Langrennspigger går for VM-gull

Mariann Vestbøstad Marthinsen tok Norges eneste gullmedalje under de paralympiske vinterlekene i Sotsji. Når 30-åringen nå går for enda en sesong i skisporet, er det med VM-tittelen som mål.

I fjorårssesongen var Marianns store mål å ta medalje, og helst selvsagt av edleste valør, under de paralympiske vinterlekene i Sotsji og dermed bli med i den eksklusive klubben av norske funksjonshemmede utøvere som har tatt paralympisk medalje både sommer og vinter.

Mariann har nemlig bronse i svømming fra de paralympiske sommerlekene i Beijing i 2008. På sprintdistansen i sittende langrenn i Sotsji krysset hun etter en fantastisk sluttspurt mållinjen noen få centimeter foran amerikanske Tatjana McFadden.

Mariann Vestbøstad Marthinsen brukte tiden fra mars fra mars til mai til å tenke nøye igjennom veien videre. Å endelig ha fått innfridd det store målet, en vinterparalympisk gullmedalje, talte for å sette punktum der. På den annen side var det fristende å fortsette i hvert fall ett år til og slik få utnytte gullet fra Sotsji optimalt.

– Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre om jeg la opp, jeg fant ut at jeg ikke var helt klar ennå til å starte livet «på nytt» utenfor toppidretten og finne meg fast jobb. Trivselen med å være toppidrettsutøver på heltid var også en viktig faktor som motiverte meg til å fortsette: Jeg trives så godt med det livet jeg lever, det å ha idretten som «jobb» er for så vidt den beste jobben man kan ha, spør du meg.

VM-tittel er målet

- Er en VM-tittel det store målet for sesongen 2014/15? Eller å vinne verdenscupen sammenlagt, som i 2012/13-sesongen?

- Det er nok VM i januar i Cable i Wisconsin i USA som teller mest kommende sesong – denne tittelen mangler jeg, og det vil være utfordrende å skulle forsvare den internasjonale mesterskapstittelen jeg tok i Sotsji. Men det frister selvsagt også å prøve å vinne verdenscupen sammenlagt for andre gang. En seier i verdenscupen henger høyt, den viser at du holder et høyt nivå over lenger tid og på ulike distanser.

Bedre økonomi

Mariann har tidligere fremholdt at hun først og fremst kan takke sin mann Hermund for idrettseventyret hun gjennom mange år har opplevd. «Han jobber og tjener penger, mens jeg bruker dem», har hun humoristisk uttalt.

- Gullet i Sotsji har gitt meg noe bedre økonomiske rammer. Jeg får stipend fra Aker som er en av Skiforbundets sponsorer og noe penger fra lokale sponsorer, og dette sikrer meg en bedre økonomi kommende sesong. Det er jeg veldig takknemlig for. Men jeg er fortsatt avhengig av mannen min. Økonomisk kan vi handikappidrettsutøvere med paralympiske medaljer ikke sammenligne oss med funksjonsfriske utøvere med olympiske medaljer. De fleste av dem har private sponsorer som spytter inn gode summer. Vi er nok ikke så attraktive for de store sponsorene, sier Mariann Vestbøstad Marthinsen, som nå ligger i trening på Sjusjøen sammen med landslaget.

Gode treningsmåneder

Bak seg har hun gode treningsmåneder, først hjemme i Norge i sommer, deretter på Mallorca før sesongens første landslagssamlinger på Beitostølen og Valdresflya. Hun har brukt rullestol i sykkelrittet Bergen-Voss og deltatt i NM for rullestolbrukere under Oslo Maraton.

- Vi med nedsatt funksjonsevne har vært med på disse arrangementene for å vise oss fram og slik synliggjøre handikappidretten, i håp om å åpne folks øyne for denne idretten og dens verdi og å bidra til økt integrering og rekruttering. I tillegg er slike arrangementer en artig avveksling og et stimulerende delmål i en ellers konkurransefri periode, og de påvirker treningsarbeidet positivt, forteller hun.

Plass i sykkelritt

Av samme grunn gikk hun i bresjen for at Vestlandets mest tradisjonsrike sykkelritt kunne ha en plass også for funksjonshemmede.

– Jeg fikk ideen da jeg hørte at sykkelrittet Bergen-Voss hadde fått en alternativ rute; å starte fra Norheimsund. Dette gjorde at distansen ble halvert, fra 16 til omlag åtte mil. Jeg og de to kjelkehockeyguttene hadde en fantastisk tur sammen. Vi fikk mange positive og oppmuntrende kommentarer underveis av syklistene som passerte oss. Dette er noe vi vil gjenta neste år, og da med ambisjoner om å forbedre tiden som var på om lag fem og en halv time.

Brostein

Mariann Vestbøstad Martinsen sier det var fantastisk å delta som en av over 25 000 deltakere i Oslo Maraton 20. september. Stemningen var storartet, og det var et yrende folkeliv.

– Vi i klassen for racing-rullestolbrukere startet bare et par minutter før hovedfeltet av maratonløpere. Det var veldig moro å ha så mange som heiet oss fram underveis i den 10 km lange løypa. Det var også veldig kjekt at det var såpass mange funksjonshemmede deltakere, det gjorde konkurransen god og spennende. Vi hadde alle noen utfordringer underveis med brostein og steinheller, som stavene fungerte veldig dårlig på. Jeg var en av de heldige som slapp stavbrekk. Jeg vant kvinneklassen og hadde totalt femte beste tid. Jeg kan derfor si meg godt fornøyd med min egen innsats. Vi skal selvsagt være med neste år også på et så flott arrangement som Oslo maraton er, sier Mariann Vestbøstad Marthinsen.