Illustrasjonsbilde: Sarah Noltner, Unsplash

Økumenisk enhet og kjærlighet

Author picture

onsdag 14. februar 2018

dagensdebatt

Når Gud fremhever viktigheten av kjærlighetens betydning for menigheten på jord, uavhengig av tilhørighet, så er det ganske snodig å se hvorledes enkelte i lys av dette, hopper over denne kjærlighetens dimensjon.

Enkelte får nærmest abstinenser bare man nevner effekten av felleskirkelig og/eller økumenisk arbeid. Mange går faktisk så langs at de betrakter denne felleskirkelige enhet som blomstrer opp rundt omkring, som noen selveste «svarteper» har funnet på. Når man på slikt vis setter likhetstrekk mellom felleskirkelig arbeid og «svarteper» vel, da tenker jeg at de leser i en bibelutgave de selv har vært redaksjonssjef for. Plusset for være, at utgaven deres er trykket i ett meget beskjedent opplag.

Mesterens ord fritt oversatt

Når mennesker som i det daglige ikke direkte er delaktige i kirkens fellesskap får se hvor høyt kirkens medlemmer elsker hverandre, da skal menneskene se Gud pga kjærligheten dere som kirke viser til hverandre. I tillegg skal menneskene se, at selv om dere tilhører ulike forgreininger, så tilhører dere samme familie.

Når vi tenker at felleskirkelig og/eller økumenisk er en fellesbetegnelse for kirken på jord, altså Guds familie, da skjønner vi fort hvor feil man tar når noen forsøker å bringe felleskirkelig og økumenisk til taushet. Deres forsøk virker faktisk mot sin hensikt!

Det er flere misjons-strateger i vår tid som man tydelig ser har fått oppgaven med å knytte sterkere bånd mellom de ulike kirkesamfunn, TV2-pastor Egil Svartdahl, er en av dem.

I kombinasjon av hånd og hjertelag bygger han relasjoner på tvers av menighetstrukturer. En relasjonsbygging som skaper nysgjerrighet langt utover kirkens eget medlemsregister.

Tenk brobygging på tvers av menighets strukturer. Kirken er ment å være ett arbeidsrom for pleie av hele mennesket.

I Stavanger leder Dialogprest Silje Trym Mathiassen ved Kirkens Dialogsenter an med blant annet Taize - bønn, der meditativ bønn, syngende liturgi og stillhet står sentralt. Folk kommer. En spire av liv vokser til forfriskende planter!

Kirken er kort sagt til for mennesker uansett alder.

Nabomenigheten består også av levende mennesker. Det eneste forskjellen rent teologisk, er at de tolker skriftsteder annerledes en det den andre menigheten gjør. Utover det, så har vi den samme Herre, ja den samme tro.

Å tenke at vi alle skal ha samme syn på ett og alt for å kunne samarbeide, er like håpløst som å si at en familie er skal være samstemte i absolutt alt. Derfor, tenk brobygging på tvers av menighetstrukturer. Som kirke er det viktig at hver enkelt medlem får tolke utifra sin egen overbevisning. Ulikheter til tross, så er det fullt mulig å være samstemte.

Med uttrykket levende og tilstedeværende kirke, så snakker vi blant annet om:

En kjærlighet som har mangfold, samt rikelig av NÅDE som sitt varemerke. En kjærlighet som ser forbi teologisk uenighet. En kjærlighet som ser ett folk, altså en kirke. Når vi forbedrer oss på disse områder, vil det skje noe i våre omgivelser. Kjærlighetens inderlige ønske handler om å få være en tiltrekningskraft, ja en inspirasjons kilde til livsutfoldelse.

I lys av dette er det høyst naturlig å spørre. Hvorfor er det så fryktelig vanskelig å elske nabomenigheten, og ikke minst elske de på utsiden av våre kirker? De mange som vi er satt til å tjene, ja betjene med omsorg og kjærlighet.

Man trenger ikke gå lenger en til sosiale medier får å se at vi trenger å pusse støv av idealer og verdier. Ja pusse støv av unikhet og synet på selve mennesket. Kirken er skjønt enige om at det viktigste er ett engasjement som munner ut i hvordan tegne det aller beste bilde av mannen, ja snekkersønnen fra Nasareth. Hva hindrer oss?

Dersom vi gjorde vårt ytterste for å stille menighetens speilreflekskamera så skarp, deretter fylle på med passe mengde lys/farger, vil resultatene på sikt ikke la vente på seg.

Blenderåpning, lukketid og ISO er begrep for en fotograf. Dette er begrep som med stor frimodighet også kan brukes i menighetens arbeid

Som kirke er vi satt til å kommunisere med de mange rundt oss. De mange består av levende enkeltindivider, som igjen bærer med seg ett stykke liv på godt og vondt. Å være økumenisk, handler om å bry seg om vår søster og bror i vår nabomenighet. Dele nattverd sammen. Dele deler fra livet sammen. Dele tro og tvil. Ved å dele utvides livs og Guds dimensjonen.

Med ett ser vi Gud i vår neste. Med ett ser vi Guds kjærlighet.

For en del år siden reiste undertegnede over en del år som forkynner. Var den gang opptatt av disse spørsmål, enda mer opptatt i dag! Startet på slutten av 90 tallet foretaket “Media & Misjon. For ett år siden fikk foretaket navnet “Signphotolife” Foruten salg av egne bøker/bilder, er jeg frilandsfotograf, samt står til tjeneste som foredragsholder/taler i menigheter og andre steder.

Jeg legger mer en gjerne ut på en reise til hele vårt land! Agendaen i min formidling vil i i sakens anliggende være. Begynn å elsk din bror og søster. Begynn og omfavne. Begynn å vise omsorg. Godt være du ikke deler teologien på alle punkter, la gå - dere deler troen på Mesteren, det er det viktigste!

Start i dag, og du/dere som kirke skal fort høste frukter.