En refleksjon over den politiske situasjon

Author picture

fredag 15. desember 2017

dagensdebatt

De siste ukene har vi vært vitne til et skue hvor norsk politikk har blitt trukket ned til et nivå med land som vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Da det ble kjent at FrP nominerte Carl I Hagen som sin kandidat til Nobelkomiteen, regisserte stortingsflertallet med Abid Raja, V, Knut Arild Hareide, KrF og Jonas Gahr Støre, AP, i spissen, en teaterforestilling som er en bananrepublikk verdig. Under dekke av å være prinsipielle kalte de inn til hastesak i Stortinget, og fikk gjort et vedtak hvis intensjon var å holde Hagen utenfor Nobelkomiteen. Fri og bevare oss fra å ha en person i Nobelkomiteen som vil være i utakt med prisutdelinger som FNs Klimapanel og Al Gore (2007) eller president Barack Hussein Obama (2009). Ensretting og meningsenfold er dagens orden.

Den prinsipielle handlekraften til stortingsflertallet strandet selvfølgelig i neste ledd, da nåværende Generalsekretær for Europarådet (og tidligere stortingsrepresentant samtidig som han var medlem av Nobelkomiteen), Torbjørn Jagland, ble oppfordret til å trekke seg parallelt med kampanjen mot Hagen. Jagland trekker på skuldrene og sier seg uforstående til saken, og de samme aktivistene i stortingsflertallet iverksetter ikke noe hastemøte for å vedta en blokkering av Jagland. Og mediene, fri og bevare oss, legger saken rimelig fort død.

Oppsummert har V, KrF og AP under ledelsen til Abid Raja, Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre effektivt fjernet Hagen. Hareide fremstod parodisk nok på NRK Debatten, og helt seriøst, snakket om prinsipper, mens NRKs dyktige programleder Fredrik Solvang, poengterte at sakens kjerne var åpenbar – her var det snakk om å blokkere Hagen.

Dette var takken fra Abid Raja for å få støtte fra regjeringssiden til sin plass i Stortingets presidentskap. Carl I Hagens synspunkt på innvandring, Trump, FNs klimapanel og andre store saker, skal altså ikke ha tilstedeværelse i Nobelkomiteen, en Nobelkomite som faktisk hadde trengt å navigere seg ut i en bredere sammensetning for å opprettholde tillit og troverdighet.

Nå forhandler V med regjeringspartiene om en ny regjering. Slaget vil nok stå om innvandring, mindre klimarealisme og økende verdiliberalisering. Det gjenstår å se om det er Listhaugs ministerpost eller Venstres regjeringsdeltagelse som overlever forhandlingene. Lett blir det ikke, og utenfor sitter KrF som i sin eklatante manglende vilje til å ta ansvar skal fortsette med sin obstruksjonspolitikk mot regjeringen istedenfor å ta ansvar for den regjering deres velgere ønsker å ha.

Dagens regjering er ikke tjent med Venstre i kollegiet, og dermed med et KrF som får sitte med en betydelig vetorett på utsiden. Erna Solberg bør beholde regjeringen hun har, og ta inn over seg at hun leder en mindretallsregjering. Da vil hun få mer igjen for å samarbeide fra sak til sak med de ulike partiene på Stortinget. Det åpner for å styrke landforsvaret sammen med Senterpartiet, beholde Sylvi Listhaug i regjeringen, fortsatt satsing på olje og gass som velferdsbæreren i Norge, styrke bilaterale bånd og handelssamarbeidet med Israel, fortsette styrkingen av samferdselssektoren og mange andre gode saker. Da kan KrF være for det de er for, i likhet med alle de andre partiene, og regjeringen vil ha større handlekraft til pragmatiske løsninger der det er nødvendig. Alternativet er selvfølgelig at KrF også viser ansvar, og går inn i regjeringen sammen med Venstre på en ferdigforhandlet flertallsplattform. Men det sitter nok langt inne.