Hvem har skylda for terror?

Spør du meg er Per Sandberg helt på bærtur, og samtidig inne på noe. Inne på noe, fordi han mener at måten Norge og andre vestlige land ledes på er en av grunnene til terrorisme. Spørsmålet mitt er dette: Har vi medansvar?

En gang på 90-tallet hørte jeg en eller annen samfunnsviter si at om den tredje verdenskrig kom, antok han at den vil være mellom den rike og den fattige delen av verden, som et resultat av urettferdigheten. Terror var på den tiden fremdeles forbundet mer med IRA og ETA enn muslimer.

På samme tid var jeg med på en ledertreningshelg gjennom KFUK/M. 30 unge håpefulle hadde en super helg. Nye vennskap ble knyttet, latteren satt løs. Lørdag kveld var det klart for fest. Gruppen ble delt i to, den ene halvparten skulle forberede taco (som på den tiden var noe spesielt, noe veldig stas), mens min gruppe skulle ha undervisning – trodde vi.

I stedet ble vi instruert. Vi skulle gå opp og spise taco. Alt vi ville. De som lagde maten, derimot, skulle ikke få noe. Og slik ble det. De skjønte nok at det var et poeng som lå bak, men reaksjonen kom likevel. Oppegående norske tenåringer reagerte, noen ganske så sterkt. Sinne i form av krangel, tårer, ufine ord. Etterhvert som vi spiste og maten forsvant, økte sinnet. Til slutt endte det godt, lederne hadde mer mat på lager, og alle fikk spise.

Men opplevelsen har jeg aldri glemt. Hvor sterkt norske ungdom reagerte på urettferdigheten de ble utsatt for.

Nye tall fra den britiske organisasjonen Global Justice viser at mens Vesten gir Afrika 198 milliarder dollar i året i bistand, tappes mer enn seks ganger så mye ut av det samme kontinentet. Profitten til vestlige selskaper i Afrika (for eksempel Statoil) alene, er 1,5 ganger høyere enn bistanden vi gir. Resultatet er det vi vet. De rike blir rikere, de fattige fattigere. Det kan også sies med et annet ord – urettferdighet.

Kommer muslimer hit for å gjøre Europa islamsk? For å gjøre terrorisme? Eller kan det hende at de opplever verden en smule urettferdig? At de skjønner at landene deres holdes i et jerngrep som de ikke kommer ut av. At håpet deres for et bedre liv er å komme seg til Europa. Og så bygger vi bokstavelig talt mur for å holde dem ute. Et gedigent nettinggjerde går nå mellom Tyrkia og EUs grense.

Obama sa forrige uke under sin tale på toppledernes konferanse om terror at fattigdom er en av hovedårsakene til terror. Urettferdigheten skaper sinne. Det gjør noe med mennesker. Og jeg kan forstå dem. Det gjorde noe med norske ungdom også.

Når de på toppen – de rike, de med makt – ikke er gode ledere og forvaltere, ender det ofte med revolusjon. Det gjorde det i Frankrike på 1700-tallet, det gjør det rundt om i verden i dag. De undertrykte nekter og leve som undertrykte. Vi kan fortelle dem at de synder når de gjør opprør. Eller vi kan velge og se bjelken i vårt eget øye.

Det Afrika og andre trenger mer enn vår bistand er vår omvendelse. Vårt kjære Europa trenger omvendelse. Vi trenger å la oss prege av Jesus. Lære og forvalte det vi er gitt. Elske vår neste som oss selv.

Min stemme går til den politikeren som ikke fokuserer på å holde terroren ute, men og gjør noe med roten til den. Den som ønsker og få en slutt på at vi utnytter andre lands desperasjon. Som sier at ja, Statoil kan bidra med sin kompetanse for å utvinne olje i Afrika, men nei, de får ikke lov til og sitte igjen med mesteparten av overskuddet.

Min bønn er at vi som enkeltmennesker og samfunn omvender oss. Ikke roper etter høyere lønn. Ikke krever mer. Men spør oss selv, hvordan kan jeg bety en forskjell? Min bønn er at vi ikke omvender oss av frykt for hva som skjer hvis ikke. Men fordi vi får et møte med Ham som er så annerledes.

Min bønn er at vi som samfunn igjen får møte den levende Jesus. For vår skyld. For de fattiges skyld. For Hans skyld.

* Sterke meninger: Se hvilke saker som engasjerer - delta i debatten!