BARNEFAMILIER: Ellen Payne og Emmanuel Koroma er blant mange småbarnsforeldre som har funnet seg til rette i Norkirken. På fanget sitter Hawa. Foto: Ingunn Rui

Innvandrerne skapte oppsving i menigheten

For ti år siden var oppslutningen på vei nedover. I dag er over 20 nasjoner representert når Norkirken på Kongsberg feirer gudstjeneste.

– Vi ble mottatt med åpne armer. Norkirken har mye kjærlighet å gi. Selv om vi kommer fra mange nasjoner og trosretninger, er det Jesus som står i sentrum og ikke kultur og teologi.

Det sier Alina og Claudiu Mihaiu. De kom fra Romania til Kongsberg for tre år siden. Sammen med sønnen Mateo (5) besøkte de Ainas far, som jobbet på en gård i nærheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Vi hadde ikke tenkt å bli, men ble så fascinert av den norske kulturen at vi har gjort alt for at Mateo skal få vokse opp her. Vi liker respekten nordmenn har for hverandre og for de gode verdiene som preger samfunnet.

Claudiu er evangelisk pastor i fjerde generasjon.

– Å være evangelisk er ikke lett i Romania. Den ortodokse kirken er svært dominerende. Ortodokse prester gir ikke legfolk lov til å lese i Bibelen engang, forteller han. Claudiu var ungdomspastor i en baptistmenighet da ekteparet bestemte seg for å slå seg ned i Norge. Ikke så mye for å unngå den religiøse motstanden i hjemlandet som for å være sammen med storfamilien og sikre sønnen gode oppvekstvilkår, understreker de. Begge foreldrene samt fem av Alinas seks søsken er etablert i Kongsberg og går i Norkirken. Claudiu er med i menighetens lederskap og i en av lovsangsgruppene. Alina leder Pre-Soul Children og deltar i kvinneforeningen. Sammen er de medlemmer i en smågruppe.

Begge har funnet jobb i Norge, han som trafikkleder for Kongsberg-drosjene, hun dels som personlig assistent, dels barnehageassistent. Alina håper hun skal få bruke utdannelsen sin som sykepleier om ikke lenge.

LEDER AN: Lederskapet i multikulturelle Norkirken Kongsberg: F.v. pastor Jens Iver Jensen, styreleder Anders Lid og pastor Helge Skaaheim. Foto: Ingunn Rui

Da innvandrerne kom

Norkirken Kongsbergs historie er preget av vekkelse, oppturer og noen nedturer.

Slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-årene sto i vekkelsens tegn. Til langt ut på 1980-tallet var Kongsberg Indremisjon preget av optimisme og stor aktivitet. Så ble de aktive medlemmene eldre og færre. Oppslutningen om møtene gikk ned. I 2000 ble foreningen omdefinert til forsamling, tre år senere til menighet.

Arbeidet blant flyktninger og innvandrere har fulgt menigheten siden 2005.

FORYNGELSE: Bra at barnefamilier og ungdom dominerer menigheten, synes Rolf Vidsjå (77).

– De 30 afrikanerne oppsøkte først Metodistkirken, men ­metodistene sendte dem videre til oss fordi vi var flere og dermed hadde større muligheter for å hjelpe dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med sine 40 års fartstid i Norkirken har Vidsjå fulgt fellesskapet gjennom opp- og nedturer. Det store oppsvinget kom med innvandrerne, konstaterer den pensjonerte elektroingeniøren.

– Vi er ikke mange i min aldersgruppe. Det er barnefamiliene og ungdommene som dominerer. Veldig bra, synes veteranen.

Stor forandring

– På 1980-tallet var det mye tradisjonell virksomhet og grått hår her, men også mye bønn om forandring. Rolf er en av dem som har bedt i mange år, forteller pastorene Helge Skaaheim og Jens Iver Jensen.

– Forandringen kom og bragte mye nytt med seg. Heldigvis er de eldre er positive – det være seg til lovsang, møter i kinoen eller andre kreative påfunn. Pastorene bekrefter at det var flyktningene som fant menigheten og ikke omvendt. Etter libererne kom burmeserne. Dermed gikk markedsføringen av seg selv.

– Flyktningene ble våre beste misjonærer. Vi begynte å tolke søndagsgudstjenestene til engelsk. Ryktet gikk og dermed kom de engelsktalende ingeniørene fra byens industrimiljø også. Sist søndag hadde vi ikke headset nok og måtte tolke fra talerstolen, smiler Skaaheim. Over 20 nasjonaliteter er nå representert i menigheten, og flere kommer stadig til.

– Senest i dag snakket jeg med et ungarsk ektepar som ikke har vært hos oss tidligere.

LOVSANG: Også lovsangsgruppene preges av Norkirkens mange nasjonaliteter. Fra venstre: Synnøve Skaaheim, Marian Ikeji fra Nigeria, Mary Anette Skaaheim, Josefine Skaaheim, Alina Mihaiu og Claudiu Mihaiu fra Romania.

Ikke kjedelig

– Hvordan er det å ha så mange nasjonaliteter og teologiske syn i forsamlingen?

– Vi tenker ikke mye over det. Først og fremst er vi trossøsken. Samtidig er vi tydelige på at vi er en luthersk menighet og at ledere må være lojale mot vårt teologiske ståsted. For øvrig er alle med på like fot - uansett kulturell eller teologisk bagasje, sier Jens Iver Jensen, selv innvandrer fra Danmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kulturforskjellene er først og fremst en berikelse, men selvsagt finnes det utfordringer, medgir pastorene.

– Jeg ville hatt det kjedeligere som prest i en helhvit, norsk menighet, oppsummerer Skaaheim.

– Dåpssyn må være en utfordring?

– Vi praktiserer kun dåp, ikke barnevelsignelse. Men vi får ofte spørsmål om velsignelse siden vi er en sammensatt menighet. Vi vurderer slike utfordringer sammen med Normisjons hovedkontor i Oslo. - Heldigvis kan vi diskutere dåp på en rolig og respektfull måte, understreker Helge Skaaheim.

– Og er hele tiden fokusert på nåden, supplerer Jensen.

Ungdom bryr seg enda mindre om konfesjonsskiller. På Kongsberg har Norkirken og pinsevennene felles ungdomsmøter, blant annet ledet av Norkirkens mongolske barne- og ungdomsarbeider Kaliun Undrakh.

UNGE FORSANGERE: Barna har en sentral plass i Norkirken på Kongsberg. F.v. Iben Lid, Maten Mihaiu, Barak Koroma, Ovidia Lid og Kornelia Lid.

Lærer mye

– Vi lærer mye av innvandrerne, fastslår Kongsberg-pastorene.

– Det første de spør om er gjerne: «Hvor legger jeg pengene?» De er oppdratt til å gi tiende, uansett økonomisk situasjon. Rumenerne har flotte juletradisjoner, som det å synge julesanger på gatene i adventstida. Og afrikanerne har lært oss å feire nyttår med brask og bram.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Vennskap

Norkirken arrangerer ikke norskkurs selv, men understreker betydningen av å lære språket og kirkens folk stiller gjerne opp som samtalepartnere og guider inn i det norske samfunnet. - Det vi fremfor alt kan tilby er vennskap og hjelp til å finne ut hvordan ting fungerer i Norge. Det må vi tydeligvis gjøre bra, for flyktningkontoret anbefaler nå nyankomne å oppsøke Norkirken. Flyktninger og andre innvandrerne vi har kontakt med blir fort assimilert, fastslår Helge Skaaheim og Jens Iver Jensen.

GIRAGAFFEN: 65 barn er innskrevet på søndagsskolen «Giragaffen». Marit Larsen er blant lærerne. Foto: Ingunn Rui
NORKIRKEN KONGSBERG

Forløper: Kongsberg indre og ytre mannsmisjonsforening, som bygget Bedehuset i 1876 - stiftet i 1887, som Kongsberg Indremisjonsforening.

Forsamling fra 2000, menighet fra 2003.

Visjon: Guds kjærlighet til alle

På nett: norkirken.kongsberg.no

140 medlemmer.

To årsverk fordelt på tre stillinger, samt ulønnet administrasjonsmedarbeider.

Folk fra mer enn 20 nasjonaliteter på gudstjenestene.

Aktiviteter:

Giragaffen søndagsskole

Veksthuset (10-13)

Soul Children-kor

Konfirmant-KRIK

felles ungdomsarbeid med pinsemenigheten

kvinneforening

smågrupper

bibelundervisning

Misjonsarbeid i India

Les også
I denne kirken tar de integrering på alvorMisjonskirken Oslo Syd
Les også
Hva ville Jesus gjort?
Les også
– Bruk fantasi i møte med flyktninger
Les også
Treneren som har fått pris for integrering
Les også
– Idretten ligger langt foran kirken10.500 bosettes
Les også
Misjon for en ny generasjon