Glasuren som forsvant

Author picture

tirsdag 7. november 2017

dagensdebatt

Mange ble sikkert forundret da verdier ble valgkampsak. Partipolitikere strømmet brått til som sultne gribber rundt sitt bytte. Mange av dem fremstod uforberedt og klønete, og var neppe på hjemmebane, selv om både volum og engasjement var høyt og stort. Hva skjedde etter valget? Var dette bare valgflesk?

En merkverdig lapskaus med mange ingredienser ble presentert for velgerne. Vafler, brunost, likestilling, innvandringsskepsis, kors, kristendom, etnosentrisme, nasjonalromantikk og demokrati ble sauset sammen. Ble vi særlig klokere? Neppe.

Støvet har knapt lagt seg. Alt er som før. Verdiengasjementet kjølnet hen. Debatten gikk ikke særlig i dybden, men berørte den kulturelle overflate. Debatten kunne fortone seg som lekker glasur, som dekket en høyst middelmådig kake. Verdiengasjementet kom, så og forsvant, før en visste ordet av det.

Det er ingen grunn til å skrinlegge verdidebatten, men gjenoppta den ved å gå grundigere til verks. Vi blir enige om at verdier kan være så mangt. Det handler om materielle og immaterielle verdier, så vel som individuelle og kollektive, strukturelle og idemessige, åndelige og fysiske, varige og temporære, statiske og foranderlige verdier. Det er viktig å konkretisere hva vi til enhver tid snakker om.

Hvor ofte opplevde vi ikke under verdidebatten før valget at «det kristne», «det norske» og «det globale» ble rørt sammen, eller spilt ut mot hverandre? Det er ingen tvil om at kristendommens mer enn tusenårige tilstedeværelse i landet vårt har satt dype spor. Kristne verdier og tankegods er derfor vevet sammen med det vi gjerne omtaler som norsk. Samtidig bærer det galt av sted om vi identifiserer alt norsk med kristent. Vårt samfunn har både før og nå utvilsomt hentet tankegods fra ulike kilder. Det finnes for øvrig ingen «ren» kristen kultur, som er uberørt og beskyttet fra andre elementer. Det norske og det kristelige har hele veien gjensidig beriket og utfordret hverandre.

Det blir også feil å sette det kristne opp mot det globale; ikke minst i en tid hvor kristenhetens tyngdepunkt har forflyttet seg. Kristendemografien har endret seg, og troen ikles stadig nye uttrykksformer. Dette får følger. Kristen tro har slått røtter i mange land og verdensdeler på relativt kort tid. Dette har påvirket mange menneskers tro og livsanskuelse, og også liv og samfunnsutvikling. Sosiologen Robert Woodberrys skjellsettende forskning på protestantisk misjon bekrefter dette. Historikere her til lands har på sin side kastet lys over bondesønnen, industrigründeren og lekpredikanten Hans Nielsen Hauges virksomhet og dens betydning for kristentroens utbredelse, sosialt ansvar, folkelig engasjement og demokratiprosesser i Norge. Den haugianske bevegelsen oppstod heller ikke i et vakuum. I reformasjonsåret er den europeiske protestantiske tradisjon og dens langtidsvirkning på kirke, kultur og samfunn blitt stadfestet.

En kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier kan få positive konsekvenser om de spilles ut rett og appliseres bredt. Dette verdigrunnlaget er ikke forbeholdt de spesielt privilegerte eller interesserte, men adresserer oss alle. Våre kristne verdier kan derfor ikke brukes for å stenge andre ute; verken på grunnlag av alder, kjønn, sosial status, etnisk opprinnelse eller livssynstilhørighet. De er ikke delkomponenter av en selvkonstruert norsk stammereligion, men har både lokal, nasjonal og global relevans.

Det kristne, norske og globale kan altså ikke spilles ut mot hverandre. Kristen tro er ikke utelukkende et nasjonalt fenomen. Det bør heller ikke vår politikk og vårt samfunnsengasjement være. Vårt ansvar for menneskeverdet stopper ikke ved Svinesund. Det burde heller ikke våre tanker om menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvar gjøre.

Valget er over. Stemmene er sanket inn for denne gang. Med kalkulatoren i hånden snekres nå neste års nasjonalbudsjett. Når dette er over, bør verdidebatten straks settes i gang igjen. Ikke bare blant politikere, men blant alle som har agendasettende funksjon i samfunnet. Verdier handler ikke bare om penger og ressurstildeling, men også om tid, tilstedeværelse, refleksjon, samvær, ord og aktiv handling i det brede lag av folket. Det handler ofte om knallharde prioriteringer.

I møte med sorteringssamfunnet utfordres vi til å skjelne mellom menneskers egenverdi og deres instrumentelle verdi. Det er grunn til å spørre om det sekulære Norge, med økt avstand til kristne verdier, i realiteten forsøker å gjeninnføre den hedenske, før-kristne praksis med å sette utvalgte barn ut i skogen for å dø; om enn i en avansert form. I mange «primitive» stammesamfunn er denne skikken nå i ferd med å dø ut; dette fordi kristen tro og kristent menneskesyn har fått fotfeste.

Hva vil vi? Hva betyr noe for oss – egentlig? Det er dette verdier handler om.

Hans Aage Gravaas, Oslo