- Jeg ble sett. Du kan si jeg hadde flaks med valg av foreldre. Men vi kan ikke la flaks være det som avgjør om unge mennesker får et sant bilde av hvem Gud er! skriver Linda Andernach Johannesen. Illustrasjonsbilde: Unsplash

Hver tid teller

mandag 19. mars 2018

dagensdebatt

En rask titt i bakspeilet viser at mange av de unge som en gang deltok aktivt i kirkens arbeid, ikke er der lenger. Hvor ble de av?

Hvorfor skled de nesten umerkelig ut og bort fra miljøet?

Kunne vi ha gjort noe for å holde troen deres levende og varm?

Hva kunne dette i så fall ha vært, og hvem skulle hatt ansvar for det?

Da jeg var tenåring var jeg en del av «verdens beste» ungdomsmiljø. Vi var om lag 100 ungdommer som sang i et kor. Vi var populære, hadde store konserter, ja vi var til og med ganske flinke innen vår sjanger, og det var lange ventelister for å bli med.

Vi sang «I surrender all» og «You can depend on me, Jesus», holdt vitnesbyrd og ba. Her var ungdommer både fra menigheten og utenfor, og alt lå til rette for at menighetens medlemslister ville sprenges.

Det skjedde ikke. I stedet gikk årene, koret ble lagt ned, og de fleste som hadde gått der fikk et annet fokus. Hva var det som hendte?

Svaret på det er garantert sammensatt, og det finnes ikke enkle svar. Men når jeg ser hvem som fortsatt er med i menighetssammenheng, er de nesten utelukkende fra kristne barndomshjem. Også mange av dem som vokste opp i kristne hjem, har forlatt et aktivt menighetsliv.

Av og til er det snakk om verdinøytral barneoppdragelse. Jeg tror ikke det er mulig. Vi formidler verdier og tro, enten vi vil eller ikke. Spørsmålet er bare hvilke verdier og hvilken tro. Og på hvilken måte. Det man faktisk bygger livet sitt på, viser seg i praksis, og noen ganger skjer det at liv og lære ikke stemmer overens.

Dersom det er et sprik mellom uttalte verdier og hva man faktisk gjør, kan det føre til frustrasjon og energilekkasje. Det er ikke så dumt, egentlig. For det betyr at når man handler ut ifra sitt verdisett, genererer det liv og energi. Gjør man ikke det, får man ofte behov for å gjøre noen grep for å «overleve», enten ved å endre på livet man lever, eller verdiene man har. Det er som regel lettere å gjøre noe med verdiene.

Jeg tenker tilbake på min egen ungdomsgjeng. Sangene vi sang var radikale. Livene vi levde var temmelig vanlige. Jeg lurer på om gapet mellom verdier levd og verdier sunget om ble for stort. At dette for noen førte til at de opplevde å stå i en slags spagat som førte til frustrasjon og energilekkasje; for å forbli hel måtte de velge bort de verdiene de ikke klarte å stå for. Jeg undres over om ting hadde sett annerledes ut dersom det hadde vært tydeligere, trygge voksne der. Noen som kunne sette ord på dette gapet, og bygge en bro mellom livene våre og det vi trodde vi trodde på.

Det vil si, disse voksne var der sikkert. Men de fleste av ungdommene kjente dem ikke. Tenk om det hadde vært strukturer som sikret at det ble bygget relasjoner mellom oss unge og disse litt eldre.

Tenk om det hadde vært strukturer som sørget for at vi alle hadde hatt minst én voksen som så oss litt ekstra, som spurte hvordan ting gikk, som fulgte oss opp, ikke minst dem som ikke tilhørte menigheten i utgangspunktet.

Og tenk om det hadde vært strukturer som hadde gitt foreldrene de redskapene de trengte til å snakke med oss om disse tingene hjemme. For når alt kommer til alt, er hjemmet den arenaen som har aller sterkest innflytelse på en ung.

Selv var jeg heldig og hadde folk rundt meg, både hjemme og ellers, som gav meg god input og rom for sunn refleksjon. Jeg ble sett. Du kan si jeg hadde flaks med valg av foreldre. Men vi kan ikke la flaks være det som avgjør om unge mennesker får et sant bilde av hvem Gud er! Det at de unge får presentert Gud på en trygg og god måte, er for viktig til at det kan overlates til tilfeldighetene. Derfor må menigheten lage gode strukturer slik at det ikke blir tilfeldig.

Menigheten må se sitt ansvar i å utruste voksne, både foreldre og andre, så de blir i stand til å lede både egne og andres barn inn i en trygg og god relasjon til Gud. Og ikke minst må de utrustes til å sette ord på troen og livet på en slik måte at troen vokser med barnet. En tro som forblir barnetro, når alt annet i barnet utvikles, forvitres fort i møte med voksenlivets utfordringer. Da blir spriket mellom livet og troen til slutt så stort at det ikke er til å leve med.

Dersom vi ønsker å se at dagens barn og unge velger et liv med Jesus når de blir voksne, er vi nødt til å ta dette på alvor. Og vi må ta det på alvor nå! Hva vi gjør i dag, får betydning i morgen. Hver tid teller! Jeg har nettopp skrevet en bok med den tittelen. Der kan du lese om hvorfor dette er så viktig, og du kan lese om hvilke grep en menighet kan gjøre for å få det til – helt praktisk. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til – men vi må handle. Nå. Fordi hver tid teller!