Forventninger og realiteter

KrF nå antakelig i en situasjon hvor partiet kommer til å forbli en stund fremover.

Denne helgen inviterer Kristelig Folkeparti til landskonferanse. Det gjør de i en situasjon hvor partiet ser ut til å stabilisere seg på et nivå litt over sperregrensen.

Det er per i dag vanskelig å få øye på hva som skulle føre til vesentlig vekst. Og denne erkjennelsen ser også ut til å prege partiet. Men ting kan som kjent endre seg fort i politikken.

Frem til landsmøtet i mai blir det ikke minst spennende å se hvem som blir partiets nye nestledere. Bjørg Tysdal Moe har hovedsakelig hatt en intern funksjon, og har i liten grad profilert partiet offentlig. Det blir interessant å se om partiet velger en ny nestleder med en tilsvarende rolle, eller om de sikter mot å ha en ledertrio hvor alle tre gir partiet et offentlig ansikt.

For ved siden av Knut Arild Hareide har Dagrun Eriksen fortsatt med å levere viktige KrF-bidrag etter at hun mistet plassen på Stortinget. Like etter at samarbeidsavtalen var inngått, deltok hun to ganger i Debatten på NRK1, for å forklare KrFs politikk om henholdsvis reservasjonsmulighet for fastleger og endringene i RLE-faget.

Begge debattene var krevende, av den enkle grunn at KrFs syn i utgangspunktet ikke har spesielt stor oppslutning utenfor partiet. Eriksen gjorde en utmerket jobb, og klarte kunststykket å uttrykke et tydelig alternativ uten samtidig å komme på kant med motstanderne. Det er ikke flust av politikere som mestrer en slik balanse.

På mer enn en måte illustrerer Dagrun Eriksen både noe av KrFs muligheter og utfordringer. Hun er en bredt orientert politiker, og kan delta i debatter på mange felt. Hun er ikke spesielt spissformulert, og evner å være i dialog med dem som tenker annerledes enn henne selv.

Samtidig etterlyser en del av partiets velgere tydeligere tale i en tid hvor partiet har mistet oppslutning, og da blir Dagrun Eriksen for lite skarp i sine uttalelser.

Deler av denne kritikken bærer imidlertid preg av urealistiske forventninger til hva et politisk parti kan gjøre i det som blir kalt åndskampen. Det samme gjelder forventningene til hva et parti på KrFs størrelse kan utrette.

I tillegg til dette er KrF i betydelig grad prisgitt utviklingen i Kristen-Norge. Der er det et faktum at fløyene står lenger fra hverandre i dag enn de gjorde i Kjell Magne Bondeviks storhetstid.

Den gangen kunne en KrF-leder håpe å samle både Bedehus- og Frikirke-Norge og Den norske kirkes ulike grener. I dag er avstanden mellom organisasjonene og frikirkeligheten på den ene siden og Den norske kirkes venstreside såpass stor at selv en ypperlig kommunikator som Knut Arild Hareide har vanskelig med å få helhjertet støtte fra begge leire.

Et av utviklingstrekkene som synes å utkrystallisere seg, er en viss høyredreining blant KrFs velgere. Det finnes ikke sikre tall som dokumenterer denne utviklingen. Men en undersøkelse fra Stiftelsen Kirkeforskning viste i fjor at oppslutningen om KrF fra 1997 til 2012 hadde beveget seg fra 67 prosent til 41 prosent blant aktive i Den norske kirke, og fra 55 prosent til 36 prosent blant de frikirkelige.

I begge kategoriene er det Høyre som har overtatt de fleste av disse velgerne. Da kunne man tro at de kristne velgerne som fortsatt er igjen i KrF, er de som hører til det politiske sentrum.

Det generelle inntrykket er imidlertid at dreiningen mot høyre er enda mer utbredt. Derfor fremstår det nærmest umulig for partiet å gå inn i noe formelt samarbeid med Arbeiderpartiet. Det ville antakelig være en sikker vei under sperregrensen.

På den annen side er det knapt noen sentralt plasserte i partiet i dag som snakker høyt om at KrF bør arbeide for å bli med i den sittende regjeringen.

Den strategien partiledelsen valgte etter stortingsvalget i 2013 var nok omstridt hos en del. I dag har den stor oppslutning. Den frustrasjonen som måtte finnes, retter seg mer mot hvor dårlig regjeringen har håndtert forholdet til Kristelig Folkeparti.

At justisminister Anders Anundsen ( Frp), som i forrige periode ledet Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, til de grader har bidratt til økt friksjon i asylbarn-saken, har gjort inntrykk på mange.

Nå hører det antakelig med i bildet at det å få KrF og Venstre inn i regjeringen er viktigere for Høyre enn for Fremskrittspartiet. Men heller ikke Høyre har anstrengt seg alt for mye for å blidgjøre ikke minst KrF.

Derfor er KrF nå antakelig i en situasjon hvor partiet kommer til å forbli en stund fremover. De må svelge en del kameler, og de slipper å stå til ansvar for de sidene ved regjeringens politikk som de slett ikke kan stå inne for.

De sitter ikke ved Kongens bord, men de er i jevnlig dialog med dem som gjør det. For et parti med fem prosents oppslutning er ikke det så verst. Alternativet ser vi tydelig ved å undersøke hvilken politisk innflytelse Senterpartiet har hatt her i landet etter valget i 2013.

Så advarer en del mot at partiet mangler tydelighet og lekker til sin egen høyreside, særlig representert ved Partiet De Kristne. Dette partiet stilte til valg for første gang i 2013, og vi skal derfor være varsomme med å fastslå hvor stort mobiliseringspotensial de har.

De faktiske forholdene er imidlertid at Kristelig Folkeparti ved forrige stortingsvalg fikk 158.475 stemmer. Partiet De Kristne fikk 17.731. Det gjorde de etter nokså omfattende profilering både her i Dagen, og ikke minst på Visjon Norge.

En interessant opplysning i så måte kan være at Visjon Norge ifølge TNS Gallup hadde 22.000 daglige seere i første kvartal 2014. Dette tallet er omtrent like stort som antallet velgere Partiet De Kristne hadde.

Vi skal være varsomme med å konkludere, men kanskje er det et visst forhold mellom disse to tallene. Det sier i så fall noe om Partiet De Kristnes potensial.

Det er lite som tyder på at helgens landskonferanse og vårens landsmøte fører til noen markant endring i KrFs oppslutning frem mot neste valg.

Når det gjelder å forvalte det relativt svake mandatet landets velgere gir dem, trenger KrF derfor politikere som evner å oppnå politiske resultater som er større enn selve oppslutningen gir grunnlag for.

Når historien skal skrives, vil antakelig en politiker som Dagrun Eriksen komme bedre ut av det enn mange av kritikerne har vist forståelse for.