Ingen mekanismer som forklarer makroevolusjon

Author picture

mandag 30. januar 2017

Dette innlegget er en respons på "Evolusjon og skaping - nei takk"

dagensdebatt

I et ”Innspel” i Dagen 19. januar (”Evolusjon og skaping – nei takk”) skrev Johannes Kleppa blant annet, at det undret ham at boken ”Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler” av Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik (Efrem forlag 2016) hadde blitt anmeldt ”relativt positivt i Dagen og Utsyn”.

Først og fremst skyldtes undringen hans ”det bibelsynet og den kristendomsforståinga som ber framstillinga”, men det undret ham også ”med tanke på den framstillinga vi her får av evolusjonslæra”. Det er dette siste, som undertegnede her ønsker å gripe tak i.

Om dette skrev Kleppa: ”Den ­evolusjonslæra som her vert framstilt, svarar ikkje til den natur­vitskaplege evolusjonslæra som vi møter i undervisninga frå grunnskulen til universitetet, fordi forfattarane legg til grunn at Gud på eitt eller anna vis har skapt eit utgangspunkt med potensiale til den utviklinga vi har fått, men ikkje styrt denne. Dagens naturvitskap tenkjer lausrive frå Gud og med det tilfeldige som utgangspunkt og prinsipp”.

Saken er jo imidlertid, at forfatterne i boken klart presenterer seg som tilhengere av såkalt ”teistisk evolusjon”; og i og med at makroevolusjonslæren ikke har noe empirisk grunnlag, så er ikke ”ateistisk/agnostisk evolusjon” bedre vitenskapelig fundert enn ”teistisk evolusjon”.

Begge former for evolusjonslære forutsetter at det som vanligvis kalles mikroevolusjon (men som i virkeligheten bare er variasjon innen grensene for de opprinnelig skapte arter eller grunntyper av livsformer), over lange tidsrom fører til makroevolusjon, dvs. at en art utvikler seg slik at det oppstår en helt ny art.

Biologene Reinhardt Junker og Siegfried Scherer viser imidlertid i boken ”Evolution. Ein kritisches Lehrbuch” (7. aktualiserte og utvidede opplag, Weyel Lehrmittelverlag Giessen 2013, s.71 – 87), at ingen av de eksisterende modeller for makroevolusjon har noen form for mekanismer som forklarer hvordan en slik utvikling ”fra amøbe til menneske” konkret skulle kunne ha funnet sted.

Så selv om ”biologer flest” i såkalt mikroevolusjon ”ser spor etter en … felles avstamning fra andre arter (makroevolusjon)” (Davidsen & Søvik s. 72), så har de altså ikke noe empirisk grunnlag for dette. De unnskylder seg da med at makroevolusjon krever enorme tidsrom, og at det derfor ikke er mulig å anstille forsøk som demonstrerer makroevolusjon.

Når ”biologer flest” i såkalt mikroevolusjon bare vil se spor etter felles avstamning, så skyldes det derfor at de – bevisst eller ubevisst – legger naturalismen til grunn for sin forskning. På tilsvarende måte vil kreasjonister kunne hevde at ”likhetene i bl.a. DNA viser at de (artene eller grunntypene av livets former) er skapt etter en felles modell” (Davidsen & Søvik s. 72).

Når det gjelder vitenskap om opprinnelsen til verden, så er det nemlig ifølge Junker & Scherer ikke mulig å unngå ”grenseoverskridelser” fra naturvitenskapens område til filosofiens eller metafysikkens område (Junker og Scherer s. 5f og s. 91). Men dette har mange ikke forstått, og de legger da til grunn at når ”biologer flest” hevder at makroevolusjon har skjedd, så har det nok sin årsak i empirisk forskning.

Men empirisk forskning har altså bare demonstrert såkalt mikroevolusjon, som ikke i noe tilfelle har vist seg å føre til den for makroevolusjon nødvendige informasjonsøkning i DNA. Ingen mekanismer har således blitt beskrevet i forskningen som konkret kan forklare hvordan makroevolusjon skulle kunne ha skjedd. Også med tanke på dette må man i sannhet undre seg over at Davidsen & Søviks siste bok har blitt anmeldt så ”relativt positivt” i Dagen og Utsyn!