Enkle veier vekk fra en bibelsk kirke

Author picture

tirsdag 13. mars 2018

dagensdebatt

Ethvert annet sentrum enn korset leder til slaveri under loven hvor vi stadig søker å bli gode nok for å kunne ta imot Guds velsignelser.

Det er ikke noe problem å ødelegge en lokal forsamling. Det kan gjøres på sikkert like mange måter som der er ambisjonsdrevne ledere. I brevet til menigheten til Efesos, advarer Jesus kirken om at Han vil flytte deres lampe om de ikke omvender seg (Åp 2.5). Menigheten i Laodikea trues med å bli spyttet ut fordi de er lunkne (Åp 3.16). Når vi som kristne mister det essensielle og sanne av synet, så er vi i en overhengende fare for å kunne komme i den situasjonen at Jesus ikke lenger virker i og gjennom kirken, men heller står oss imot. Her følger 6 punkter som jeg tenker at er typiske signaler ved nåtidens kirker som tyder på at de er på vei vekk fra evangeliet.

1. Å være stolt av din kirke
Misforstå meg riktig. Vi skal være stolte av å være kristne, kalles Guds barn og være innpodet i Livets tre. Men det er forskjell på å være stolt av de bibelske sannheten, det å kjenne seg elsket av Gud på grunn av Jesus. En stolthet som springer ut av ydmykhet over at Gud vil og kan og faktisk øser en slik velsignelse over oss mennesker som har blitt forløst ved Hans store nåde. Det er noe helt annet å være stolt fordi kirken presenterer seg som en moderne og kul kirke etter verdens standarder. Her er en test på om du er stolt i den første eller den andre kategorien: Er din glede over kirken fullstendig uavhengig av hvor kul den framstår i verdens øyne? Er din stolthet grunnet i Gud, eller i verdslige kriterier? Gjør det noe om bygget skulle brenne ned med alt lyd- og lysutstyr, om pastoren var en lite karismatisk leder og alt vi hadde var evangeliet og hverandre? Ville det være nok? Paulus sa: Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden (Gal 6.14). Jeg vil foreslå for deg at vi trenger å finne tilbake til det sentrale og unike ved vår tro, nemlig evangeliet.

2. Når kirken blir gjort til et sted for selvrealisering.
Jeg har vært en del av denne idèen om at kirken er et sted hvor du skal få oppfylt dine drømmer og vokse i dine talenter. Denne tanken om at ungdomsmøtet, gudstjenesten eller smågruppene skal være plassen hvor du får leve ut dine drømmer og ønsker, er ikke mindre enn giftig. Den er drevet av kjødslige ambisjoner og ikke av et ønske om å tjene. Johannes døperen sin holdning bør være vår: Han skal vokse, jeg skal avta. Kirken er ikke stedet for selvrealisering, men for at vi ved Guds Ord blir fornyet dag for dag til Hans bilde, og slik bringer Gud ære. Om det å tjene Gud betyr at ingen applauderer meg, så er det fortsatt mer verdifullt enn å vinne hele verdens pris.

3. Møtene er formet etter en forbrukermentalitet, ikke for å ære Gud.
Er kirken et sted du kommer for underholdning? Er det sentrale at gudstjenestene skal underholde deg? Er god stemning ensbetydende med “Guds nærvær”? Bedømmes møtene basert på hvor godt man opplever det? Det er slik verden bedømmer kultur; om filmen var bra, om konserten var verdt pengene. Men slik er ikke Guds rike. I stedet formaner Bibelen oss til å skru av, stoppe opp og erfare Gud i det stille (Sal 46.11). Kan du skru av alt sammen og erfare Gud i det stille, det enkle og det som erfares sakte over tid? Søker vi å tiltrekke mennesker til kirken gjennom en mengde tilbud og kreative foretak? En disippel søker å bli som sin Herre, men en forbruker søker etter hva han kan få ut av dette. En disippel ønsker å tjene, mens en forbruker ønsker å bli betjent.

4. Ledere løftes opp og fram som stjerner.
Så mange kirker er drevet av en lederkult, hvor pastoren og de framtredende lederne er stjerner, ikke medvandrere og tjenere. De er kalt til å tjene som forbilder, mens vi er kalt til å lyde i henhold til Guds Ord og vår samvittighet. En leder som krever lojalitet og lydighet, er ikke en bibelsk pastor som leder i tro på Den Hellige Ånds evne og vilje til å forandre menneskers hjerter, men må ty til manipulasjon og kontroll for å få det slik han eller hun selv vil ha det. Slike ledere, på tross av deres karismatiske framtoning og smiskende ord, er ikke annet en ulver i fåreklær som Paulus advart de troende i Efesos mot (Apg 20). De drives av usikkerhet og selviske ambisjoner og bruker sin karisma og evner til å tilfredsstille egne behov og ønsker, ikke sauenes.

5. Kirken blir organisert og drevet som forretning.
Et stadig økende antall kirker og kirkesamfunn sier åpenlyst og rett ut at de er inspirert og drevet etter de samme prinsippene som driver verdslige forretningsideer. Vi kan sikkert lære noe fra mennesker som ikke er troende. Vi kan sikkert bli bedre ledere. Men det kan aldri, aldri føre til at vi kompromisser på hva Bibelen lærer oss om kirken. Paulus sier at han ikke brydde seg med menneskelig visdom eller overtalende argumenter når han forkynte til korinterne. Hvorfor? For at deres tro ikke skulle være grunnet på noe annet enn Guds kraft, nemlig evangeliet, og ikke på menneskelig visdom (1Kor 2.4-5). Med andre ord, som Albert Mohler sier, det du vinner dem ved er det du vinner dem til. Om vi bygger kirken gjennom verdslige prinsipper - mål, tall, økonomi, vekst - så må vi ikke bli forundret om også de som er en del av kirken er drevet av verdslige prinsipper, ønsker og mål. Kirken er ikke en merkevare vi bygger, men et legeme som er levende ved Den Hellige Ånds kraft.

6. En forkynnelse preget av selvhjelpsråd og oppmuntring til innsats. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og Ham korsfestet (1Kor 2.2). Apostelen var klar på at de som var under hans omsorg, aldri måtte blande inn noen annen visdom enn Guds visdom, det vil si evangeliet. Og i sentrum for evangeliet er korset; stedet hvor Jesus led og døde for våre synder og slik forsonte oss med Gud så vi skulle bli frikjøpt fra Guds vrede og dom. Ethvert annet sentrum enn korset leder til slaveri under loven hvor vi stadig søker å bli gode nok for å kunne ta imot Guds velsignelser. Jeg tror at derfor er også Bibelen så klar på at vi skal dele Herrens måltid sammen ofte, og så ofte vi gjør det, skal vi gjøre det til minne om Hans død (1Kor 11.26). Hans død ble vår død så vi kan leve ved troen på Han. Derfor returnerer vi gang på gang på gang, livet gjennom, til korsets fot.


Her er vår styrke og vårt håp. Her er vår ydmykhet. Her er våre liv skjult med Gud i Kristus. Ikke noe annet sted. Ikke i noe annet. Takk Gud for Jesu verk på Golgata kors.