Et sted i midten

Helge Simonnes mener Vårt Land har sterke meninger, men han vil ikke at en avis skal være bombastisk. Refleksjon er det som gjelder.

– Hvor lang tid trenger du?

Helge Simonnes er en travel mann. Alle vil ha litt av ham nå, noen dager etter at han gav beskjed om at hans dager som sjefredaktør og administrerende direktør i Vårt Land er over. Nå sitter han som sjefredaktør ut mai neste år.

Dagens utsendte forsikrer om at han ikke trenger timesvis.

– Hvilke tanker gjør du deg om det å slutte?

– Det er mange følelser. Mye blandet. Det er så mange ting jeg liker ved jobben. Samtidig er det en del ting som blir vanskelig, og motivasjonen er en viktig faktor for en leder. Den må være på topp.

– Hva skal du gjøre nå?

– Lista er for lang, den må kortes ned hvis den skal kunne håndteres, ler han.

– Men det er lite sannsynlig med en ny lederjobb. Jeg tror ingenting kan konkurrere med det å være i Vårt Land. Det er så variert, jeg har fått utnyttet mine evner og mine egenskaper. Jeg tror nok det blir selvstendig virksomhet på meg fremover. Det gir større frihet.

Salg

Etter forholdene på kontoret å dømme, har mannen allerede begynt å rigge seg ned. Det er i hvert fall overraskende ryddig for en pressemann å være. Ingen papirer som flyter, ingen stabler med bøker og aviser. Mulig Simonnes har tatt den digitale overgangen skikkelig på alvor? Eller så kan det jo hende at mannen er ryddig. Slikt forekommer jo.

Han solgte seg bokstavlig talt inn i Vårt Land, en gang på 1980-tallet. Han hadde vært ferievikar året før, samt at han hadde jobbet som journalist andre steder. Etter studier og oppgaver innen marked og strategi, ble han spurt av daværende sjef Hans Erik Matre om han kunne bli opplagssjef. Simonnes fikk lovnad om at hvis han fikk opplaget opp med tusen abonnenter, skulle han få jobb i redaksjonen. Det klarte han.

– Men redaksjonsklubben var ikke informert. Derfor gjorde jeg aldri krav på avtalen med Matre, smiler han.

– Veteraner i Vårt Land er på vei ut. Er prosjektet inne i en brytning?

– Alle medier forandrer seg. Det kommer opp nye talenter, noe som er veldig flott å se. De kommuniserer bedre med potensielle yngre lesere. De eldre leserne vil gjerne ha de journalistene og kommentatorene som de har hatt tillitt til i mange år. Det er en naturlig brytning i en avis. Generelt sett tror jeg ikke en avis har råd til å holde seg med en stor kommentatoravdeling. Det må bli mer bruk av eksterne. Å ansette kommentator på full tid er for kostnadskrevende.

Teologi i avis

Det åpne landskaps tyranni har ikke rammet sjefen, der han sitter på sitt hjørnekontor i niende etasje. Han ser ut over hustakene i Oslo sentrum. I stolen foran pulten har han satt fra seg skinnveska si, en slik veske emissærene i Nord-Norge og på Vestlandet for noen tiår siden brukte et liv på å slite ut. Sjefredaktørens veske ser heller ikke helt ny ut.

Den kristne pressen befinner seg i mange skjæringspunkter. Hvor langt skal man gå i å mene noe teologisk? Helge Simonnes mener aviser bør være forsiktige.

– Når kirken går inn i politikken og uttaler seg unyansert, kan det oppleves overfladisk. Når vi går inn og uttaler oss forenklet om teologiske spørsmål, kan det på samme måte bli vrient. Vårt Land har ingen stor teologisk avdeling. Som sjefredaktør i denne avisen må jeg ha teologisk innsikt, jeg må vite hva det dreier seg om og delta i debatter. Men jeg er ikke fagteolog. Vårt Land skal ikke være et fagteologisk organ.

– Men kan dere ikke problematisere retningen kirken går i?

– Jo, vi har meninger. Men vi slår ikke bombastisk fast at dette er riktig teologisk ståsted. Det sitter tolv biskoper øverst i Den norske kirke. De er fagteologer, og det er litt hybris av meg å overprøve dem. Men det er lov å etterspørre en teologisk vurdering. Det spørsmålet stiller vi på vegne av leseren.

– Blir ikke avisen tannløs?

– Jeg tror ikke folk opplever Vårt Land som tannløs, sier han og tenker litt.

– Jeg hater ordet tannløs. En avis skal innby til refleksjon. Sterke påstander som slås hardt fast innbyr ikke til det.

Dagen og Vårt Land fisker litt i samme dam, om en profilen er litt forskjellig. Simonnes oppsumerer det slik.

– Dagen vil være en avis for kristenfolket, Vårt Land vil være en kristen avis for folket. Vi skal være der religion møter samfunn.

– Det er harde tider i avisbransjen. Blir det fusjon mellom Dagen og Vårt Land noen år frem i tid?

– Det kunne vært greit å posisjonere slik at man ikke kjempet om de samme leserne. Hadde det vært samme eier av avisene, kunne man sluppet den knivingen. For meg er det livsviktig at avisene har ulik profil. Det gir dybde til debattene og styrker helheten.

Penger og glød

«De folk som på jorderik bygge, hvordan kan de leve så trygge?

De setter sin rikdom på rente, som dommen var aldri å vente».

Det skrev Vårt Lands prismaskot, Petter Dass i salmen «De folk som jorderik bygge». Han står i vinduskarmen på sjefredaktørens kontor, med åpne armer, ventende på neste prisvinner.

For Simonnes har fått mye kritikk for sin etterlønn (til sammen syv millioner over noen år i følge Dagens Næringsliv) og aksjeavtalen hvor han fikk selge aksjer tilbake til konsernet (verdt rundt 11 millioner, i følge samme avis).

Samtidig håver konsernet Mentor Medier inn over 100 millioner i pressestøtten, til avisene Vårt Land, Dagsavisen og Rogalands Avis. Dette har falt noen tungt for brystet og rammet «pressestøttegrossisten» Simonnes med anklager om sugerør i statskassen. Han, som på 1970-tallet levde tre år uten lønn da han var engasjert i Ung Visjon.

– Er gløden fra Jesus-vekkelsen borte?

– Jeg har en bra glød, men jeg har stilt spørsmål ved forutsetningene vi jobbet ut i fra.

– For eksempel?

– Gudsbildet. Fundamentalisme. Jeg mener fundamentalisme er skadelig for et samfunn.

Han ville også bort fra fiendebildene som ble tegnet i den radikale tiden. Samfunnet ble sett på som fiende av det kristelige.

– Jeg er blitt varsom med å tegne slike bilder. Det finnes mange folk der ute som ikke er troende, men som har mye godt i seg. Humanetisk Forbund kan ha viktige ting å si om religionsfriheten, for eksempel.

– Men har endt opp med å representere den makten du opponerte mot i de nøysomme 1970-årene?

– Det er ikke riktig at jeg skal forsvare min egen lønnsavtale. Den er inngått med Mentor Medier og er styrets ansvar, svarer han.

Men han snakker gjerne generelt om forholdet mellom idealisme og lønn.

– Prinsippet om ikke å motta lønn er helt greit når man er ung og ikke har forpliktelser. Når man får forpliktelser, er prinsippet veldig ugreit. Jeg tror ikke en slik idealisme er bærekraftig. De som kritiserer lønna mi, virker å være av den oppfatningen at vi som får pressestøtte skal drive på ren idealisme. Det må sammenlignes med den bransjen du er i.

– Nylig var det en annen sjefredaktør som gikk av med pensjon ved fylte 60 år. Hans pensjonsavtale ligger langt over min, men for mediene er det uinteressant. Noen vil ha pressestøtten inn i sitt eget moralske univers. Jeg var denne uken i en radiodebatt med en av de sterkeste kritikerne, Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum. Han innledet debatten med å hevde at Vårt Land ikke tjente pengene ærlig og redelig, siden vi mottar pressestøtte. Det forteller noe om hvordan han går inn i dette. De som får pressestøtte er nødt til å drive god foretningsdrift, sier han og mener kritikerens refleksjonsnivå er labert og preget av følelser og en intens motstand mot pressestøtten som ordning.

Simonnes trekker pusten.

– De lukker også øynene for at min pensjon også kommer fra 25 år som konsernsjef i Mentor Medier. Slike opplysninger passer ikke inn i bildet når Trygve Hegnar og Gunnar Stavrum skal skrive skarpe kommentarer som også skal generere klikk i kommentarfeltene.

Folkekirkens fallitt

Så, hva har denne mannen, som i 30 år har hatt øynene rettet mot norsk kristenliv, å si om utviklingen? Han har ihvertfall liten tro på folkekirken, slik den praktiseres i dag.

– Kirken blir enormt glade bare folk vil ha litt med dem å gjøre. Bare de bærer barnet sitt til dåpen, er det en bekreftelse på at folket vil ha kirken. At kirken betyr veldig mye for folk. Det er et fullstendig usant bilde.

– Hvorfor det?

– Det er for tynt. For noen kan det stemme, men den store beskrivelsen av fotfestet kirken har i det norske folk stemmer ikke. Vi lever i et meget sekularisert samfunn, kirken betyr lite for ganske mange.

Simonnes viser til undersøkelser Vårt Land har gjort, hvor kun 38 prosent sier kirken er viktig for dem. Spørsmålet blir da hva kirken må gjøre.

– Hva skjer når en gjennomsnittlig familie besøker en gudstjeneste? Fungerer det som en appetittvekker for det kristelige? Jeg tror det fungerer motsatt. Gudstjenesten er såpass sært oppbygd at det er vrient å komme inn utenfra.

– Snakker du nå om form? Det har man jo diskutert i årevis?

– Det viktigste er at gudstjenestefeiringen er samfunnet av de helliges feiring. Så inviteres folk som ikke opplever den delen av det inn i dette. Det blir vanskelig. Kirken må være kulturelt relevant. Jeg tror mye av feilen ligger i at vi som deltar på gudstjeneste er så glade i det vi har at vi ikke ønsker forandring. Vi må se oss selv utenfra, sier Helge Simonnes.

– Det prøver jeg å gjøre i boken jeg skriver på.