Uro i Abrahams by

De siste ukene har voldsbølgen flyttet seg fra Jerusalem til Vestbredden. I Hebron er temperaturen på kokepunktet – både blant arabere og jøder.

Et massivt oppbud av soldater og politi ser ut til å ha dempet opprøret i Jerusalem. De siste ukene har det derimot vært en rekke knivstikkinger, påkjørsler og skyteepisoder på Vestbredden – nord og sør for den israelske hovedstaden.

Volden har særlig vært konsentrert rundt Hebron, hvor israelske soldater nå frykter de vil ende opp som skyteskiver for snikskyttere – etter at to jøder ble beskutt ved Patriarkenes grav i helgen.

I Hebron var det rolig i september og mesteparten av oktober. Hva som har trigget de siste ukers opprør er vanskelig å få tak på, men også ved tidligere opptøyer har Jerusalems søsterby i sør kommet sent på banen.

Anklager bosetterne

– Bosetningene i og rundt byen er hovedproblemet. De jødiske bosetterne gir ordrer til soldatene og angriper alle arabere som går i gamlebyen, hevder Kamel Hmaid, guvernøren av Hebron.

Dagens korrespondent og en håndfull andre journalister har fått audiens hos presidentens mann i området. Dresskledde menn leder oss inn i et stort rom med skinnstoler langs alle veggene. Øverst i rommet sitter Kamel Hmaid mellom palestinske flagg og portretter av nåværende president Mahmoud Abbas, og den avdøde PLO-lederen Yassir Arafat.

Guvernøren motsier delvis seg selv under spørsmålsrunden. Først sier han at de siste ukenes opptøyer og først og fremst skyldes jødenes «angrep» på al-Aqsa-moskeen i Jerusalem og det israelske nærværet i Hebron. På spørsmål om hvorfor voldshandlingene skjer akkurat nå, svarer han at det ikke har vært noen palestinske angrep, det har kun vært jødiske angrep på palestinere.

– De snakker om påkjørsler, men dette har vært ulykker, de mente ikke å skade noen. De hevder også at noen forsøkte å knivstikke, men dette var barn mellom 17 og 19 år. Vi har sett bilder av knivene de skal ha brukt. Dette er en knivtype som palestinerne ikke bruker. Vi tror det er bosetterne som har gitt knivene til soldatene, slik at de kan ta bilder, sier han.

Israelske soldater har den siste måneden skutt og drept flere titalls arabere som israelske myndigheter sier var i ferd med å utføre terrorangrep. De har deretter holdt tilbake mange av likene, blant annet for å forhindre store demonstrasjoner som vanligvis finner sted under begravelsene.

– Israelerne må forstå at nettopp dette skaper spenning. Det vil ikke bli ro så lenge familiene ikke får tilbake sine kjære, sier guvernøren.

Klan-system

En kilometer unna, like ved gamlebyen, møter vi en ekte sjeik. Abu Khader Jaabari er overhodet i Jaabari-klanen som teller nærmere 30.000 personer. De fleste er bosatt i Hebron, men noen også i Jerusalem. Inntil nylig ble Hebron styrt av lederne for de ulike klanene, og Abu Khader Jaabari har ofte uttalt seg i krasse ordelag mot «de nye makthaverne fra Tunis». Noen ganger har han sågar valgt Israels side i konflikter med de palestinske PLO-myndighetene, men nå støtter en opphisset sjeik det palestinske lederskapet fullt ut.

– Dersom israelerne hadde vært smarte, hadde de returnert likene så raskt som mulig, tordner han.

Han mener israelerne selv er skyld i eskaleringen av konflikten, siden de ikke forstår hva de må gjøre for å hindre at stemningen blir mer opphetet. Den siste uken har Israel returnert de fleste likene til familiene i Hebron – etter at sjeiken var i samtaler med representanter for hæren.

– Jeg ga tydelig uttrykk for at konflikten bare ville fortsette dersom ikke likene ble levert tilbake. De sa at de var bekymret for voldelige demonstrasjoner i forbindelse med begravelsene, men til det svarte jeg at det var bedre å levere alle likene på en gang, slik at det bare ble én stor demonstrasjon. Uansett er ikke dette noe de skal bry seg om. Dette er ikke Israel, men palestinsk område, roper han mot journalistene.

Registrering

I sentrum av gamlebyen møter vi aktivisten Issa Amro fra organisasjonen Ungdom mot bosetninger. Han bor i en del av gamlebyen hvor alle innbyggerne for et par uker siden ble nødt til å registrere seg for å kunne passere sjekkpunktet mellom nabolaget og resten av byen.

– Jeg nektet å registrere meg. Jeg fortalte dem at jeg er et menneske, ikke et nummer, sier Amro.

Han møter journalistene på andre siden av sjekkpunktet, men for å komme dit har han måttet klatre over tak og gå lange omveier.

Amro setter i gang et langt foredrag om okkupasjonen og hevder at en rekke unge arabere er blitt skutt av bosettere som har som mål å ta livet av arabere. Når journalistene prøver å få komme til orde med kritiske spørsmål, blir stemningen amper.

– Historien vil dømme dere journalister som står i ledtog med israelerne, roper han.

Patriarkenes grav

Ved Patriarkenes hule – hvor Abraham, Sara, Isak, Rebekka, Jakob og Lea skal være begravet – møter vi representanter for de jødiske innbyggerne i gamlebyen.

Talsmann Noam Arnon er opprørt over påstander om at jødiske bosettere skal ha drept arabere med kaldt blod.

– Noen av oss har levd sammen med araberne her i to generasjoner. Hvorfor skulle vi plutselig ta med oss et gevær og skyte noen som går i gaten? Anklagene er et typisk eksempel på at offeret får skylden, sier han.

Arnon har vært en av pionerene når det gjelder å bygge opp igjen det jødiske samfunnet i Hebron, som ble rasert etter massakren på 70 jøder i 1929.

– Legg skylden for urolighetene på terroristene. Jødene i Hebron kan bare bevege seg i tre prosent av byen, vi lever i en ghetto, sier han.

Han støttes av pressekontakt Yishai Fleisher, som er tydelig irritert over spørsmål om de jødiske innbyggernes medansvar for eskaleringen av konflikten. Han tror imidlertid på en strålende felles fremtid – bare palestinerne gir opp drømmen om en egen stat.

– Både det arabiske bynavnet El-Khalil og det jødiske Hevron er avledet av ordet «venn». Freden burde starte her hvor vår felles stamfar Abraham er begravet, sier han.

Guvernøren er på sin side skeptisk til sameksistens.

– Det finnes ingen jødisk tilknytning til Abraham-moskeen. I en fremtidig palestinsk stat vil jøder og kristne kunne besøke moskeen, men aldri be der, sier Kamel Hmaid til Dagen.