hva er feil og løgn?

Dagen skriver 28.11 om jakten på sannheten og mener at det avgjørende er om noe er faktisk riktig, ikke om vi liker den som har sagt noe. Det høres overbevisende ut. Avisen Dagens oppdrag er angivelig å belyse viktige samfunnsforhold fra andre vinkler... enn hvilke? Dagen vil stå «på hel sannhets grunn», men vil avisen forfekte det som er sant og riktig? Hva er feil og løgn?

Gir Dagens belysningsvinkel av samfunnsforhold svar på hva som er faktisk riktig, mens andres synsvinklinger ikke gjør det?

Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at det Dagen skriver ikke er sant. Enkelte hevder sannheten ikke er relativ, andre mener sannheten er relativ. Noen vil hevde at vi trenger egne illusjoner og andres hvite løgner for å ha et godt liv. Ja vel, men det blir andre problemstilling enn spørsmålet om hva som er løgn.

Jeg definerer løgn som at dersom du forsøker å overbevise andre om noe du ikke tror på selv, da lyver du. Du lyver altså også dersom du bare formidler et utvalg av det du tror på, med den hensikt å gi et annet inntrykk enn det du selv tror på om den aktuelle saken, en større sammenheng eller i en annen sak. Selv om løgnene om ulike saker er ulike fra person til person, er ikke løgnen som generelt fenomen relativ. Du vet, og det er bare du selv som vet, om du farer med løgn.

Man skal være varsom med å dømme de som tar feil, for å være løgnere. Det er forskjell på å lyve og å ta feil. Både de som lyver, og de som tar feil, har mulighet til å korrigere sine utsagn. Tilliten står imidlertid på spill dersom dette skjer uforholdsmessig ofte. Både tillit til ditt kunnskapsnivå og tilliten til at du ikke er en løgner. Kanskje man ikke skal være så påståelig og «rettroende».

Vi må også være forsiktig med å lede medmennesker til å bekjenne noe de selv ikke tror på. Til å bli løgnere. Jeg er redd det er et utbredt velmenende fenomen i politiske og kristne/religiøse forsamlinger i kraft av ulike ordninger for kollektive sannhetsoppfatninger, læresetninger og trosbekjennelser om hva som angivelig er sant og riktig. Arbeidslivet er også fylt med dette problemet gjennom kravet til lojalitet til arbeidsgiver. Både i privat og offentlig sektor.

Troen er individuell. Den er personlig. Derfor bør også trosbekjennelsen være individuell. Etter hvert som du oppdager at du tar feil, eller du får nye erkjennelser, kan du korrigere din tro og bekjennelse. Det blir et livsbedrag å låse seg i lojalitet til «presteskapets» bekjennelse.

Det må være legitimt at mange mennesker tror ulikt om når og om de kommer fram til målet, hvordan veien er og hvordan det ser ut hvis de kommer fram. Alternativet er å være veldig tydelig på når man tar på seg løgnhatten. Det har jo blitt veldig vanlig. Noen fremmer en tro om hva som helst bare de får privilegier som betaling. Det er lite troverdig. Løgnhatten har de på seg, som åpenbart er styrt av lojalitet fremfor sin overbevisning. Det er deres oppdrag. Et dilemma vi vil måtte leve med.

Så er det slik at vi må ta stilling til mange saker vi ikke evner å få klarhet i. Da kan vi støtte oss til andres tro, og gi dem våre fullmakter. Men vi må være klar over at dette handler om tillit til det mennesket, og ikke om forståelse av sakskomplekset de har fått fullmakt på. Det kan være en politiker eller en prest, eller en annen. Det kan veksle på hvem vi har tillit til. De kan ha tatt feil. Den vi har tillit til i én sak til én bestemt tid, må tåle at vi ikke har tillit til vedkommende i det neste øyeblikket.

Vi kan ikke forlange at folk skal tro på oss og våre bekjennelser. Det kan dessuten være en belastning for oss selv å bære ansvaret for andres bekjennelse. Vi må være varsomme med å forvente at andre skal bli ambassadører for saker de ikke har innsikt i eller tro på. Hva vil skje når de kommer til en erkjennelse om at det de har vært talsmenn for er faktisk feil.

En smart form for løgn, er å hevde at man ikke vet, som om man heller ikke tror, selv om man tror og legger sin tro til grunn for sitt valg. Alternativt kan man bare snakke om det andre tror og bekjenner seg til, eller fornekte påståtte faktum og antakelser med å skylde på at saken er til kontinuerlig fagfellevurdering eller ikke er vitenskapelig publisert på nivå 2.

Noen hevder kanskje at de tror på alt som er vitenskapelig publisert på nivå 2, hele bibelen, alt det pavene bekjenner eller alt det et politiske partiet hevder. Det behøver ikke være en løgn, men det er ikke dermed sagt at de ikke tar feil. Det må være mulig å ha tro på noe, men ikke alt, og kunne forstå og tro stykkevis og delt, og begrense sin bekjennelse til det man faktisk tror på.

Vi kan imidlertid velge å ta til følge en annens bekjennelse, som vi ikke tror på, i håpet om at vi tar feil og under tvil om hvordan vi skal handle på områder vi er uvitende på. Men da er det mer et håp enn en tro.

Andre ganger håper jeg kanskje at et politisk parti har en god politikk fordi det har så mye makt, men jeg tror det ikke, legger det ikke til grunn, og vil derfor heller ikke prøve å få andre til å tro og stemme på partiet. Det har vist seg at store førere har tatt feil før, ut fra hva vi tror i dag.

Det er et betydelig rom for å lyve når man skal vitne om indre åndelige opplevelser og troen på ytre synlige tegn/sakramenter/nådegaver/naturfenomener. De enkeltes indre åndelige opplevelse og troen på ytre tegn, kan bare den enkelte vitne om. Således må troen og bekjennelsen være individuell for ikke å være en løgn.

Jeg tar til ordet for individuell tro og bekjennelse. Antakelig har jeg felles tro med ulike personer og organisasjoner om ulike saker til ulike tider. Dersom folk, forsamlinger, politiske partier eller redaksjoner forsøker å skape en forestilling hos andre, som de ikke selv har tro på, så farer de med løgn. Det er bare de selv som vet om de lyver.

Det er altså ifølge Dagen uvesentlig om du liker den som har skrevet dette. Spørsmålet til Dagen er om dette som her er skrevet om løgnen faktisk er riktig? Og jeg legger til spørsmålet, om dette faktisk er riktig for deg?