Behandler terrorofre og terrorister side om side

Når pasienter og ansatte passerer gjennom dørene til Shaare Zedek, forsvinner skillelinjer som ellers preger samfunnet.

Siden i fjor høst er det blitt skrevet utallige nyhetsreportasjer om terrorangrep i Israel. Mange av artiklene har sluttet med en setning om at de skadde er blitt transportert tilShaare Zedek-sykehuset iJerusalem. Hovedtyngden av angrepene har skjedd enten i den israelske hovedstaden eller nærliggende områder påVestbredden, og i begynnelsen ble bølgen av terrorangrep kalt for Jerusalem-intifadaen.

– Sykehuset vårt har i denne perioden tatt imot over 70 prosent av de skadde etter terrorangrepene, sier Audrey Gross, som jobber i Shaare Zedeks informasjonsavdeling.

Hun viser Dagens medarbeider rundt i den store bygningen, hvor det årlig blir behandlet over en halv million pasienter – omtrent det samme antallet som vedHaukeland Universitetssjukehus iBergen.

Akuttmottak

Sykehusets akuttmottak ligger på gateplan, med lett tilgjengelighet både for ambulanser og for de som klarer å ta seg til sykehuset på egenhånd. Her er nesten alle sengene kontinuerlig opptatt, de fleste av eldre personer med hjertelidelser. På den ene veggen henger en stor dataskjerm med et kart hvor hver eneste seng har fått sin egen rute. Her står fakta om pasientene og nøyaktig hvor lang tid som er gått siden de ankom sykehuset. Ulike farger indikerer hvilken sengepost pasientene skal sendes videre til, eller om de fortsatt er til utredning.

LES:Liste over samtlige terrorangrep mot Israel i løpet av de siste 10 månedene

Traumemottak

I naborommet, på traumemottaket, er det derimot ingen pasienter når Dagen ankommer. Det er her ofre for ulykker og terrorangrep tas imot.

– Vi er imidlertid i full beredskap dersom noe skulle skje, sier hovedsykepleier Amran Jaber.

Ved større terrorangrep kan seks personer bli behandlet her samtidig.

– Da er det folksomt. Opp til 6-7 ansatte kan jobbe med hver av de skadde, sier Jaber.

Terroristen først?

Beslutningen om hvem som er alvorligst skadd, og hvem som skal fraktes først til sykehuset, tas av ambulansepersonalet på åstedet. 90 prosent av de skadde kommer til Shaare Zedek med ambulanser fra organisasjonen Magen David Adom (Røde Davidsstjerne), som jobber helt selvstendig og ikke er direkte knyttet til noen av de israelske sykehusene. Magen David Adoms regler sier at personer med livstruende skader alltid skal prioriteres – selv om dette skulle være terroristen.

Praksisen har ifølgeThe Jerusalem Post høstet kritikk det siste halve året og undersøkelser viser at mange israelere mener ofrene bør behandles før terroristene. Det har vært tilfeller av feildiagnosering, der en har trodd ofre bare har vært moderat skadet, men der disse senere har dødd siden de ikke ble prioritert i behandlingskøen.

Støtter ordningen

– Dette er uansett en litt oppkonstruert problemstilling. Vanligvis ankommer alle de alvorlig skadde sykehuset med få minutters mellomrom, sier Audrey Gross.

Hun er glad for Magen David Adoms fokus på å prioritere livredning uansett, og tror det kunne oppstått uheldige situasjoner, dersom ambulansepersonalet i tillegg skulle begynne å vurdere skyldspørsmål.

– Flere ganger har vi fått inn alvorlig skadde der vi ikke har visst om det har dreiet seg om ofre eller gjerningsmenn. Dette har i noen tilfelle blitt klart først lang tid etter at de ankom sykehuset, sier Gross.

Bussbombe

Hun viser til et konkret og nylig tilfelle. 18. april eksploderte en bombe ombord i buss nummer 12 da den var på vei gjennom bydelen Øst-Talpiot i Jerusalem. Flere personer ble skadet, to av dem alvorlig.

– I begynnelsen visste ingen om det var snakk om en terrorbombe eller en ulykke. Da det ble klart at eksplosjonen skyldtes en bombe, var det fortsatt usikkert om hvorvidt gjerningsmannen befant seg ombord i bussen da bomben gikk av, sier hun.

Først da ingen pårørende møtte opp på sykehuset, ble det klart at en hardt skadd arabisk tenåring var gjerningsmannen. Han mistet begge beina og døde på Shaare Zedek to dager senere.

– Må fokusere

Også sykepleier Amran Jaber er glad for at fokuset ensidig er på å redde liv.

– Når ambulansene er på vei, får vi vite antall skadde og hvilke skader det dreier seg om. Det ville vært forstyrrende dersom vi fikk informasjon om hvem som skulle behandle terroristen, eller informasjon om religionen eller etnisiteten til pasientene, sier han.

Blant legene, sykepleierne og de øvrige ansatte ved traumemottaket, er det både jøder og arabere. Selv er Jaber israelsk araber og sunnimuslim.

– Det har skjedd at terrorofre har våknet opp her på mottaket og sett rett bort på terroristen som blir behandlet et par meter unna. Noen har reagert på at dette, men slik jeg ser det, er det uungåelig at dette av og til skjer, sier han.

Terrorister får enerom

Audrey Gross er enig og viser til at denne problemstillingen kun er aktuell i den hektiske ankomsfasen.

– Her på Shaare Zedek behandles vanligvis alle pasienter likt. Jøder og arabere fra alle samfunnslag plasseres sammen på flersengsrom. Unntaket er terroristene, som får et rom helt for seg selv. Vi gjør dette for å verne øvrige pasienter og for å få plass til politifolk som passer på, sier hun.

Resultatet av denne spesialbehandlingen er at en del vanlige pasienter må overnatte i korridorene.

Tøft mentalt

Når en jobber ved traumemottaket utsettes en for en rekke ekstreme inntrykk og dette kan være en tøff påkjennelse for mange. Nye sykepleiere må derfor ha jobbet minst ett år ved det vanlige akuttmottaket før de får slippe til i rommet der terrorfrene behandles.

Shaare Zedek har dessuten programmer og støttetiltak som skal hjelpe leger og sykepleiere som jobber her.

– Det siste er at vi også har begynt med debriefing av andre ansatte som fra tid til annen er innom traumerommet, som rengjøringspersonale og ulike assistenter. Flere av disse har vært vitne til ting som er vanskelig å fordøye, sier Gross.

Kjenner ofrene

Det er ikke bare synet av hardt skadde pasienter som opprører personalet. En rekke ganger har sykepleiere og leger opplevd at deres egne venner eller slektninger har vært blant ofrene.

– Jerusalem vokser stadig og har nå over 900.000 innbyggere. Likevel er forholdene på mange måter små. Alle kjenner noen som kjenner noen som er berørt av terroren. Når alarmen går, er det ikke til å unngå at mange blir nervøse og frykter at deres nærmeste er blant ofrene, sier Gross.

Sjefen døde

Hun viser til en hendelse under den andre intifadaen som var spesielt utfordrende for mange. I 2003 sprengte en selvmordsbomber seg selv i døren tilHillel-kaféen i bydelen German Colony. Til Share Zedek kom beskjeden om at en rekke kafégjester var drept og enda flere hardt skadet.

LES:Dødsoffer nummer 20

Leger og sykepleiere gjorde seg klare til på ta imot ofrene og ventet på at sjefen, doktor David Applebaum, skulle dukke opp. Han var ikke på huset, men vanligvis pleide han å dukke opp bare minutter etter at alarmen gikk.

Denne gangen kom han ikke, og snart spredde ryktet seg om at sjefen var blant de som hadde mistet livet. Det var kvelden før datteren hans Nava skulle gifte seg. Far og datter hadde gått ut for å spise og samtale sammen og valget falt på den nyåpnede Hillel-kaféen.

Neste dag hadde mange av Shaare Zedek-ansatte tenkt seg i bryllup. Nå måtte de gå i begravelse istedet.

Veteran

Arabiske Amran Jaber er en av veteranene. Han har en mastergrad i «disaster management» fra Universitetet iTel Aviv, og har jobbet 26 år som sykepleier – de siste tolv årene ved mottaket på Shaare Zedek. Til tross for sin erfaring påvirkes han av de grusomme inntrykkene han stadig utsettes for.

– Noen ganger føler jeg det nesten som om jeg er i ferd med å bli gal. For å få tankene mine bort fra all lidelsen, har det vært nødvendig for meg å engasjere meg i andre ting når jeg ikke er på vakt, sier han.

På fritiden har den energiske sykepleieren utdannet seg til guide, og nylig ledet han en gruppe helsearbeidere på en historisk tur til tidligere konsentrasjonsleirer iPolen.

– Her var jøder og arabere sammen i skjønn forening, sier han.

Jødisk hospital

Shaare Zedek fungerer som et sykehus for alle som er bosatt i jerusalemområdet, både jøder, muslimer, kristne og andre. Men det ble i 1902 grunnlagt som et religiøst, jødisk sykehus, og er det fortsatt.

– Jødisk etikk og religion preger de fleste beslutningene vi tar. Alle verdens leger avlegger ed på at de vil redde liv, men her på Shaare Zedek har vi et særlig fokus på livets ukrenkelighet, sier Gross.

Hun viser blant annet til at sykehuset kun foretar abortinngrep dersom morens liv står i fare.

– Hender det at muslimer reagerer på å skulle bli behandlet på et religiøst, jødisk sykehus?

– Svært sjelden. Vi ser derimot at mange muslimer søker seg hit siden de vet at vi som en religiøs institusjon tar religionen deres på alvor, sier hun.

På Shaare Zedek legges det stor vekt på å innfri troende pasienters spesialønsker, enten det gjelder mat eller mulighet for å delta i bønn og åndelige aktiviteter. Sykehuset har to synagoger og én moské.

– Jeg tror jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har opplevd at religion eller etnisitet har forårsaket større konflikter. Istedet er det en rekke eksempler på at spontane vennskap oppstår mellom personer med totalt forskjellig bakgrunn, sier hun.

Takknemlighet

For et par måneder siden fikk hun et brev fra en palestina-arabisk mor som opplevde at barnet hennes ble alvorlig sykt like etter fødselen. Hun ble henvist til Shaare Zedek som har en av verdens mest avanserte klinikker for nyfødte, men det var for sent. Likevel skrev hun for å takke Shaare Zedek. Hun hadde vært skeptisk til å skulle oppsøke «fiendens sykehus», men var full av lovord om hvordan hun og barnet var blitt behandlet:

«Jeg ble vist en generøsitet og vennlighet som ikke kan uttrykkes i ord. På Shaare Zedek var det ingen israelsk-palestinsk konflikt. Alle utførte arbeidet sitt som om de var sendt av Gud. Datteren min ble vist like stor kjærlighet som den jødiske gutten som lå ved siden av henne. Dere har gitt meg ny tro på menneskeheten».

– Her spør ingen om du er jøde eller araber, religiøs eller sekulær, rik eller fattig. Etter endt arbeidsdag hender det at jeg ønsker at jeg kunne ta med meg litt av Shaare Zedek ut i samfunnet utenfor, sier Audrey Gross.