Sett av politikken

Det var ingen i de kristne miljøene som så Ingvild Ofte Arntsens talenter, ønsker om utfordringer og ambisjoner. Det gjorde derimot KrFU.

Ingvild Ofte Arntsen (26), tenker seg om et lite øyeblikk.

– Jeg, som mange andre jenter, liker utfordringer. Jeg liker å prøve nye ting, prøve ut hva jeg er flink til. Hvordan bli en bedre kommunikator? Hvordan bli en god leder? Muligheten til å utvikle dette fikk i liten grad mulighet til i pinsebevegelsen, sier hun.

Muligheter

Hvordan klinger ordene i dine ører?

Feminisme? Kvinnekamp? Kjønnskvotering? Likestilling?

Alle legger vi forskjellige tolkninger inn i ordene, og i kristne miljøer har man tradisjonelt hatt litt vegring mot mye av det disse begrepene innbefatter, av politikk, samfunnsutvikling og endring.

Ingvild Ofte Arntsen er oppvokst i pinsebevegelsen. Hennes foreldre plantet menighet på hjemstedet Værøy i Lofoten.

I mange år drømte hun selv om å bli pastor, det var den veien hun opplevde at hun skulle gå. Men slik gikk det ikke. Hun oppdaget hindringer og innarbeidede praksiser som gjorde at gutter kom foran henne i køen.

Pinsebevegelsens egne statutter er klare på at kvinner og menn skal ha like muligheter for å aksle lederroller, men fortsatt er det ytterst få kvinnelige pastorer.

Flere andre hendelser gav Arnsten vann på mølla:

I fjor forsvant den ene av to kvinner ut av Lederrådet, bevegelsens øverste lederorgan.

Led 2014 manglet også kvinnelige talere, bemerket Arntsen seg.

Pinsevennenes egen avis, Korstes Seier, hadde fått spørsmål om hvorfor de hadde så få damer i avisen. De svarte at de ikke visste om noen damer som de kunne bruke i sine saker.

Så Arntsen skrev er kronikk i Korsets Seier hvor hun påpekte den manglende kvinneandelen i pinsebevegelsens toppstruktur. Begrepene nevnt tidligere i denne artikkelen var ikke noe Arntsen fokuserte på, hun ville bare at hennes pinsebevegelse skulle begynne å jobbe aktivt med å oppfylle det de selv mener.

Slikt blir det debatt av.

– Dette var noe jeg hadde tenkt på i mange år. Jeg opplever ikke at det er en motvilje, at man ikke vil ha kvinner i lederposisjoner. Men det er ikke mye fokus på hvordan få dette til. Den teologiske debatten om dette er over i pinsebvegelsen og da tror mange at man automatisk kommer til målet av seg selv. Men det gjør man ikke. Jeg tror vi må ha en bevisst strategi for å øke kvinneandelen.

– Ble du overrasket over debatten?

– Ja, den pågår fortsatt, noe som oppriktig overrasker meg. Tilbakemeldingene har kun vært gode. Særlig har mange kvinner tatt kontakt med meg. Det er bra, det viser at det er på tide at vi tar denne saken på alvor.

Forbigått

Dagen møter Arnsten på kafé i Oslo. Hun sitter inntyllet i et tykt skjerf, hoster litt.

26-åringen har bodd i Oslo siden 2007 og ble tidlig med i ungdomsmiljøet i Filadelfia, da hun flyttet til hovedstaden. Etterhvert ble hun med i ledergruppa for UngFila, nå er hun med i ledergruppa i menigheten. Men slik har det altså ikke alltid vært. Og det igjen førte Arntsen ut av menighetslivet for å søke utfordringer.

– Du sa i ditt innlegg at du helt siden ungdomsskolen har hatt lyst, men ikke fått mulighet til å ta lederoppgaver. I hvilke situasjoner ble du forbigått?

– Det jeg mente var at jeg ikke har fått de utfordringene eller mulighetene som jeg hadde håpet og ønsket. Men da jeg begynte på videregående på Drotningborg, ble jeg med i politikken. Der fikk jeg de utfordringene jeg søkte.

– Var det sånn at guttene var mer frempå enn jentene? At jentene ikke ble sett?

– Ja. Generaliserer man, så er det mange gutter som er mer frempå. Jeg har alltid vært litt forsiktig og ikke vært så tydelig på hva jeg vil. Guttene hopper mer i det, jentene er mer opptatt av å ikke gjøre feil.

Det var KrFU som gav henne rom. Kjell Ingolf Ropstad tipset partiet lokalt om henne og hun ble fanget opp.

– Der fikk jeg rakst lederoppgaver. Om det var fordi de trengte folk, vites ikke, ler hun.

– Menighetene trenger jo også folk?

– Det gjør de.

Hun forteller at KrFU hadde fokus på å løfte frem jenter. De hadde egne jenteopplegg og debatt-trening kun for jenter. Hun ble også fulgt opp av en kvinne.

– Det jeg opplevde var at de ønsket jeg skulle utvikle meg, de ønsket at jeg skulle bli god i noe. De så ei jente som de mente hadde potensial og tok tak i det. Slikt skjer ikke nødvendigvis i menighetene.

Arntsen har både vært lokallagsleder, fylkesleder og generalsekretær i KrFU. Frem til høsten 2014 var hun rådgiver for KrF i familie- og innvandringspolitikk på Stortinget.

Teologi

Arntsen opplever at pinsebevegelsen har gjort seg ferdig med debatten om kvinner kan ha tilgang til topplederstillinger. Det kan de, sier bevegelsens grunnlagsdokument.

– Så da sitter man igjen med bare kulturen da? Er det svakt at fordelingen da er så dårlig?

– Ja, det er forsåvidt svakt. I næringslivet og i politikken har man jobbet med dette i mange år. I menighetene tenker man at Gud kaller og innsetter uansett. Man tenker ikke at det er mange menneskeskapte strukturer som står i veien for det Gud vil. Jeg mener det ikke lenger er nok at en gjeng menn samles i et rom og ber over det, for så å kalle den de tror Gud vil. Vil man ha kirkevekst må kvinner være mer synlig.

– Hvordan forholder du deg til bibelversene som tolkes dit hen at kvinner ikke skal være prester eller forsamlingsledere?

– Det står i Bibelen, så det er selvsagt vanskelig å feie under teppe. Men jeg tenker at det er skrevet i en kontekst hvor kvinners stilling var på linje med slaver eller dyr. De hadde ingen rettigheter eller identitet. Samtidig ser vi gjennom hele Bibelen at kvinner gis økte rettigheter og utfordringer. Det er kanskje det mest radikale, at Jesus tar kvinnene inn og kaller dem venner, sier Arntsen.

Tjenestedeling

I andre kristne sammenhenger er de teologiske argumentene det som avgjør kvinners rolle. Men det er ikke sikkert ting blir mye klarere av den grunn.

– Forstår du hva som ligger i tjenestedeling, Thormodsæter?

– Ikke alltid. Det er et utydelig dokument. Det er mye letter for gutter, for de kan gjøre alt. Vi kvinner må balansere. Det er ofte vanskelig å vite hva vi kan gjøre og hva som ikke er innenfor.

Teologi-studenten opplever at tjenestedelingsprinsippet ikke alltid fungerer. Når man ikke finner en mann til å gjøre en oppgave, tar man kanskje ei dame.

– Til nøds, legger hun til.

Det er heller ikke mye forkynnelse om tjenestedeling, synes Thormodsæter.

– Ingen har lyst til å begrense andre. Men lederne må forkynne tydelig og klart om hva kvinner kan gjøre og hva menn skal gjøre. Jeg skjønner at det er kjipt å skulle være den som sier ifra, men skal man stå for det, må man si det.

Som Arntsen opplever hun at det er få kvinnelig forbilder i egne kretser.

– Mange bryr seg ikke om at det er få kvinner i lederposisjoner. Men jenter trenger å bli heiet på, og da må noen gjøre det. Så enkelt er det egentlig.

– Hva skal du bruke masteren din til?

– Jeg vil bruke den til misjon. Jeg bruker den også gjerne til å forkynne, sier hun.

Optimist

Ingvild Ofte Arntsen mener tiden er nå for pinsebevegelsen. Ellers vil man i fremtiden miste mye.

– Omtrent 50 prosent av befolkningen. Vi mister ihvertfall ledertalentene som vil gå til politikken eller næringslivet for å få utfordringer.

– Du nevnte jo ordet kvotering i din artikkel? Det fikk du litt pepper for?

– Ja, jeg var forberedt på det. Kvotering er jo noe man kjenner til fra politikken. Jeg har selv et ambivalent forhold til det, men det er et konkret virkemiddel som har vist seg å fungere på andre områder. Men på små plasser er det ikke mulig å dele opp pastor-rollen. I Nord-Norge er det jo slik at mange menigheter mangler folk - uavhengig av kjønn. Men ut fra tilbakemeldingene jeg har fått, er jeg optimist. Det må lages en handlingsplan og legges noen strategier, sier hun og smiler.

– Nå snakker jeg som en politiker, ler Ingvild Ofte Arntsen.