Gud fokuserer på livet før døden

Author picture

fredag 2. februar 2018

dagensdebatt

Hva som skjer etter døden er Guds ansvar. Vårt ansvar er å realisere det liv vi har fått ut fra det livsspeil som Kristi liv, korsfestelse og oppstandelse er, og alle blir knyttet til gjennom dåpen.

Slik ser jeg det: For det første pulserer hele evangeliet på Jesu liv, korsfestelse, død og oppstandelse. På nåden og forsoningen. Dvs dermed også på mennesket i felleskapet, på dets frihet og ansvar.

Om Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - forsoningen og nåden - i det hele tatt har en betydning, så innebærer det dermed også konsekvenser for mennesket og dets syn på livet, sitt medmenneske, seg selv og Gud. Synd er adskillelse; forsoning er gjenforening. Gud har i sin pågående skapelse gitt mennesket den for så vidt noe skrekkelige gave som er (muligheten for å realisere) friheten. Dvs ansvaret her er gitt, og mennesket bærer dette suverent og til fulle… i hvert fall i de tilfeller det var og er menneskelig kompetent og bevisst sine valg. Dog påpeker som kjent Dostojevskij det fryktelige med den gitte friheten gjennom Ivans paradoks; gaven var dessverre alt for stor - mennesket var ikke moden og kapabel til å forvalte den gave friheten faktisk er og innebærer i det hele tatt: Historien og omkostningene taler for seg. Og her ser man jo at Dostojevskij har et poeng, sett ut fra menneskets begrensede synsfelt. Men nå er det det synsfeltet vi har, og får strekke oss mot tilliten til Gud.

Mennesket vil uansett også i sin positive stolthet og livsforståelse for all del HA denne friheten og dermed også nødvendigvis det medfølgende ansvaret. Jo mer frihet, jo større ansvar og vice versa. Men det ser pussig nok ut til at noen vil at friheten skal være betinget og dermed begrenset: I de tilfeller noen misbruker og radbrekker friheten, så forventer man paradoksalt nok at Gud skal gripe aktivt inn og korrigere. Gjør Han ikke dette, så ses dette som en illustrasjon på at Gud enten ikke finnes eller ikke elsker mennesket like vel. Men om Gud skal gripe inn er det vel i tilfelle ikke noen genuin frihet som er gitt mennesket... og mennesket gjør seg selv til noe mindre enn det faktisk er og vil være. Den situasjons- og konjunkturbestemte frihet er dog like hul og innholdsløs som kjærlighetens sådanne i tilfelle. Videre er de naturlige onder deler av livsbetingelsene. Man trenger bare å lese i bibelen for å få bekreftet dette.



Mennesket er altså gitt muligheten til å si nei til Gud; selv om dette valget sårer Gud overmåte. Hva dette valget så innebærer er det ingen gitt å definere; men ser man gjennom historien, ut vinduet og på nyhetssendingene, så får vi tydelige hint om hva et liv uten Gud innebærer, dvs hva gjelder handlinger og dets konsekvenser. (Dog er nok Gud til stede hos den lidende her, på en underfull og for oss uutsigelig måte hva gjelder det smertelige blikket innenfra lidelsens helvete).

Videre: Dog ser jeg på det å fokusere på hva som skjer etter døden som en avsporing og forsøk på å kikke Gud i kortene, hvilket i tilfelle er blasfemi. Vi skal faktisk velge det gode for det godes egen skyld. Ikke fordi vi skal få lønn på bakgrunn av våre valg og eventuelle forsakelser. Det gode er ikke godt fordi Gud valgte det slik, men Gud valgte det gode fordi det er godt. Det gode er ikke en kristen idé; det er naturlig nok et universelt prinsipp som ligger latent i ethvert individ - den gyldne regel finner man f.eks., i en rekke livssyn og religioner: Gud skapte først mennesket (i sitt bilde). Ikke jøden, ikke den kristne, ikke muslimen, etc. Vi er alle, alle, barn av Adam og Eva. Guds lære («lov») er som Paulus påpeker skrevet inn i alle menneskers hjerter, uansett tro: Som det finnes EN Gud, finnes det bare én menneskehet. Hvilket innebærer at gode, omsorgsfulle og rettferdige mennesker - uansett tro - vil bli møtt med Guds kjærlige favn den dagen døden inntreffer: Hvordan Gud her så konkluderer har ikke vi andre noe å befatte oss med i det hele tatt. Vårt fokus skal handle om våre liv her og nå.



Bibelen er gitt oss for å nå frelse; hvilket innebærer det å gå inn i sitt liv med kjærlighet, omsorg og rettskaffenhet. I dag bruker dessverre enkelte samme skrifter som middel for å diskvalifisere andre.

Vi skal altså ikke forholde oss til Gud som en annen part i næringslivet hvor vi arbeider for lønnen: Vi skal derfor absolutt heller ikke orientere vår moralitet etter en lønn-straff-teori. Kjærligheten og rettferdigheten skal vi realisere ganske enkelt fordi dette er meningen per se. Livet er en gave, et under og en forpliktelse. Man finner Gud gjennom å gjøre det gode. Guds Ord er en lære for livet; her og . Hva som skjer etter døden er altså Guds ansvar:

Vi skal som nevnt konsentrere oss om livet her og nå, og leve dette i en lidenskapelig opptatthet av å strekke oss mot det å realisere kjærlighet, omsorg og rettferdighet. Døden kommer uansett til oss alle, og der overtar Gud. Å vise nestekjærlighet og omsorg er m.a.o. en betingelse for det realisere seg som menneske, dvs en Guds skapning: Vi elsker Gud, vi viser takknemlighet mot Gud, gjennom å elske våre medmennesker, uansett tro of livssyn. Forholdet til medmennesket er derfor samtidig en illustrasjon på vårt forhold til Gud. Sviktende nestekjærlighet er slik å se på tegn på begynnende frafall fra Gud.

En gjentatt fokusering på hva som skjer etter døden kan i høyeste grad virke negativt i menneskets relasjon til medmennesket og seg selv. Igjen: Livet er en gave; og ingen genuine gaver gis under trusler om straff og lidelse; hvilket skaper engstelige og hemmede medarbeidere. Og skjer dette, så gjør vi vold på den gaven som livet faktisk er. Som så kan gjøre det vanskelig for seg selv og andre. En fokusering på livet etter døden, er altså slik jeg ser det, i tilfelle en avsporing og et feilskjær som menneske og troende; elsker man Gud, så elsker man samtidig sitt medmenneske. Gud ilustrerer gjennomgående en sterk og positiv tro på mennesket; sannsynligvis fordi det er Hans skapning: Guds fordring er utelukkende en sterk appell om å gå inn i sitt liv og ansvaret i fellesskapet. «Stå opp, ta din seng å gå»; ut av ruinene som faktisk ikke gir noen reell trygghet. Og selv om vi videre igjen og igjen i det åpne landskapet snubler, feiler, blir skuffet over andre, både Gud, vår neste og oss selv... og i verste fall resignerende i denne Sisyfoskamplignende prosessen, så er dette dog eneste alternativet. Og trøsten er at Gud igjen er der og favner oss hver gang det går galt. Om vi da vil.

Men vi feiler og feiler som kjent igjen, og til tider dessverre over måte en og annen gang. Men her står igjen Herren med sin nåde og tillit til oss. Så får vi igjen opparbeide vår tillit til Gud og ikke la våre hjerter dømme oss: Ikke minst gjennom erindring av Jesu ord på korset om at Gud skal tilgi initiativtagerne og voldsutøverne rundt. Og trøsten er at denne bønnen gjelder alle oss som ikke alltid vet hva vi gjør. Høyst sannsynlig gjaldt den den andre røveren også - som heller ikke visste hva han gjorde? Slik at begge “røverne” fulgte Jesu inn i paradis. Den andre “røverens” bitterhet, smerter og svartsinn som lå bak hans tilknappede sarkasmer er faktisk forståelig; han kunne sannsynligvis tenke seg bedre fremtidsutsikter. Men NB: Han var korsfestet som opprører, dvs han kjempet mot den romerske krigsmaskinens undertrykkelse og voldsbruk. (Jeg minner om at korsfestelse som straff gjaldt opprørere, fiender av keiseren og hans representanter samt drap på romerske borgere. Ikke for tyveri.) Den andre “røverens” brøde var at han var fortapt i sitt mørke og hadde gitt opp; hvilket dog er et noe mildere brøde enn de autoriteters og voldsutøveres handlinger gjennom korsfestelsen av Jesus? Ergo gjelder bønnen også ham. Heller ikke disiplene forsto alt der ved korset, og det tok lang tid etter kostfestelsen og oppstandelsen at de begynte å nærme seg det sanne bildet.



For øvrig er jeg overbevist om at det heldigvis er Gud som sitter med bukten og enden her hva gjelder det som skjer etter den fysiske døden. Når jeg en gang møter Gud etter døden, så møter jeg samtidig en rekke andre medmennesker... fra alle hold. Det jeg skal være takknemlighet for da... er at jeg faktisk ER der... Ikke undre eller irritere meg over de som egentlig ikke “burde være der” - ifølge et eller annen teologisk system. Guds ord som møter meg er i tilfelle undring: “Ser du med onde øyne på at jeg er god?

Representanten for okkupasjonsmakten, dvs den romerske offiseren, som Jesus fremhevet troen til ved Kapernaum ble også fremhevet som det ypperste eksempel på tro.

Han ville vel knapt ha bestått det enkleste kurs i troslære og teologi.