I deiligste laget

Er det mulig å arrangere en julaftensgudstjeneste, en julefest eller en julekonsert uten at Deilig er jorden skal synges til slutt?

«Hva er det med Deilig er jorden?».

Spørsmålet prydet førstesiden av Klassekampen et par dager før jul. I et velskrevet essay forteller forfatteren Ole Robert Sunde med stor innlevelse om hvordan han begynte å strigråte i kirken en julaften. Så sterkt var følelsesutbruddet at kona dyttet ham i albuen og lurte på om han hadde det bra.

Sunde er ikke alene om å bli grepet når menigheten eller konsertpublikummet reiser seg og orgelmusikken blander seg med lyden av snufsing og hosting gjennom tre floskeltunge og til dels ubegripelige vers nedskrevet av den danske dikteren Bernhard Severin Ingemann i 1850.

Skribent Sunde er en kirkefremmed, reflektert, voksen mann nominert til Nordisk Råds litteraturpris. I sin stort oppslåtte artikkel i Klassekampen går han detaljert gjennom teksten og musikken.

Vel hjemme fra kirken, som det går årevis mellom hver gang han besøker, lytter han seg gjennom en versjon med Oslo domkor for å finne ut hvorfor han ble så mo i knærne. Kanskje var han bare blitt så gammel at sentimentaliteten «bare var et alderstillegg på linje med stive knær, svakere hørsel og svekket syn»?

Stort lenger kommer han ikke i sin refleksjon. Og stort lenger er det kanskje heller ikke mulig å komme dersom man ærlig og oppriktig tar inn over seg hva som faktisk står i Ingemanns tekst - og spesielt i de to første versene.

Som med nesten alt som har med julen å gjøre, dreier det seg om stemning – et ord som rommer det meste av alt det vi ikke så lett kan sette navn på. Klassekampskribenten kjenner lukten av svineribbe, surkål og ventende juledram når han spiller Deilig er jorden på Spotify.

Hvis jeg var biskop med kirkemakt, ville jeg i disse dager vurdert å forfatte et hyrdebrev til mine menigheter og foreslå en en fem års Deilig er jorden-pause.

Som alternativ gudstjeneste- og konsertavslutning kunne jeg foreslått en rekke gode salmer, som er forståelige for både bekjennende kristne og folk flest, som har litterære og åndelige kvaliteter, og som framkaller noe mer enn hikstegråt over noe vi ikke aner hva er.

Jeg er såpass realitetsorientert og livredd for å legge meg ut med den folkelige julefeiring at jeg etter fem minutters betenkningstid ville lagt forslaget pent ned i skuffen, samtidig som jeg ikke helt ville gitt slipp på en mangeårig undring over at ingen tør stille et eneste spørsmål ved den mest sentimentale av alle sentimentale juletradisjoner.

Etter nok en høytid som hovedleverandør av den rette julestemning kunne kirken med fordel stoppet opp og plaget seg selv med det ubehagelige spørsmålet:

Er tåredryppende oppkjøring til juledrammen, pinnekjøttet og svineribben dens fremste oppgave på denne tiden av året?

I nyere tid er det skrevet mange såkalte julesanger som ikke handler om julen, men om julestemningen. Mye kan sies om denne skikken, men det er i hvert fall mulig å plassere disse tekstene sjangermessig og forholde seg til det de faktisk formildler.

I sin grenseløse pompøsitet og gjennomførte ubegripelighet er to tredjedeler av Deilig er jorden et stykke tekst som knapt et levende menneske i 2015 kan forholde seg til med et snev av fornuft i behold. Selv den mest folkekjære tradisjon må være underlagt noen minstekrav til kommunikasjon:

Hvem er snakket om «sjelenes pilgrimsgang» og «sjelens glade pilgrimssang» myntet på?

For en gjennomsnittlig kristensjel framstår ordene som fremmede. For det folkereligøse publikum skulle de være bortimot meningsløse. Kanskje er det nettopp derfor den danske julesvisken er så godt likt?

I hvert fall lever den deilige tradisjon videre, og i disse dager er norske lokalaviser fulle av reportasjer fra julefester i bygd og by. Oppland Arbeiderblad melder om «god gammeldags» festlighet i Lausgrenda, hvor hele to nisser kom på besøk, og «naturlig var det også at arrangementet ble avsluttet med allsang av tre vers av Deilig er jorden. Stående.»

Ubegripelig eller ei: Det blir ingen jul uten Ingemann. Heldigvis er det et år til neste gang.