Hermon skjønnmaler islam

«Bibelatlas og kristendommens historie» (1998, 2007) av Rex/Hermon forlag er en god og informativ bok, men med én stor svakhet.

Boken har et kapittel om islam frem til 750 e. Kr, noe som ikke er så rart, ettersom islam gjennom sin erobring av Midtøsten, Nord-Afrika og den Iberiske halvøy fikk sterk innflytelse på jødenes og de kristnes liv. Dette burde selvfølgelig vært skrevet ut fra et jødisk og kristent perspektiv, men det er det ikke.

Boken sier at «Medinas innbyggere var sympatisk innstilt til hans [Muhammeds] lære om Guds enhet og materialismens ondskap.» Jødene merket at Muhammeds budskap var forskjellig fra jødedommen og bad om tegn på at han var en profet.

Han svarte at tegnene er hos Allah, han selv var kun en ‘advarer’ (sure 29:50). Jødene syntes ikke dette var godt nok og forkastet læren hans. Muhammed bad da en av sine etterfølgere om å drepe en kjent jøde som i et dikt hadde kritisert Muhammed.

I år 626 angrep han den jødiske stammene i Nadir, ødela daddelpalmene deres og tvang dem til å reise. I 627 angrep han den neste (Qurayzah). Der gikk han hårdere frem: Alle mennene ble drept, kvinnene og barna ble tatt som slaver.

I 629 slo han den tredje jødiske stammen, i Khaybar. De overlevende fikk lov å leve dersom de betalte halvparten av det de produserte i skatt og frasa seg alle politiske rettigheter og retten til å eie jord. Så mye om «sympatisk innstilt».

Jødenes og de kristnes viktigste by, Jerusalem, ble erobret av muslimene i 638. Denne tragedien er ikke nevnt. Det står heller ikke at muslimene bygde Klippe­domen (691) og senere al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden der jødenes tempel hadde stått; en symbol-handling som skulle vise islams overherredømme.

Derimot står det om Muhammeds «suksess på slagmarken» og grunnene til at islam kunne utbre seg så raskt gjennom Midt-Østen og Nord-Afrika:

«Det er en indikasjon delvis på hvor tolerant Islam var som et samfunn som tillot andre monoteistiske religioner å praktisere sin tro, og delvis hvor mottakelige disse folkene var for Islam.»

Islam er skrevet med stor I, mens jødedom og kristendom er skrevet med liten forbokstav.» Hvor ‘tolerant’ islam var, ser vi av de reglene kristne måtte følge, ‘ Omars pakt’ etter den andre kalif (634 –644). Her er et lite utdrag. Legg merke til at pakten er skrevet som om de kristne erklærer dette frivillig:

«Da dere kom til våre land, bad vi dere om sikkerhet for oss selv og folket vårt, og vi påla oss selv følgende betingelser overfor dere:

- Ikke bygge noen kirke i byen vår, heller ikke et kloster i nærheter, og heller ikke reparere det som ødelegges.

- Vi skal ikke la noe kors være synlig fra kirkene, og ikke tilby kors eller kristne bøker på markedene. Vi skal ikke samles utendørs på Palmesøndag eller i påsken.

- Vi skal ikke gjøre vår religion attraktiv, heller ikke forsøke å omvende noen.

- Vi skal ikke hindre det, hvis noen av slektningene våre ønsker å bli muslim.

- Vi skal vise ære til muslimer.

- Vi skal ikke hindre muslimer å få overnatte i kirkene våre.

- Vi garanterer alt dette for oss selv, våre etterkommere, våre ektefeller og naboer. Hvis vi forandrer eller gjør noe i strid med disse betingelsene for å få sikkerhet, mister vi vår dhimmi-kontrakt, og vi kan ilegges samme straff som dere utsetter dem for, som driver oppvigleri.» (s 25-27) => de kan tas som slave eller drepes.

Denne skatten var så høy at, sammen med de andre reglene folk måtte følge, var det mange som ikke så annen mulighet enn å gå over til islam.

Det står ingenting om at Muhammeds liv og islams skriftlige kilder legitimerer drap på jøder og kristne. Det er merkelig at et kristent forlag har valgt å presentere islam på denne måten i en bok om kristendom.

At boken er oversatt fra engelsk, frikjenner ikke forlaget for det faglige ansvaret med den norske utgaven. Boken er fremdeles til salgs. Jeg vil dessverre tro at en sånn rosenrød beskrivelse har preget mange menneskers holdning til islam.