Vokser i motgang
Den internasjonale kirken i Stavanger ble stiftet for 40 år siden av amerikanere som kom til byen for å arbeide i oljen. – Folk mister jobben, men ønsker ikke å dra hjem, sier skotske Derek Jardine.
Året er 1972. Presidenten Richard Nixon har akkurat lansert et nytt romfergeprogram, og Apollo 16 lander på månen.
Samtidig legger en haug med andre amerikanere ut på en noe kortere reise – nærmere bestemt over dammen til det norske vestlandet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES: Ikke lenger som smurt i oljebyen
Bare noen måneder tidligere, og etter et enstemmig stortingsvedtak, ble Statoil opprettet. Sammen med Oljedirektoratet fikk det statlige oljeselskapet hovedkontor i Stavanger. Her valgte også flere internasjonale aktører å etablere seg.
Det var slik skotske Derek Jardine (41) havnet i byen, nesten 30 år etter at det hele startet.
– Jeg hadde hørt historier om et perfekt land. Nå ser jeg at det finnes problemer her også, sier han til Dagen.
Tøff situasjon
Det er juni 2015, og han ser utover den sommergrønne hagen bak Det norske Misjonsselskapets lokaler på Kampen.
Den internasjonale kirkens forsamlingshus ligger på hans høyre hånd. I 2013 feiret menigheten 40-årsjubileum. Nå er det 43 år siden amerikanerne kom og la første stein på det som i dag er en menighet bestående av hele 20 ulike nasjonaliteter.
Men 20 kan fort bli til ti
Dagen har den siste tiden satt søkelys på hvorvidt menighetene i Stavanger er påvirket av nedbanningen i oljenæringen. Ifølge NTB har hele 21.438 oljejobber forsvunnet siden januar i fjor, og både St. Svithun katolske menighet og Internasjonalt kristent fellesskap (IKF) kunne melde om indirekte ringvirkninger på menighetslivet.
– Mer en halvparten av de som går i kirken vår er rammet av oljenedgangen, sier Jardine.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES OGSÅ: Stavanger-kirker rammet av oljekollaps
– Det er en tøff situasjon. Spesielt vi menn er ikke så flinke til å snakke om at vi frykter for jobben, men det er ikke til å unngå. Det ligger som et bakteppe hele tiden, fortsetter han.
Vekst
Jardine, som blant annet har en årrekke i menighetsrådet bak seg, beskriver menigheten som en stor familie. Han forteller at de fleste i forsamlingen har slekten sin andre steder i verden, og at de dermed er alene i oljebyen. Derfor møtes folk fra kirken ofte til middag. Her beskriver han stemningen som spent.
– For tiden er det slik at enkelte selskaper siler ut folk ved at ansatte må søke igjen på sine egne jobber. Deretter plukkes de beste ut, og resten må gå, sier han.
Enkelte har også allerede mistet jobbene sine.
– Da er det viktig at vi oppmuntrer dem og ber for dem.
For folk ønsker helst ikke å forlate byen for å få seg ny jobb, ifølge skotten.
– Å flytte hele familien til Norge er en stor operasjon. Når du først har reist flere hundre mil, er det naturlig å gi det et nytt forsøk dersom du skulle miste jobben.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Han mener samholdet er en av de avgjørende årsakene til at menigheten har opplevd vekst, på tross av at det fort kunne ha gått den andre veien.
– Nå samler vi opp imot 70 mennesker til gudstjeneste. For bare noen år siden lå antallet på rundt 50. Det er mange fantastiske mennesker her, avslutter han.
Indirekte påvirket
På en annen kant av byen ligger Stavanger baptistmenighet – også en internasjonal forsamling, ifølge pastor Magnar Mæland.
– Vi har lenge hatt en jevn tilstrømning av innvandrere, sier han til Dagen.
Nå har det imidlertid stoppet opp.
– Noen ser seg nødt til å dra hjem, samtidig som det kommer færre nye til byen og kirken. Nå er det sjelden vi ser nye ansikter her, sier han.
Mæland forteller at det er en del rumenere i menigheten. Selv om ingen av disse arbeider i oljenæringen, er det flere som har mistet jobben. Ifølge pastoren har de fleste basert Stavanger-oppholdet på strøjobber og annen type tilfeldig arbeid.
– Oljen har jo vært motoren, og når økonomien stagnerer forplanter det seg slik at det blir færre jobber også i andre sektorer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
