Ansatte danker ut frivillige

Ungdomsgeneral frykter at Trosopplæringsreformen utarmer kirkens frivillige barne- og ungdomsarbeid.

Den stadig sterkere profesjonaliseringen av menighetsarbeidet er i ferd med å gjøre Den norske kirke for dyr i drift, mener generalsekretærØystein Magelssen iNorges KFUK-KFUM.

«Aldri før har så mange hatt sin arbeidsplass i kirken, og aldri før har de formelle kompetansekravene vært strengere. Samtidig stagnerer kirkens lokale diakoni, misjons- og barne- og ungdomsarbeid,» skriver han i siste utgave avLuthersk Kirketidende.

Til Dagen forteller han at representanter fra KFUK-KFUM så langt i år har avlagt besøk i sju av elleve bispedømmer. Der har de samtalt med den enkelte biskop og medarbeiderne ved bispedømmekontorene. De fleste steder snakker de også med prostene. Temaet for samtalene er status i kirkens barne- og ungdomsarbeid, samt behov og muligheter for fornyet samhandling mellom kirken og KFUK-KFUM.

Bekrefter inntrykket

Samtalene bekrefter inntrykket hans av at det skjer en utarming av det kristne barne- og ungdomsarbeidet mange steder.

– I enkelte bispedømmer er det i over 50 prosent av menighetene ikke noen form for frivillig kristent arbeid blant barn og unge, opplyser han.

– Hvis vi i dag teller opp hvordan menighetene i Asker og Bærum benytter sine ressurser, vil vi se et langt lavere antall ansatte som har kontinuerlig frivillig arbeid blant barn og ungdom som sin oppgave. De fleste stedene brukes ressursene hovedsakelig til mer punktuelt trosopplæringsarbeid, sier han.

Magelssen mener kirken må være bevisst på hvordan de ansatte kan legge til rette for frivillig engasjement og lederskap.

– Det er om å gjøre at menighetens misjonsarbeid, diakonal innsats og arbeid blant barn og unge som tradisjonelt har vært drevet av frivillige, ikke blir overtatt av ansatte.

Feilslått strategi

– Hvorfor det?

– Fordi kirkens oppgave med å være et hjem for unge mennesker er så stor og omfattende at det vil være feilslått strategi å oppfylle målet bare ved hjelp av ansattes innsats. Derfor er det viktig at frivillige unge og voksne dyktiggjøres og gis ansvar for å lede arbeidet lokalt.

I artikkelen i Luthersk Kirketidende viser han til en rapport fraKIFO i 2014 om profesjonalitet og frivillighet. Den viste at det er lettere rekruttere frivillige til kontinuerlig arbeid enn til enkelttiltak. «Det må mer til enn gode punktuelle breddetiltak for å leve og vokse i tro på Jesus Kristus. Skal troen erkjennes og modnes, så innsikt blir til innsats og holdninger blir handling, må unge mennesker oppleve å høre til i kirken med hele sine liv, sitt strev og sine visjoner. Det må finnes åpne, trygge fellesskap i lokalmenigheten, hvor barn og ungdom finner venner, blir sett og utfordret. Og det trengs sammenhenger å høre til i og identifisere seg med som er store nok til at troen ikke blir igjen hjemme, når student- og arbeidsliv fører en til ukjente steder,» skriver Magelssen.

Et viktig tema

Kristine Aksøy leder seksjon for barn, unge og trosopplæring i regi avKirkerådet. Hun sier at Magelssen tar opp et viktig tema som organisasjonene ogDen norske kirke jevnlig drøfter i samarbeidsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner, der også KFUK/KFUM er med. Men hun tror ikke det er innføringen avTrosopplæringsreformen som gjør at frivilligheten stagnerer i menighetsarbeid og i samfunnet for øvrig.

– Reformen kom i en situasjon der oppslutningen om kirkens og organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid hadde blitt vesentlig redusert gjennom et par tiår, sier hun.

Aksøy har sett på tall for barne- og ungdomsorganisasjonene. Samlet sett har de hatt en viss vekst siden 2004, sier hun.

– Men temaet om hvordan kirken og organisasjonene kan samvirke, er viktig, understreker hun.

Flere og færre ressurser

Bård Eirik Hallesby Norheim, førsteamanuensis vedNLA Høgskolen Bergen, peker på at parallelt med at Trosopplæringen har fått flere ressurser, så har mange av de kristne organisasjonene fått færre.

– Det har skjedd samtidig med at frivillighetskulturen har endret seg, sier han.

Ifølge Hallesby Norheim er det ingen ansatte i kirken sommå drive med ungdomsarbeid.

– Derfor er det også en stadig debatt innad i kirken om hvem som skal gjøre det. Er det kapellanen? Kateketen? Trosopplæreren? Før var det selvsagt at det var organisasjonene som gjorde det, men fra 60-70-tallet har det skjedd en endring blant annet som et resultat av at man begynte å bygge arbeidskirker. Ofte på steder hvor det ikke fantes bedehus eller foreningsvirksomhet fra før.

Hallesby Norheim peker på at ungdomsarbeid er ferskvare. Det som var populært før, er ikke nødvendigvis det lenger. Man vet for lite om hva det er som gjør at noen har stabilitet og fungerer over tid.

Han tror at organisasjonenes lidenskap for barne- og ungdomsarbeid er noe av det viktigste de har å tilby Den norske kirke.

– Veldig mange som begynner å jobbe i Den norske kirke eller i organisasjonene, har fått kallet gjennom ungdomsarbeid. Det er et unikt sted for å kunne se for seg en kirkelig tjeneste. Det er også et sted der det er mer lov å gjøre feil enn andre steder. Det tenker jeg er eksplosivt spennende for kirken, sier han.