I denne leiren bor det bare kristne flyktninger

Ibrahim Shaba Lalo hjelper IS-flyktninger til å starte et nytt liv. Selv maler han bilder for å komme seg videre.

De har mistet så mye. Nå forsøker de å finne fast grunn under føttene igjen. I en varm og støvete flyktningleir iErbil i Nord-Irak spirer gründerånden, men også mismotet.

Handelen går livlig ved inngangen til leiren. Folk har satt opp små boder der de selger frukt og grønnsaker. Tomater, agurk, squash og meloner er stablet i store hauger. Varer og penger skifter eier, og alle får en hyggelig prat og siste nytt med på kjøpet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:IS lokket Amer med millioner

Lenger inne i leiren smyger den fristende lukten av stekt kjøtt og krydder seg ut fra et kebabutsalg. Rett over gaten frister en ung gutt med iskald slush i varmen. En plakat med bilde av en smellvakker kvinne forteller at det er mulig å få ordnet både sminke, hår og negler i stedets skjønnhetssalong.

De små butikkene som popper opp vitner om at livet går videre. Det gjør også kirken som er reist midt inne i flyktningleiren, og skolen, barnehagen og idrettsbanen som er sponset av internasjonale organisasjoner.

Kontainerhus

Men det er ingen idyll å bo her, lar Ibrahim Shaba Lalo oss forstå. Han er daglig leder for denne leiren som er en av de kristne flyktningleirene i Erbil. Kontoret er plassert i et kontainerhus, av samme type som flyktningene bor i. Det er 1088 slike kontainerhus i leiren. De ligger på lang, lang rekke med støvete grusveier mellom og er hjem for nær 5500 personer.

LES OGSÅ:Irakiske kvinner forteller om tap og savn, tro og håp

Hver familie har to små rom til rådighet, samt et ørlite kjøkken og toalett. Kontainerhusene er kalde om vinteren og glovarme om sommeren. Uten aircondition blir det ulevelig inne. Men fordi strømmen stadig går, er det vanskelig å holde jevn temperatur. De som har råd, kjøper strømaggregat i tillegg.

Her har de bodd i to år, sidenIS angrepMosul og de kristne landsbyene på Ninivesletten. Før dette skjedde, var det sjelden at kristne, irakiske internflyktninger bodde i leirer. De følte seg utrygge i de store flyktningleirene, og tok heller inn i kirker og hos kjentfolk, så sant de kunne. Etter IS-angrepet var flyktningstrømmen så stor at mange ikke lenger hadde noe valg. Leiren er en av ti leirer forbeholdt kristne i området.

Trangt

– Det verste er at det er så trangt inne og så skittent ute, sier familiefaren John. Vi møter ham utenfor et av kontainerhusene der han bor sammen med kone, tre barn og sine egne foreldre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han viser gjestfritt inn for å vise hvordan de har det. Foreldrene bor i det ene rommet, han selv, kona og barna bor i det andre. De har kun plass til to senger, barna må ligge på gulvet – der familien også spiser maten sin.

– Det blir smått med privatliv, sier han.

LES MER:Kristne lengter vekk, patriarken ber dem bli

Familien kommer fra Qaraqosh, den største av de kristne landsbyene påNinivesletten. Han forteller at de bodde i et stort fint hus i en hyggelig gate. Etter at de flyktet har det vært vanskelig å finne jobb.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Jeg vil bare dra. Når jeg har ordnet pass til meg og familien drar jeg hvor som helst utenfor den arabiske verden. Men det er ikke lett å komme seg ut. Min bror har ventet to år i Libanon og venter fremdeles.

Kutter i hjelpen

Folk i leiren sliter med å finne levebrød. Nå trapper dessuten internasjonale organisasjoner ned matvarehjelpen, fordi pengene trengs til mer akutte kriser andre steder i verden.

– Det ble delt ut poser med basismatvarer en gang i måneden. Dette var svært viktig for folk. Vi har bedt organisasjonene begynne igjen, for folk får ikke nok mat.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En del av flyktningene som var offentlig ansatte fikk beholde lønnen sin en stund, selv om utbetalingene gjerne kom i rykk og napp.

– Men nå begynner myndighetene å kutte i lønna for å finansiere kampen mot IS. De kutter for alle offentlig ansatte.

Friere og sikrere

– Hvorfor er det nødvendig med rent kristne leirer?

– Fordi vår tro og måte å leve på er annerledes enn muslimenes, sier Lalo, som mener det er vanskelig for kristne å leve tett på muslimer i en leir.

– Da måtte vi ha tilpasset oss og kvinnene måtte dekket seg til. Men det er også et spørsmål om sikkerhet. Vi er sikrere her. Men også her er vi redd for hva muslimer kan gjøre, sier leirlederen og uttrykker dyp frustrasjon over situasjonen.

– Enn så lenge er vi trygge i Kurdistan, men vi er stadig redd for at religiøse folk skal komme til makten også her. I så fall har ikke kristne noe sted å være.

Han forsikrer at det ikke er store problemer forbundet med å være leirsjef.

– Det hender vi må megle mellom ektepar eller naboer. Hvis noe skjer, prøver vi å løse det. Men mange er frustrerte. I begynnelsen hadde folk mer håp om å komme tilbake til hjemmene sine. Nå har det gått så lang tid. Mange av dem ønsker bare å forlate landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Husk, vi har gått fra å eie landet til å bli internt fordrevne i vårt eget fedreland. Fremdeles har vi nøklene til husene våre som vi måtte flykte fra. Vi kan velge å kaste den, eller beholde den som et tegn på håp.

Mistet kunsten

Så forteller Lalo om sin egen flukt. Han mistet huset sitt og alt inventar da IS angrep, men det var ikke det verste.

– Jeg malte og skrev dikt og skuespill. Da IS angrep mistet jeg alt jeg hadde skapt. Hele historien min. Vi hadde jo aldri trodd at vi skulle dra på denne måten.

LES MER:Samler bevis for folkemord

Først nå, to år etter, har han klart å male litt igjen. Han åpner skrivebordsskuffen og tar frem noen kopier av maleriene. De taler et tydelig språk om dramaet han og folket hans har vært gjennom.

Et av bildene viser en figur med tom hjerne.

– Det symboliserer IS, forklarer han. Midtpartiet på maleriet viser krig og død, mens den andre kanten viser mennesker som finner ly i et fredfullt telt.

Et annet bilde viser mennesker i små båter på et opprørt hav. Noen av menneskene har havnet i vannet og ligger og kjemper i bølgene. Et tredje viser en nedbrent landsby og et menneske som ligger på veien med ansiktet i grusen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det er slik vi har det nå. Vi ligger i veien og ber.

– Hva betyr troen i en situasjon som denne?

– Uten troen hadde vi gått til grunne. Vi elsker, vi tilgir og vi hjelper. Vi er stolte over å være kristne.

Reportasjeturen til Irak er støttet av stiftelsen Fritt Ord