Fant etterlengtet trygghet i Shelter

Flukten fra det krigsherjede hjemlandet innebar blant annet å svømme i to timer med sønnen på ryggen. I bofellesskapet Shelter i Kristiansand kjenner Rabeea seg endelig trygg.

Shelter er eid og blir drevet av pinsemenighetenFiladelfia i Kristiansand. Familien Kjosavik er vertsfamilie og holder til i en av de sju leilighetene. De seks andre leilighetene er fordelt på flyktninger med oppholdstillatelse, de fleste fra Syria. Til sammen bor det nitten mennesker i Shelter.

25 dager på flukt

Mens sønnen Kais venter utålmodig utenfor, forteller Rabeea detaljert om de 25 dagene de var på flukt fra krigen som tok fra ham kona og to av barna.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg ønsket veldig å få komme til Norge, for her visste jeg at sønnen min ville få det godt. Men reisen hit var veldig vanskelig.

I Tyrkia betalte han for å få dem fraktet over til Hellas i båt. Etter to timer på havet gav mannskapet beskjed om at de måtte returnere til Tyrkia på grunn av feil med båten.

– De konstruerte en feil, slik at vi måtte bli med tilbake og betale enda mer penger for å få komme over på nytt, sier Rabeea som svømte i to timer for å komme i land på ei gresk øy.

Solgte huset

Omsider kom Rabeea og Kais til Norge og fikk plass på Shelter i Kristiansand. Her ble de tatt imot av familien Kjosavik, som består av ekteparet Monica og Jan og døtrene Albertine og Adele.

– Vi solgte eneboligen vår på Hånes utenfor Kristiansand og flyttet hit til Shelter sommeren 2015. Det første året bodde vi her sammen med tidligere rusmisbrukere og ventet på å klargjøre leiligheter og fellesrom, slik at vi kunne ta imot mennesker på flukt, forteller Jan som allerede i 2014 fikk kallet til å drive dette arbeidet. Nå er han og Monica lønnet i hver sin 80 prosent stilling av Filadelfia, for å drive arbeidet.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

 

Angrer ikke

At de flyttet hele familien fra landlige og romslige Hånes til en bygård i sentrum av Kristiansand har de ikke angret på.

– Jeg savner Hånes litt, men vi har det mye koseligere her, sier yngstejenta Albertine.

For selv om bare de voksne er lønnet, involverer arbeidet hele familien. De minste barna vil helst sitte på fanget til de store jentene og krever deres fulle oppmerksomhet. Den ene av leilighetene vi besøker, er full av gule post-it-lapper med norske navn på de forskjellige gjenstandene. Det er den eldste datteren Adeles verk.

Morgen til kveld

Flyktningene kan bo på Shelter i to–tre år. Den norske familien har ikke noen utflytningsdato.

– Gud har gitt oss et kall til å være her. Og her blir vi til Han ber oss om å gjøre noe annet, sier Monica.

– Det må være nokså intenst å bo og jobbe samme sted?

– Ja, her er det full aktivitet fra morgen til kveld, og skal vi ha «fri», må vi reise bort. Men vi opplever hele tiden at Gud gir oss de kreftene vi trenger i arbeidet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Utfordringer og glede

Femten personer med traumatiske opplevelser bak seg og som har vokst opp i en helt annen kultur, byr også på utfordringer.

– Det jeg er mest overrasket over, er jobben som må gjøres for at de skal ha tillit til hverandre. De er vant med at de ikke kan stole på noen, og det er en holdning de også tar med seg hit til Shelter. Faktisk så har de mer tillit til oss enn de har til hverandre, sier Jan.

– Og gleder?

– Det at mennesker som har hatt det og fortsatt har det så vanskelig, får hjelp og et bedre liv, er veldig godt å få oppleve. Vi blir som en stor familie, og vi har blitt så utrolig glad i disse folka.

– Dere er kristne og de fleste av de andre beboerne er muslimer. Hvordan fungerer det?

– Her på Shelter respekterer vi hverandres religion. Det betyr likevel ikke at vi ikke snakker om troa vår. Vi prater om det som opptar oss, og når jeg opplever noe fint med Jesus, så er det naturlig å fortelle det til de andre, sier ­Monica.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Innlegg avDagen.

 

Framtid med sønnen

Kais på seks år er utålmodig. Jan har lovet at de skal bade i «Stampa» i Baneheia like ved sentrum. Dykkermaska har han allerede tredd over hodet, og badebukse og håndkle er klar i sekken. Rabeea kysser sønnen på kinnet og ber ham vente utenfor noen få minutter til.

Rabeea rister avkreftende på hodet når jeg spør om Kais husker krigen, drapene på mor og søsken og flukten til Norge.

– Hva med deg? Hvordan kan du overleve med slike forferdelige minner?

– De vonde minnene kommer alltid til å følge meg. Men Kais gir meg grunn til å leve videre. Han gir meg energi og sammen med ham har jeg en framtid.