Annonse

Ny sogneprest i ukorrekt alder
I en alder av 67 år har Eivind Bjørnar Hetlevik blitt tilsatt som sogneprest i Den norske kirke. Drivkraften er arbeidet med mennesker, særlig de som ikke lykkes og som ikke «får det til».
– Jeg sa en gang i yngre dager at jeg ville dra på jordomseiling når jeg fylte 66, men det er utsatt, sier Hetlevik og smiler.

Carpe diem står det med store bokstaver over oppslagstavlen på kontoret hans, som en daglig påminnelse om å gripe dagen og øyeblikket.
Den nytilsatte sognepresten skryter av en god stab og målbærer en visjon som høres svulstig ut, men som springer ut fra en indre lengsel: å se befolkningen i Loddfjord velge Jesus som herre. Han har fått høre at de har en sterk visjon. Selv tenker han at den er det eneste logiske.

Disippel er et nøkkelord han stadig vender tilbake til. Ordet frelse har han et litt mer uavklart forhold til. For hva er det å være frelst når alt kommer til alt?
Ifølge Hetlevik er det et paradok å være frelst uten å bli en etterfølger.
– Frelse betyr at du får fri hals. Det logiske er da åvelge å følge han som gjorde deg fri, konkluderer han, og oppsummerer hva kristendom er med ett ord: overgivelse.
– Det er ikke politisk korrekt å snakke om overgivelse, men jeg tror det er det eneste holdbare, sier han.
– Går disippeltallet opp i Loddefjord?
– Vi ser en langsom vekst, men det er vanskelig å kontrollere. Kirkestatistikken forteller at menigheten har mer enn doblet nattverdsøkningen fra noen år tilbake, mens den tallmessige oppslutningen har økt med 23 prosent.
Selv tolker han nattverdstallene som et tegn på at folk i Loddefjord vil mer enn å være tilskuere.

Nattverdsappellen i Loddefjord er åpen og inkluderende. Hetlevik spør gjerne de som deltar på gudstjenesten om de er verdige, og svarer fort med et klart nei, for ingen av oss er verdige.Deretter spør han: Er du velkommen, ønsket og etterlengtet? Her er svaret entydig yes!
Hetlevik forteller om en kvinne han møtte i kirken, som ikke hadde vært til nattverd på 40 år.
– I dag kjente jeg at jeg kunne få lov til å komme jeg også, sa hun.

Han ser ingen motsetning mellom den åpne invitasjonen og kallet til overgivelse.
– Det handler om å få sagt til folk at Jesus elsker dem der de befinner seg nå, med sin tilkortkommenhet. Men han vil ikke at de skal bli der, derfor inviterer han dem med på en vandring.
Hetlevik mener å finne belegg for den tanken hos Jesus selv. Han inviterte med seg de 12, og den første oppfordringen lød: «Kom og se!» Etter hvert som relasjonen utviklet seg ble utfordringen tydeligere, og til slutt svært utfordrende:«Kom og dø!»
– Det er feil å sette hinderet for høyt for mennesker. Da legger man tunge bører på folket, mener Hetlevik.

– Hva er det du liker best ved jobben som prest, og som gjør at du ikke greier å slutte nå?
– Det er jo menneskene. Det er ikke til å komme forbi. Det er gøy å være med mennesker som lykkes og får det til, men det som holder meg gående er å jobbe med folk som ikke får det til. De som sliter og kjenner på at de ikke er gode nok.
Sognepresten har 12 års praksis fra psykiatrien og omtaler det som en utrolig voksenopplæring.

Hetlevik har et oppkomme av idéer og omtales som svært kreativ. Men han tror han kan oppleves som en pest og en plage, fordi han er igang med neste idé før de er ferdig med den forrige.
– Det er utrolig hva du ikke får gjort når du tror det er umulig, og det er utrolig hva du kan få gjort når du tror det er mulig, sier han, lett filosoferende.
En gang i året reiser han til Saddleback for å la seg inspirere av Rick Warren og menighetstenkningen hans. Den kontakten har åpnet vei for ham til India.
For seks år siden fikk han en telefon fra Normisjon med spørsmål om han kunne tenke seg å undervise kirkeledere i India, med utgangspunkt i Rick Warrens fem prinsipper for kirkevekst.
– Jeg kjente umiddelbart at dette var noe jeg skulle gjøre, sier han, og gjør et hopp 40 år tilbake i tid. Den gang arbeidet han i KFUM og var blitt valgt inn i verdensstyret.
– Daværende generalsekretær, dr. Salomon, spurte om jeg ikke ville bli med ham til India, men da hadde jeg allerede linket meg opp med avtaler i Norge. Siden har jeg tenkt mye på det, hvordan livet ville vært om vi hadde reist til India den gangen, forteller han.
I India møter han stor åpenhet, og de siste årene har han i tillegg vært med å arrangere OASE der.

– Vi opplever store ting i India. Blinde ser og døve hører. Det er bibelsk, men folk tror det knapt når de hører om det.
Alderen har han et avslappet forhold til, og vil jobbe så lenge han har helse til det.
– Det blir viktig med en god overgang når jeg slutter, og her ligger noe av dilemmaet i Den norske kirke. Du kan legge planer, men det er veldig vanskelig å sikre at du får ansatte som fører visjonen og profilen videre.

Selv om det er flott å jobbe i Loddefjord, er det ikke alltid like gøy å jobbe i Den norske kirke, innrømmer han.
– Dilemmaet er jo at vi skal være så politisk korrekt hele tiden, sukker han.

– Jobbet i KFUM fra 1968-1981
– Var stifskapellan på Bispekontoret til han ble prosjektleder for opprettelsen av Åpen kirke i Korskirken.
– Jobbet deretter noen år som vikarprest før han ble kapellan i Loddefjord i 2003.
– Tiltrådte som sogneprest i 2010