RESPEKT: Begge parter skal møtes med respekt, i saker om seksuelle krenkelser. Men den som anklager står alltid i fare for å bli overdøvt, sier Tormod Kleiven.

Advarer mot heksejakt på overgripere

Anklager om overgrep i misjonsorganisasjoner kan ende i heksejakt på ansatte, advarer psykiater Jostein Ronås. – Fullstendig bom, svarer generalsekretær i NLM, Øyvånd Åsland og avviser at rettssikkerheten er truet.

– De er blitt for nidkjære. Man mener godt, men av og til kommer man ikke i havn, sier Jostein Ronås til Dagen.

Faksimile Dagen 28. januar.

Onsdag hadde Jostein Ronås, som er overlege og spesialist i psykiatri, et innlegg i Dagen hvor han advarte mot retningslinjene og ressursgruppene som misjonsorganisasjoner har for å bekjempe seksuelle krenkelser og overgrep.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Normisjon, Indremisjonsforbundet ( Imf), Det Norske Misjonsselskap ( NMS) og Norsk Luthersk Misjonssamband ( NLM) har alle utarbeidet slike retningslinjer, og Ronås skriver i sitt innlegg at de åpner for en «ubegrenset heksejakt og maktmisbruk mot menighetenes egne ansatte».

– Hvem skal ut i slike saker, Ronås? Den anklagde eller anklageren?

– Det jeg vil til livs er at det er automatikk i at den anklagde må gå. Man må finne andre måter å snakke om dette på.

Vanskelig å bevise

Ronås erkjenner at han ikke har gode løsninger på hvordan dette skal løses. Han mener det er veldig viktig å ta seksuelle overgrep på alvor.

– Man skulle jo ønske at det ikke skjedde overgrep, men det gjør jo det. Før antok man at dette ikke skjedde i kristne miljøer, men nå vet man at det skjer. Jeg skjønner motivasjonen for å lage gode regler, men de som organisasjonen har nå er ikke gode nok. Pendelen har svingt. Mange av anklagene som fremføres er ikke slik anklageren forteller.

– Hva skal organisasjonene gjøre?

– Det er et godt spørsmål. Man må i hvert fall få hørt begge parter. Samtidig er jeg usikker på om rettsvesenet har så mye å bidra med, for sakene kan være vanskelig å bevise. Derfor blir det også drastisk å fryse ut noen som overgriper når man ikke kan finne ut hva som er sant, sier Ronås.

KRITISK: Jostein Ronås, overlege og psykiater

– Bommer

Generalsekretær i NLM, Øyvind Åsland, er klar i sin tale om kritikken fra Ronås. Hans antydninger om at rettssikkerheten er truet, stemmer ikke, mener Åsland.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Han bommer fullstendig på hva som er vår praksis. Dette må bero på at Ronås ikke har forstått hva vi driver med. Vårt utgangspunkt er at begge parter skal møtes med respekt. Det mener jeg vi tilstreber, og retningslinjene gir gode råd om hvordan dette skal skje, sier Åsland.

Generalsekretæren leser opp fra Ronås sin kronikk: «Jeg deler ikke ressursgruppens tanker om at alle overgrep kan forebygges».

– Vi har som mål å forebygge, men har ikke noen illusjoner om at alt kan forebygges. Vi vil, dessverre, oppleve dette i våre miljøer. Men målet vårt er så få slike saker som mulig. Vi driver et viktig og godt arbeid med det.

Perspektiv

Tormod Kleiven er forskningssjef ved Diakonova. Selv har han seksuelle overgrep som forskningsfelt. Han har sittet i Normisjons ressursgruppe for håndtering av seksuelle krenkelser i 15 år.

Han gir Ronås rett i at det er viktig å se begge parter i krenkelsessak.

– Det kritikken ikke tar hensyn til, er at det foreligger alltid et perspektivvalg for hvilken forståelse man skal forankre ut fra. Det er ikke fordi anklageren alltid har rett, men fordi det er viktig å se virkeligheten fra den som opplever seg rammet, sier han.

Kleiven forklarer at dette ikke minst er viktig når man ser på posisjon og maktforståelse. Den som er anklaget vil som oftest ha makten og posisjonen til å overstyre den stemmen som anklageren har.

– Den svake part vil alltid stå i fare for å bli overdøvt. Vår forståelse av seksuelle krenkelser legger til grunn et maktperspektiv. Det betyr at retningslinjene gjelder i sammenhenger hvor det er makt-asymmetri i forholdet mellom den som er anklaget og den som opplever seg krenket.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Aldri dommer

– Kirken eller organisasjonene har heller aldri sett på seg selv som dommerinstans i disse sakene. Derfor er det juridiske begrepet «rettssikkerhet» en avsporing. Kirken skal vurdere om de som er gitt tillit kan bære det ansvaret som de er gitt.

Kleiven sier at praksisen fra organisasjonene viser at retningslinjene fungerer som et hjelpemiddel til å avklare hvorvidt det er snakk om en atferd som er seksuelt krenkende. I 90 prosent av sakene har partene en tilnærmet samsvarende beskrivelse av de faktiske forhold i det som har skjedd.

– I den sammenhengen er det viktig å snakke om rettssikkerhet. Historiene må være sakliggjort, ikke bare knyttet til en opplevelse.

– Så retningslinjene fungerer?

– Ja, de har vært helt avgjørende for å kunne avdekke både når det har skjedd krenkelser og når det ikke har skjedd. Retningslinjene er hele tiden basert på erfaring, man reviderer og endrer, nettopp i møte med reaksjoner fra de som er blitt utsatt og de som blir anklaget, sier Kleiven.

Retningslinjene

De fire store misjonsorganisasjonene utarbeidet i 2009 felles retningslinjer for håndtering av seksuelle krenkelser.

Formålet er å forbygge at seksuelle krenkelser skjer og gi prosedyrer for behandlingen av krenkelsene som bli rapportert.

Dokumentet beskriver også holdningene organisasjonen har og hvilke handlinger de vil gjennomføre når anklager blir fremsatt.

Kilde: Retningslinjene

Les også
«Åpner for ubegrenset heksejakt og maktmisbruk»
Les også
Skriver om overgrep i kristne miljøer i ny bokNy bok
Les også
– Vi har fokus på kvinner som er utsatt for traumer
Les også
Ble syk etter hvert intervjuKvinner på flukt