– Jeg slapp ungdommen til

Da Tom Johnsen ble kristen i 1972, skjedde det i ungdomsmiljøet i Centralkirken i Bergen. Ni år senere ble han pastor i samme menighet, og bidro til en endring som fortsatt preger menigheten i dag.

– Hva gjorde du for å bringe fornyelse inn i menigheten?

– Min enkle, korte beskrivelse er at jeg som menighetens pastor åpnet en grind, og så slapp jeg bare ungdommene til. Så lenge jeg var i Bergen sto jeg vakt ved den grinden, slik at ungdommene fikk ha en legitim plass i menigheten med sine uttrykk, som jo var litt annerledes enn de eldre sitt uttrykk.

– Med andre ord gjorde jeg ikke så mye, men for meg var det viktig at de unge skulle ha like mye rett til å være i kirken som noen andre. Det må vi hegne om og bekrefte, mener han.

Verst og best

Etter hvert som de unge vokste til og etablerte seg med familie og barn, bidro også de til å skape en positiv forandring, og det ble mer «trøkk», for å sitere Johnsen.

– Hvilke utfordringer møtte du den gangen?

– Jeg har noen ganger sagt at i Bergen opplevde jeg både det verste og det beste som pastor. Utfordringen dreide seg vel om å finne en vei der det var plass til alle, og der de unge, når de fikk rom, ikke skjøv de eldre ut. Slik jeg ser det, skjedde ikke det.

Lang prosess

Brytningene i menigheten er nok vel kjent fra andre sammenhenger: De handlet om salmer kontra lovsang, om tradisjonell musikk kontra moderne musikk, og bruk av trommer og gitar.

– Vi gikk gjennom en lengre prosess der vi definerte høyt for hverandre at vi vil være en menighet som tar vare på tradisjonen med orgel og salmer, men også at vi ville være en moderne menighet som tar i bruk nye uttrykk. Det tror jeg faktisk vi fikk til, og hvis jeg er rett orientert, er det vel dette som preger menigheten fortsatt i dag, sier han.

God blanding

– Er du enig med Egil Svartdahl i at det er foreldregenerasjonen som bør sette premissene for uttrykket i gudstjenesten?

– I stor grad synes jeg nok det, men jeg mener samtidig at det går an å blande litt. Det kan fort bli litt for snevert å si at det er den generasjonen som skal definere alt. Jeg tenker at vi må være romsligere enn som så.

– Selv har jeg sju barnebarn og gjør gjerne ting på deres premisser. Det har jeg glede av. Men så vil jeg gjerne at andre gjør ting på mine premisser. For meg handler menighetsliv og fornyelse om mer enn uttrykk. Det handler om menneskene bak. Det er de som er viktig. Derfor er det slik at når vi slår ned på uttrykkene, så rammer vi også menneskene bak, og det synes jeg er sørgelig, sier Johnsen.