Ber norske muslimer adoptere

Filippinene ønsker seg adopsjonssøknader fra norske muslimer. Adoptivmor Farrah Ghazanfar (47) får skryt fra muslimer for å ha adoptert, til tross for at adopsjon er omstridt i islam.

Dagen skrev tidligere at Filippinene vil ha flere norske adoptivforeldre, men at de krever kirketilhørighet og anbefaling fra en prest. For første gang vil filippinske myndigheter også ha adopsjonssøknader fra norske muslimer.

– Når Filippinene nå er opptatt av at muslimske barn helst bør adopteres av muslimske familier, er det nok et politisk valg de har gjort siden det er en del spenninger mellom myndighetene og den muslimske minoriteten i landet, sier daglig leder iAdopsjonsforum,Øystein Gudim til Dagen.

LES:Krever attest fra prest

Men bestillingen er ikke alltid enkel å imøtekomme.

– De som har en streng tolkning av Koranen vil si at adopsjon i «vestlig» forstand er feil, forklarer han.

– Positiv gjerning

Ved en såkalt «sterk» adopsjon, som den Norge praktiserer, brytes alle formelle og juridiske bånd med biologisk familie og barnet får alle rettigheter som om det var født inn i den nye familien.

– I en streng tolkning av islam er det to unntak fra denne tenkningen. Det ene er at barnet skal beholde sitt opprinelige familienavn, og ikke få den nye familiens etternavn. Barnet skal dessuten beholde arverett til sin biologiske familie, selv om det vokser opp i en ny familie.

Gudim presiserer at det innenislam regnes som en god og positiv gjerning å ta til seg et barn, enten det er foreldreløst eller forlatt.

– Men båndene til den opprinnelige familie skal ikke brytes totalt, forklarer Gudim.

– Mye skryt

Norsk-pakistanske Farrah Ghazanfar (47) har adoptert en gutt fra Etiopia. De bor i Kenya der Ghazanfar er ansatt ved den norske ambassaden.

– Selv om det ikke har hatt betydning for meg at islam mener at det er en god og positiv gjerning å ta til seg et barn, får jeg mye skryt, velsignelser og moralsk støtte blant muslimer. Det hjelper ikke å si at jeg ikke har gjort det for å blidgjøre Gud. Jeg får allikevel religionspoeng, sier hun til Dagen.

Hennes eget motiv var bare å få et barn.

– Adopsjon var mitt første alternativ fordi jeg mener det er vår plikt å ta oss av foreldreløse barn dersom vi har kapasitet og anledning, sier hun.

Enearving

Ghazanfar vet at sønnen hennes har en kristen familiebakgrunn.

– Det er helt uproblematisk for meg. Hvis han ønsker det kan han velge kristendommen når han blir voksen, men aller helst vil jeg at han skal vokse opp med humanistiske verdier, sier hun.

Alenemoren kjenner til den strenge adopsjonstolkningen fra Pakistan der hun har sin opprinnelse. Hun sier uformell adopsjon, som innebærer at en tar til seg foreldreløse barn uten at det formaliseres, er en svært vanlig måte å hjelpe familiemedlemmer ved dødsfall eller fattigdom.

– Sønnen min har mitt etternavn og er enearving etter meg, og jeg har ikke fått noen reaksjon på det. I det pakistanske miljøet tas det for gitt at ettersom jeg har adoptert etter norsk lov er det norske lover og regler som gjelder, sier hun.

Sterke blodsbånd

Adopsjonsforum har formidlet adopsjon fra flere muslimske land, inkludert Indonesia og Bangladesh, men det ligger langt bak i tid.

– Vi jobbet da med kristne institusjoner i landet, så det var ikke problematisk sier Gudim.

I noen land vil ikke myndighetene akseptere at et barn i en muslimsk familie blir adoptert av kristne, men holdningen varierer.

Stina Margrete Aanderaa Neergård har adoptert tre barn fra Afrika. En jente fra Mali, der hun og mannen var misjonærer for Det Norske Misjonsselskap frem til 2011, og to gutter fra Etiopia. Neergård kjenner godt til motstanden mot adopsjon i islam.

– De er innforstått med fosterhjem, men tenker at blodsbånd er så sterke at de ikke kan brytes, derfor er full tilhørighet i en annen familie umulig i islamsk tankegang, sier hun.

Drakamp

Den tidligere misjonæren presiserer at adopsjon fra Mali var mulig for dem fordi landet har en sekulær lovgivning.

– Vi var de eneste fra Norge som har adoptert fra Mali. Etterpå er det ikke blitt flere, blant annet på grunn av disse tingene. Det er drakamp i landet om hvilket syn en skal ha på adopsjon.

Neergård tror det er overveiende sannsynlig at adoptivdatteren kommer fra en muslimsk familie siden det ikke er så mange kristne i Mali. Den ene gutten er født i et område med mange muslimer i Etiopia, mens den andre er fra et sted med kristen majoritet.

– Men vi har ikke innsikt i hvor de kommer fra, forteller hun.

– Opp til myndighetene

Familien handler ut fra sin overbevisning når de oppdrar barna sine.

– Vi har vært evangeliske misjonærer i Mali og har ingen skrupler med å oppdra våre barn som kristne. Det må være opp til de maliske myndigheter å sette krav.

Adoptivmoren legger til at muslimer er opptatt av å ta tro på alvor.

– Slik jeg kjenner muslimer, vil de heller ha en religiøs enn en sekulær oppdragelse. Mange vil nok si at det ikke er ideelt med kristne adoptivforeldre, men at det er bedre at de er kristne enn at de er uten tro.

– Overbeviste kristne

Neergård, som fremdeles har NMS som arbeidsgiver, har forståelse for at religiøse foreldre vil at barna deres skal komme til adoptivforeldre med samme tro.

– Det ville vært unaturlig for oss som overbeviste kristne å gjøre annet enn å oppdra i kristen tro, sier Neergård. Hun presiserer at de startet adopsjonsprosessen mens de var i landet, men at de fikk tildelt barn fra et barnehjem i Bamako på lik linje med andre søkere.