Illustrasjonsbilde: Dagen

Bedehusets lovsangsskatt

Author picture

onsdag 14. september 2016

dagensdebatt

Lovsangen følger Guds folk. I Bibelen har vi gjengitt mange lovsanger og oppfordringer til lovsang, både i Det gamle og Det nye testamentet.

Kong David var en konge etter Guds hjerte. Han opplevde store fall og store seire. I Salme 103 minner han seg selv gjennom lovsang om ikke å glemme Herrens velgjerninger. «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer.» (Sal 103:1-3)

 Lovsangens emne er Jesus og hans verk for syndere.

Også flere steder i NT oppfordres Guds folk til lovsang. Jeg tar med ett eksempel: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» (Kol 3:16)

Gjennom de 2000 år som er gått siden aposteltiden, har lovsangen fulgt Guds folk. Form og melodier har variert, men noen perler er bevart gjennom ulike tidsepoker. Mange av disse perlene er samlet i bedehusenes sangbok, «Sangboken». Andre lever videre gjennom ulike sanggrupper og solister som vitner om Jesus gjennom sin sang.

Her finner vi lovsanger med forkynnelse av både forsoningen, rettferdiggjørelsen og helliggjørelse. Mange sanger minner om det kristne håpet, mens andre kaller til omvendelse og tro. For mange gir denne lovsangsskatten hjelp til å tolke det indre livet med Gud i en ytre bekjennelse og vitnesbyrd.

På 1970-tallet begynte den karismatiske bevegelse å få innpass i mange forsamlinger i Norge. Med denne bevegelsen kom det et nytt syn på hva lovsang er. Den bygger på en annen teologi enn bedehusets luthersk-rosenianske, og er i stor grad lovisk.

Svært forenklet kan man si at moderne lovsang er mest opptatt av at «jeg skal gi Jesus min lovsang», mens i bedehussammenheng har lovsangen i hovedsak vært et gjensvar og vitnesbyrd om hva Jesus har gjort for meg. Den karismatisk-pregede lovsang er ofte korte setninger som gjentas mange ganger. Jon Kvalbein skrev i en kronikk i Dagen 25.02.2002 etter å ha analysert mye av denne karismatiske sangtradisjon: «De karismatiske lovsangene bringer med seg et fremmed kristendomssyn.»

Til tross for dette, er det med vemod vi må konstatere at den karismatiske lovsang begynner å få innpass på noen bedehus, på bekostning av vår luthersk-rosenianske sangskatt. Det er bedehusmøter hvor det knapt blir sunget fellessanger fra bedehusets sangbok. Det synges istedenfor ulike varianter av karismatisk «lovsang» på melodier som er vanskelige å synge for folk flest. Ofte starter slike møter med en lang bolk med sang, gjerne med dominerende forsangere.

Jeg vil tale varmt om den sangskatten vi har i bedehusets sangbok, “Sangboken”. Her formidles sunn og velprøvd lære. Her formidles vitnesbyrd og sjelesorg fra mennesker med erfaring fra livet med Jesus. Her er hjelp å finne når dagene er tunge og vanskelige, og her får en hjelp til jubel og takk for frelse og håp om himmelen. Vi trenger også nye sanger med utspring fra dette kristendomssyn. Heldigvis reiser Gud opp nye nådegaver, med evne til å formidle kristne sannheter og vitnesbyrd i versform.

Vi ønsker å fylle møtene våre med god, sentral og oppbyggelig sang. Så får vi vokte oss for ikke å la «fremmede toner» fortrenge bedehuset velprøvde sangskatt.

Les reaksjoner på denne artikkelen