I 2017 skal Den norske Kirke feire en lidenskapelig jødehater

Author picture

lørdag 26. november 2016

dagensdebatt

Luthers skrifter er i stor grad medvirkende til den skyld som for alltid vil hvile over den kristne kirken på grunn av dens behandling av jødene gjennom historien. Antisemittismen tok fart ca år 300, men fikk sin hittil største topp under holocaust.

Av kjærlighet til sannheten og interesse for dens oppklaring innbys det nå til en drøftelse av følgende setninger …

Slik innledet teologen Martin Luther de berømte 95 tesene han i 1517 offentliggjorde mot avlatshandelen spesielt og pavekirken. Man kan kanskje be om samme kjærlighet til sannhetens ånd, ærlighet og direkthet hva gjelder DnK sine teologers forhold til Martin Luther og drøftingen av hans skrifter?

Neste år skal altså den lutherske reformasjonenes 500-års jubileum markeres.

Martin Luthers innsats førte med seg sanne og riktige endringer. Dette er et faktum. Og dette både bør og skal man positivt markere, for all del! Rent menneskelig sett er det naturlig at man i DnK helst vil trekke frem det som gjør seg rimelig godt i rampelyset, men det går naturligvis ikke om man skal være ærlig om man først skal trekke frem Luther qua kristen teolog. Bildet er nok mer komplisert og mørkt. Martin Luthers dypsvarte sider er nemlig ikke få og perifere ”i den store sammenhengen”, men de er faktisk betydelige og sentrale. Ikke (!) marginale og perifere. Martin Luther var nemlig et personifisert verbalt massivt artilleri mot alle som var uenige med ham, spesielt katolikker, gjendøpere, jøder og muslimer. Og dette bidro faktisk voldsomt til noen av de mest bestialske blodige forfølgelsene og religionskrigene gjennom historien.

Luther sterke intoleranse.

Martin Luthers skrifter om jødene er grovt intolerante, optimalt krenkende, umenneskelige og direkte voldelige. Luthers skrifter har altså langt på vei mange liv på samvittigheten, spesielt som bidragsyter og inspirasjonskilder for nazistenes massemord på jødene. På Luthers tid eksisterte det dog noe mere tolerante holdninger her og der; f.eks. hos teologen Erasmus av Rotterdam. Men det var Luther som ble det store frontfigur og maktfaktor i samfunnslivet og kirken.

Massedrapene på ca 65 % av Europas jøder ble for alvor innledet med krystallnatten, som fant sted på nettopp Martin Luthers fødselsdag. Nazistenes planlagte folkemord fulgte faktisk på flere punkter Martin Luthers 400 år gamle oppskrift. Hans skrifter om jødene ble gjennom trettitallet fremvist ved det nazistiske partiets årlige stevner i Nürnberg hvor byen også donerte et førsteeksemplar til redaktøren av den forrykte jødehatende nazi-avisen, ”Der Stürmer”.

Det er faktisk en kjensgjerning at teologen Martin Luther var en inderlig jødehater; dette bør faktisk og absolutt være et vesentlig tema når man neste år skal markere at det er 500 år siden reformasjonen!

Enkelte teologer i DnK har heldigvis påpekt det samme, men det kan så langt dessverre se ut som om temaet kun blir noe pliktmessig berørt på siden. Man vil jo som teolog i DnK ikke være en party-crasher heller? Det er nok ikke så spesielkt fristende å gå grundig til verks inn i dette mørkerommet. Eller, så blir det alternativt litt for lett å bagatellisere eller tolke litt for velvillig? Det understrekes velmenende f.eks. at Luthers jødehat var ”teologisk begrunnet, ikke rasemessig slik at han ikke kan betegnes som antisemitt”. Og det er jo på en språklig måte for så vidt sant: Den rasemessig begrunnede antisemittismen fra våre to siste århundrer var nok både Luther og hans samtidige helt fremmed. Men fakta taler for seg selv:

Luthers massive hat mot jødene rettet seg i høyeste grad mot jødene qua folkegruppe; grensene mellom etnisitet og tro var faktisk helt utvisket. Han avviser også flere ganger muligheten for at jødene kan omvendes. Akkurat som nazistene gjorde, for øvrig. Flere lutheranere i dag vil sikkert fremheve protestantiske prester som Dietrich Bonhoeffer og Martin Niemöller som aktivt sto frem mot nazismen, men de tilhørte unntakene, ikke regelen. Den lutherske kirken var grundig impregnert av antisemittismen. Adolf Hitlers maktovertakelse vakte sågar stor glede også i de fleste tyske lutherske kirkene.

Men vi kan jo håpe at det finnes mot og vilje til full og grundig åpenhet også i DnK neste år: Virkeligheten er den øverste dommer; vi får se hva som skjer under denne kommende Luther-markeringen. Dog tillater jeg meg like vel å kommentere saken videre:

Martin Luther mente innledningsvis at jødedommen var en falsk religion; hans relasjon til jødene begynte egentlig ganske så fredelig, i hvert fall sett i forhold til tiden som kom. I et skrift fra 1523 gikk Luther inn for å omvende jødene; bare man behandlet dem med nestekjærlighet, assimilerte dem i samfunnet og ga dem en ”god luthersk innføring i kristendommen” (!). Noe som i og for seg var respektløst nok mot folk som tilhørte og bekjente seg til en annen religion.

Men fra ca 1530, så kommer noe helt annet og langt verre; kanskje fordi de fleste jødene ikke anså det som noe rimelig og godt forslag; det å gjennom under ytre tvang trinnvis fraskrive seg sin tro og identitet

De kristnes i hvert fall noe mer moderate holdninger mot jødene først ble deretter avløst av direkte fiendtlighet og i 1543 presenterte Martin Luther to ekstremt antijødiske hatskrifter: ´Om Schem Hamphoras og Kristi slekt´ og ’Om jødene og deres løgner’. Sosialt, så spredte og forsterket den teologiske og gudsautoriserte antisemittismen seg radikalt; det spredte seg som ild i tørt gress. Begrepene ”Judensau” og ”Judenschwein” (Jødepurke, jødesvin) ble snart et motiv og en dyremetafor i kirkekunsten og senere gjennom historien. Motivet viser jøder i omgang med svin og andre for jødene urene dyr. Motivene lå for øvrig her i samfunnet allerede ferdige og klare for nazistene i deres kamp mot ”die judenschwein”. (Ordet ”jødesvin” benyttes sågar også i dag i den antisemittismen som kommer til syne i visse militante muslimske miljøer. Assosiasjonene for jødene, når de hører dette i dag, er m.a.o. skrekkelige).

Martin Luther var tilhenger av dødsstraff for gjendøperne, for ´hekser´ og gudsbespottere; videre oppfordret han til å nedslakte opprørske bønder som ”gale hunder” og anså denne forfølgelsen og nedslaktningen av medmennesker som ”gudvelbehagelige gjerninger” (!). For øvrig gikk Luther ellers videre inn for lydighet mot politikerne som samfunnsmessig grunnprinsipp. Hvilket også var et prinsipp som ble begjærlig grepet og benyttet av makthavere.

Hos Martin Luther finnes det faktisk ikke et snev av moderne demokrati, religionsfrihet, eller et vesentlig skille mellom religion og politikk. Faktisk absolutt tvert i mot. Hvis Martin Luther hadde levet i dag, så ville han bli oppfattet som en religiøs og livsfarlig fanatiker. Ja, på mange måter helt på linje med dagens muslimske fundamentalister.

Nesten aldri før har vel verden vært vitne til så voldsomme bredsider av direkte hat mot et folk, som det Martin Luther presenterte. Side etter side florerer skjellsordene. Ut over dette kommer spredte kanonader av vulgære svinerier av den verste sort. Alt sammenflettet med finurlige filologiske utredninger, teologiske kommentarer og historiske betraktninger. De to ovenfor nevnte skriftene fremstår faktisk som en kristenfundamentalists- og ekstrem-fanatikers bombenedslag på bombenedslag. Noen eksempler:

Djevelen og alle hans engler har besatt dette folket” . ”Derfor kan du, når du ser en jøde med god samvittighet si bestemt, samtidig som du korser deg: Der går det en djevel” --- ”de er alle uforbederlige løgnere”.

Videre: ”Ikke desto mindre våger jødene å tre frem for Gud med et sådant hjerte og skittent munntøy å nevne Hans hellige navn, å be, anrope Ham om å bringe dem tilbake til Jerusalem,” --- ”At Gud ikke slår til med torden og lyn og plutselig brenner dem opp med ild som med Sodoma og Gomorra skyldes bare at det er en for fattig (!) straff for en slik ondskap”.

Jødene er faktisk tørste blodhunder og mordere over for alle kristne, og det med fullt overlegg og har vært det i mer enn 1400 år”.

Deres pust stinker av begjærlighet etter hedningenes gull og sølv; for det har aldri vært, finnes ikke og vil aldri komme til å finnes noe folk under solen mer begjærlig enn jødene etter sølv og gull, noe som deres forbistrede renter også viser. Og de trøster seg så med at når deres Messias kommer, så skal han så ta alt gull og sølv i verden og dele det seg i mellom”. Osv. osv.

Etter det ene massive demoniserende bombardement mot jødene etter det andre, så stiller Martin Luther dette megetsigende spørsmålet: ”Hva skal vi kristne så stille opp met dette forkastede og fordømte jødiske folket?

Den kristne teologen Luthers eget svar er dog entydig: Han oppfordrer til en ”streng barmhjertighet” og kommer så qua prest med disse velmente anbefalingene:

Rabbinerne skal forbys å undervise. Nekter de, så skal det trues med dødsstraff. Jødene generelt skal få samme straff hvis de lovpriser Gud offentlig. Dette fordi alt sammen ifølge Luther like vel ikke er annet enn avguderi og gudsbespottelse Alle jøder skal så miste enhver rett til at reise dit de vil. De skal forbli under det tak eller i en stall som de nå heretter skal bebo. Jødene skal videre forbys all handel og alle kristne skal ta fra dem penger, gull, sølv og edelstener. De jødene som er sterke skal settes til tvangs-arbeide, så de ”kan lære noe om livets realiteter”. Men Luther er visst noe usikker på om dette kan gjennomføres adekvat, så han oppfordrer til å jage de resterende jødene ut av landet som gale hunder. For alltid.

Jødenes skoler og synagoger skal ildsettes slik at de brenner ned til grunnen. Hvis dette ikke helt lykkes, så skal man tildekke det som ennå er tilbake med jord slik at intet menneske noensinne ser en sten tilbake. Videre, så skal jødenes boliger ødelegges. Så skal man ta alle jødenes bøker, bønnebøker og talmudskrifter fra dem, fordi her læres alt avguderiet, løgnen, forbannelsene og bespottelsene.

Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev senere: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Hatskriveriet fortetter i Luthers ’Om Schem Hamphoras og Kristi slekt’ med samme vanvittige og grove antisemittisme. Han slår fast, at sannheten ikke er henvendt til jødene. ”En jøde eller et jødisk hjerte er like vel så stokk-stein-jern-djevle-hardt, at det på ingen måter noen gang like vel kan beveges”.

Slik Martin Luther så det, så stammer jødenes forestillinger og overbevisninger fra djevelen selv. Senere kommer han med et forslag for hvor jødene ´egentlig´ har deres forestillinger om gudsnavnet fra:

I sognekirken her i Wittenberg er en grisepurke hugget ut i stein. Under den ligger pattegriser sammen med jøder og dier; bak svinet står det en rabbiner som løfter svinets høyre bakben opp og med venstre hånd trekker han dens hale over sig, bukker seg og kikker med stor flid under svinets hale inn i Talmud, akkurat som om han vil lese og forstå noe spesielt og vanskelig. Derfra (!) har de helt sikkert deres gudsnavn.

Det voldsomme jødehatet til Luther fortsatte helt til det siste.

I en preken holdt tre dager før sin død foretok han et nytt massivt angrep på jødene: ”De er våre offentlige fiender. De stopper aldri med at bespotte vår Herre Kristus eller kalle Jomfru Maria et ludder, Kristus en bastard eller oss alle kristne for byttinger og aborter. Hvis de kunne drepe oss alle, så ville de gladelig gjøre det”.

Noen har ”forsvart” Martin Luther med, at hans utvikling hadde røtter i en allerede antijødisk kristen tradisjon som går helt tilbake til det Nye Testamente, og at grov diskriminering og vold mod jøder også var utbredt ellers i hans samtid.

Det er jo for øvrig også ganske riktig. Men det unnskylder intet. Luthers skrifter fra 1543 var like vel qua kristen teolog usedvanlig vanvittige for flere andre teologer selv i sin samtid. Videre, så forsterket (!) hans bidrag denne allerede foremkommende giften radikalt. Derfor forundrer det vel ikke så mange at mange nazister i det 20. århundre holdt Luther fast dypt i sitt hjerte. I ”Mein Kampf” sammenlignet Hitler Martin Luther med ”historiens store stridsmenn” og sidestilte ham med Richard Wagner og Frederik den Store.

I nazistpartiets organ ”Völkischer Beobacter” uttalte Hitlers utenriksminister Bernhard Rust i 1933: ”Jeg tror at den tiden er forbi hvor man ikke sier Hitlers og Luthers navn i samme åndedrag. De hører sammen; de er av samme gamle rot”.

Det fantes som vist til lenger ovenfor videre et stort antall teologer, biskoper og prester i Nazityskland som eksplisitt benyttet Luther for å fyre ekstra opp under den antisemittismen som allerede levde ute i samfunnet.

Martin Luthers holdninger er i høyeste grad medvirkende til den skyld som for alltid vil hvile over den kristne kirken på grunn av dens behandling av jødene gjennom historien. Antisemittismen tok til ca år 300, men fikk sin hittil mest voldsomme virkning under holocaust, hvor altså Martin Luther var en av mange tråder i det nettet som førte frem til denne katastrofen.

Jødene trenger å erfare at de lutherske teologene under neste års feiring av 500-årsjubileet høylytt, klart og i fullt alvor erkjenner og bekjenner sannheten om den lutherske kirkes bidrag til antisemittismen, diskrimineringen og utryddelsen av jødene. Og selvsagt i god kristen ånd beklager sine synder overfor jødene og ber om tilgivelse.

Vår tids lutheranere må fortsette å tolke, analysere og fornye Martin Luthers tekster i lyset av den humanismen som i dag er basis for samfunnslivet. Men de bør også i sannhetens navn neste år i 2017 våge å legge samtlige (!) kort på bordet, hva gjelder Martin Luther.