En kveld på Keleti stasjon

Når tusenvis av flyktninger 
ankommer togstasjonen i Budapest, 
er det unge menneskers frivillige 
innsats som gir dem håp om 
en fremtid i Europa.

Togstasjonen iBudapest har blitt et knutepunkt for utmattede migranter og flyktninger de siste ukene. Etter uker på flukt har de kommet frem til togstasjonen i hjertet av Budapest i håp om å ta seg videre tilØsterrike ellerTyskland.

Flere tusen migranter har på det meste ankommet hver dag. Her har de møtt politi og sperringer, men også hjertevarme fra frivillige som vil hjelpe.

Dag og natt

Det er mandag kveld og klokka er kvart på ni. Enrico (22) peker på tomme telt som huset flyktninger for få timer siden. Han har vært på stasjonen iUngarn hver dag og natt i to uker.

Den tyske medisinstudenten har påtatt seg ansvaret for å lede hundrevis av studenter i Budapest for å hjelpe flyktningene.

– Hvis du er her og hjelper en eller to ganger, så klarer du ikke å slutte. De fleste av oss jobber natten gjennom.

Den første uken fikk Enrico bare noen få timers søvn hver natt. Så var det tilbake på skolen for å rekke forelesninger. Etter forelesningene skyndte medisinstudenten seg tilbake til togstasjonen.

Enrico viser meg vei forbi to store grupper med politioffiserer. Vi er på vei til området de frivillige jobber ut i fra.

– Det er mer politi i dag enn vanlig, sier han mens vi går bortover korridoren.

– Her pleier det å være mennesker tett i tett over alt.

Han peker for å vise. Det henger igjen avsperringsteip mellom noen av stolpene.

Desperate mennesker

Enrico blir avbrutt av at mobilen ringer, og han unnskylder seg. Noen minutter senere er han tilbake.

– Det var min mor, hun koordinerer gruppen vår og har ansvar for sosiale medier, forteller Enrico.

Det begynte med en Facebookgruppe som Enrico og noen medstudenter startet i slutten av juli.

– Vi har blitt mer og mer organisert og laget oss en struktur slik at vi nå jobber i skift side om side med M​igration Aid, f​orteller han.

M​igration Aid,e​t sivilt initiativ for å hjelpe flyktninger i Ungarn, var de første Enrico tok kontakt med da han kom til Keleti togstasjon 1. september.

– Jeg kom hit for å hjelpe. Ingen på Migration Aid hadde tid til å snakke med meg. Det var en krisesituasjon her nede. Jeg sto i et hav av 3.000 desperate mennesker, sier han.

– Vi kom tilbake etter at vi hadde organisert oss i facebookgruppen, og jeg sa: Jeg har 200 studenter som er villig til å stille opp. Hvor trenger dere oss?

LES:Ny migrant-rekord i Ungarn

Spent stemning

Etter to uker var gruppen over 1.000 medlemmer. De fleste var studenter, men nå er også flere voksne kommet til.

Vi er utenfor medisinteltet som de frivillige har satt opp. Rundt oss står folk i små grupper og snakker sammen. Samtalene føres på engelsk, russisk, tyrkisk, svensk, tysk og andre språk jeg ikke klarer å plassere i farten. Det er en spent stemning blant alle på stasjonen, også inne i medisinteltet.

– Nå venter vi bare på å finne ut hva som vil skje framover, sier Judith Longuai (35). Hun er jordmor og har kveldsvakt sammen med tre andre, i tilfelle noen flyktninger dukker opp.

– Det er rolig i kveld, men vi har hatt mer enn 3.000 mennesker utenfor og behandlet dem så godt vi kan. Mange er dehydrert og har beinskader fordi de har gått hele veien til Ungarn, forteller hun.

Skjerpet asylpraksis

Judith går til sin vanlige jobb på morgenen, er med barna sine på ettermiddagen og kommer tilbake til Keleti på kvelden.

– Vi blir her så lenge det er behov for oss, sier hun.

Dette er første kveld de frivillige ikke har nye flyktninger å hjelpe.

Ungarns statsminister Viktor Orbán varslet mandag en ny og skjerpet asylpraksis i landet, men det var uklart hva innstrammingene ville medføre for de som søker asyl. Samme dag sperret store politistyrker jernbanesporet som har blitt flyktningenes viktigste grenseovergang mellom Serbia og Ungarn. Opprørspoliti, støttet av politifolk til hest og soldater, stilte seg opp langs jernbanesporet, samtidig som myndighetene stengte luftrommet over grensa, skriver NTB.

– Jeg har hørt rykter i noen uker, men jeg vet ikke helt hva den nye loven vil si for oss og arbeidet vi gjør, sier Enrico.

Stjal 500 euro

En stor haug med sovematter er stablet noen meter opp langs den ene veggen.

– Da vi gikk tom for matter fortsatte folk å komme og be om noe å sove på. Klokka var tre på natten. Så vi begynte å klippe opp bobleplast, så de hadde et slags underlag i hvert fall, forteller Enrico.

Rundt oss begynner plutselig flere å rope høyt på ungarsk. Fem stykker løper opp trappene som leder til hovedgaten. Enrico løper etter før jeg får mulighet til å spørre ham om hva som skjer. Det er mørkt ute, og alle som står igjen på plassen er blitt urolige. Jeg snur meg til en jente som står noen meter fra meg og spør henne om hun vet hva som har skjedd.

– En frivillig stjal 500 euro (ca. 4.600 kr) fra en syrisk flyktning. Han lot som han skulle bytte pengene til vår valuta. Nå har noen av de andre løpt etter ham, forklarer hun, og tar meg i hånden for å introdusere seg selv. Hun heter Rotalia Gaubás og studerer sosiologi i Budapest.

Vi venter noen minutter før de som tok opp jakten kommer tilbake. De legger seg ned på bakken for å få igjen pusten. Alle snakker i munnen på hverandre og begynner å klappe. Applausen slutter brått.

– Vi trodde de fikk tak i ham, men han hoppet på en buss, sier Rotalia til meg. Det tar en stund før mengden deler seg.

LES:Frykter epidemier i ungarsk flyktningleir

Siste toget

Enrico viser meg hvor de deler ut mat til flyktningene. Brød og vannflasker er stablet oppå hverandre. Noen meter unna er det satt opp en vannkran.

– Den har regjeringen i Ungarn satt opp. Tusenvis sto i kø her. De drakk og vasket alt de hadde i de kranene, sier han.

Like i nærheten er det satt opp større telt som bare har vært der i noen dager. Under teltet sitter både flyktninger, frivillige og uteliggere ved trebord og prater. Klokken er halv elleve, men det er enda over 25 grader i luften.

– Det siste toget ut av Ungarn gikk klokken ni i morges. Det er derfor det er så få flyktninger her nå. Vanligvis begynner det å bli fylt opp på denne tiden, sier Enrico.

Ovenfor oss på bordet sitter Sharon Silvey, en lærer på et universitetet i München. Hun har kjørt de syv timene mellom Tyskland og Budapest for å hjelpe menneskene på Keleti.

Får ikke sove

– Hele tiden ser man forferdelige ting på nyhetene og i sosiale medier. Denne gangen hadde jeg muligheten til å gjøre noe siden jeg bor så nær, forteller hun.

– Jeg kan ikke dra og hjelpe dem i Syria, men jeg kan hjelpe dem her.

Mange av de frivillige har kun kjent hverandre i noen dager, men det er en sammensveiset gjeng som befinner seg på stasjonen.

– Det har vært helt vilt å se så mange trøtte, redde og sulte mennesker. Alle forteller deg om reisen sin, og sine døde slektninger. Det har vært kjempestore behov, sier Sharon.

– Jeg ble sendt hjem etter å ha vært her i to døgn, men jeg klarte likevel ikke å sove. Jeg lå bare og så alle ansiktene for meg, og tenkte at jeg skulle vært her, forteller hun. Sharon tar en pause og blir blank i øynene.

– Er du likevel glad for at du valgte å komme?

– Ja, det har vært et privilegium å hjelpe, som en motgift til alt det onde i verden. For noen dager siden møtte jeg igjen en familie i München som vi hadde kjøpt sko til her. De kom løpende med åpne armer, jeg kunne nesten ikke tro det. Det var helt fantastisk, sier hun og smiler.

Mistet det siste toget

Klokken er blitt over elleve mens vi sitter og prater. Nå handler det bare om å vente.

– Det er vanskelig å vite hvilke grenser som er stengt og hvilke som er åpne. Vi har prøvd å holde oss oppdatert, men det har vært vanskelig. Jeg blir her til etter midnatt for å se hvordan situasjonen utvikler seg, sier Enrico.

Rett utenfor teltet vårt spiller frivillige fra Spania fotball. Ballen suser gjennom luften og lander på haugene av klær som er donert. På benken ved siden av oss sitter en mann fra Gambia. Han spør om hva som vil skje framover, men det er ingen som vet. Han forteller meg at han heter Derami Gamboie (28) og er blant dem som ikke rakk siste toget ut av Ungarn.

– Jeg trodde jeg ville sitte på toget nå, jeg har kjøpt billett, men så fikk jeg høre at alle grensene er blitt stengt, sier han, og legger til at han ikke ønsker å bli avbildet.

Derami forteller at han studerte i Gambia før han flyktet fra landet av politiske årsaker i 2014. Dette er det femte landet han er kommet til i sitt forsøk på å nå Tyskland.

Gikk til Makedonia

Han stiller seg rett framfor meg mens han forteller. Ruten har gått fra Gambia til Tyrkia og deretter til Hellas.

– Fra Hellas til Makedonia gikk jeg, deretter kom jeg hit til Ungarn.

– Hvordan var det å gå så langt?

– Det var helt grusomt, men jeg hadde ikke noe valg. Man kan ikke oppholde seg i Hellas i mer enn én måned uten å bli fengslet, og jeg ville ikke sitte i fengsel i ett og et halvt år, sier Derami.

– Blir man tatt ved en grense, så er det eneste å gjøre å begynne på nytt. Jeg har blitt fratatt penger av menneskesmuglere, men jeg har ikke noe makt til å få de tilbake, så jeg måtte bare begynne på nytt, forteller han.

En Derami kjenner kommer bort og gir ham mat som han har kjøpt i nærheten. Han fortsetter å snakke med meg mens han spiser.

Ti pund for et nytt liv

Når jeg kommer tilbake til bordet, har enda flere frivillige satt seg ned. Klokken nærmer seg tolv. Jeg blir introdusert for Joe (21) fra Storbritannia. Han kom til Budapest for åtte dager siden og har brukt det meste av sin tid til å samle inn penger og kjøpe togbilletter til flyktningene slik at de kan dra videre fra Budapest.

– Jeg hadde vært på reise i Romania og bestemte meg for å stikke innom her på vei hjem. Jeg la ut et bilde på Facebook og ba venner om å gi ti pund hver, sier han. Ti pund tilsvarer rundt 126 norske kroner.

– Vi har prioritert familier uten penger. Mange har ingenting igjen når de kommer, på grunn av menneskesmuglerne. I løpet av disse dagene har vi delt ut flere hundre togbilletter.

– Hvordan har flyktningene reagert?

– Med mye følelser. De fleste kan ikke helt tro på at vi gir dem en billett gratis slik at de får dra herfra. Vi har begynt å si «Et nytt liv for ti pund», for det er jo nesten sånn det er. Men det er samtidig trist, fordi vi gjør jobben regjeringen i Ungarn skulle ha gjort, mener Joe.

Lagrer donasjonene

To minutter før tolv går flere studenter ut på gaten for å sjekke om politiet står der.

– Hvis de kommer og sjekker om folk har papirer etter midnatt, må vi sende flyktningene som er igjen et annet sted. Etter midnatt er det ulovlig å være flyktning i Ungarn, sier Enrico.

Kvart over tolv er det fortsatt rolig på stasjonen. Langs veggen har flere lagt seg ned for å sove. Derami sitter ikke lenger på benken ved siden av.

Enrico tar en siste runde og sier farvel til de andre. Jeg blir fortalt at det vil bli en rolig kveld. Det er første natten det er så få som sover på Keleti stasjon.

Morgenen etter er togstasjonen fortsatt like tom, og på facebookgruppen blir studentene bedt om å komme på ettermiddagen.

«Situasjonen er rolig. Det er ingen flyktninger her, enn så lenge.»

KLÆR: Her kan de som har behov for det ta med seg noen klær. Studentene har forsøkt å skille barne, dame- og herreklær, men systemet varer aldri lenge.