Barna vet ikke om trusselen fra Libanon

Det er ti år siden andre Libanonkrig. Israel håper å skremme Hizbollah fra å starte en tredje.

– Jeg har ikke fortalt dem det, sier barnehagelærer Noa Ben Shlush.

Hun og familien bor i kibbutzen Misgav Am noen få hundre meter fraLibanon, helt nord iIsrael. Men de tre barna hennes har ikke fått vite hvilken fare som lurer på den andre siden av grensen.

For det kan oppstå krig med Libanon når som helst, ifølge topper i den israelske hæren (IDF), selv om det stort sett har vært fredelig langs grensen siden andre Libanonkrig i 2006. TerrororganisasjonenHizbollah har gjemt tusenvis av raketter og missiler i sivile hus tett på grensen, ifølge IDF. I 2008 slo enFN-rapport fast at Hizbollah hadde 30.000 raketter.

– Jeg foretrekker å si så lite som mulig. Om de trenger å vite, vil jeg fortelle dem, sier Ben Shlush om barna sine.

Sivilt eller militært

– Ved et angrep vil Israel svare sterkere, større og med bedre presisjon enn noensinne, sier en kommandant for hæren i nord. Han ønsker ikke å få navn eller bilde på trykk.

Fra et strategisk utkikkspunkt ved grensen, på «tuppen av pekefingeren» nord i Israel, peker han på landsbyer i horisonten som tilhører libanesiske shia-muslimer.

Små landsbyer skimtes mellom grønne åkre, golde åser og fjell. På nærmeste haug er det flere ­store hus, tilsynelatende sivile boliger. Her og der er det utposter for den libanesiske hæren. Til høyre, langt borte, ligger et omstridt område kalt Sheeba farms, som Israel har kontroll over, og som Libanon krever å få før de vil snakke om ­noen fredsavtale.

– Det jeg ser er infrastruktur, tunneler, raketter, missiler, etterretningsutposter og et stort militært område. Jeg vet at jeg overvåkes av noen på den andre siden, sier kommandanten.

Kritikk av krig

Den første Libanon-krigen var i 1982 da Israel invaderte det sørlige Libanon. I 2000 trakk Israel seg ut, mens Hizbollah tok i bruk området som base for terror­angrep mot Israel.

I juli 2006 ble krig nummer to utløst av et angrep fra Hizbollah. Israelske soldater ble drept og to ble kidnappet. Israel angrep fra luften og på bakken, mens Hizbollah sendte tusenvis av raketter mot nordlige Israel. Konflikten varte en måned før det etter press fra det internasjonale samfunnet ble våpenhvile.

Terrororganisasjonen fikk kritikk for rakettskytingen. Israel ble kritisert for å bruke fosfor- og klase­våpen, men fikk også stille støtte fraUSA og noen arabiske land for å prøve å knekke Iran-støttede Hizbollah. En israelsk granskningsrapport kritiserte også hærens handlemåte under ­krigen.

Siden har Hizbollah engasjert seg iSyria-krigen, samtidig som gruppen har rustet opp arsenalet langs grensen. Israel frykter terrorgruppen særlig fordi de er sterkt påvirket av Iran-regimet. Under andre Libanonkrig sendte Hizbollah 150 til 180 raketter daglig inn i Israel.

– I neste Libanonkrig forventer vi 1500 til 2000 raketter per dag. Rakettene vil nå hele Israel, sier den anonyme kommandanten.

IDF er klar til å angripe på land, sjø og i luften skulle det komme et angrep fra Libanon-siden, og er opptatt av å gå raskt inn, fjerne alle trusler, og så avslutte.

Godt forberedt

Skuddsalver høres plutselig i det fjerne, på Libanons side av grensen. Brigadegeneral Gal Hirsch bemerker det, men snakker ufortrødent med pressen. Han var kommandant for en divisjon under forrige krig.

På spørsmål om folk som bor nær grensen bør bekymre seg for en ny krig, svarer Hirsch at han anbefaler hele Israels befolkning å forberede seg.

– Jeg mener at vi er godt forberedt, men jeg håper ikke på en tredje krig mot Libanon. Vi ønsker fred, sier Hirsch.

Han håper at Israels beredskap virker avskrekkende på Hizbollah.

Hæren er klar over at mange sivile libanesiske liv kan gå tapt i et massivt og hurtig motangrep all den tid våpen er lagret i sivile hus og områder. Det skjer enten fri­villig eller under trusler og tvang.

– Dere vet det kan bli store sivile tap på den andre siden ved en krig. Hvordan tror du det inter­nasjonale samfunnet vil respondere på det?

– En krig vil få fryktelige konsekvenser for Libanon. Jeg tror ikke de ønsker krig. Vi har høy etisk moral og varsler sivile om ­angrep som kommer. Hvor ­mange gjør det? Mange huser raketter og kjøre­tøy med missiler, selv om de ser uskyldige ut. ­Sivile bor oppå ammunisjon og de vet det selv. Hvem er da ansvarlig? Husk det før dere stiller forferdelige spørsmål etter en tredje Libanon-krig, sier Hirsch til ­Dagen.

Sover godt

Tilbake i kibbutzen forsikrer krise­leder Shlom Flax at beboerne lever fint med trusselen fra andre siden av grensen.

– Vi er vant til det. Folk spør om jeg er redd, men nei. Jeg sover godt om natten. Dette er mitt liv, det er som å bo ved en vulkan.

Han viser fram bomberommet under barnehagen der barna kommer ned minst annenhver uke for å leke og bli vant med rommet.

– Bomberommet er en del av hverdagslivet, sier Flax.

På gulvet ligger gamle madrasser og matter. Rommet opplyses av to lysrør i taket. Det er tung luft og en svak lukt som minner om urin.

Zohar Dekel er født, oppvokst, gift og har fått barn i kibbutzen.

Han forteller at når barna spør om Libanonkrigen, svarer han på et språk de forstår.

– De bor i Israel og lever i denne spenningen. Jobben vår er å være forberedt.

De mener det ikke nødvendigvis er farligere å bo nær denne grensen enn ellers i Israel.

– Et barn fra kibbutzen ble drept i en bussbombe i Tel Aviv. Det er terror i Paris også, sier Shlomi.