Men tankene er i Aleppo

Amira tok sitt livs sjanse og fikk guttene sine ut av Syria, men foreldrene er igjen. Daglig ringer hun for å høre 
om de lever.

– Mannen min leser nyheter. Jeg orker ikke, sier læreren og småbarnsmoren Amira Doumat fraAleppo iSyria.

Dagen møter henne på Frekhaug utenfor Bergen, der hun bor sammen med ektemannen Fadi og sønnene Subhi Elia (7) og Jad (5).

Amira har fått nok av krig. Men selv om hun har flyktet til Norge og etter nervepirrende måneder fikk hele familien i sikkerhet, slipper hun ikke unna krigen. Foreldrene og tre søsken med familier bor fremdeles i Aleppo. Ektemannen Fadi har mor og to søstre der.

Så lenge internett virker, er det mulig å holde kontakten med dem gjennom Skype og WhatsApp. Da forteller foreldrene om et bomberegn som aldri stopper, om matmangel og om kjentfolk som har mistet livet.

– De er redde. De vet at de kan dø når som helst, og de har ingen mulighet til å komme seg vekk. Det er veldig vanskelig, sier Amira.

For bare noen dager siden døde en nær venn da en bombe slo ned.

Ingen er trygge

Aleppo omtales ofte som verdens mest krigsherjede by. Sommeren i fjor var forferdelig. Denne sommeren har vært enda verre.Røde Kors kaller kampene om Aleppo en av de verste urbane konfliktene i moderne tid. Titusener har vært fanget uten tilgang på nødhjelp.

– Ingen mennesker eller steder er trygge. Befolkningen lever i konstant frykt, sier Peter Maurer, president iDen internasjonale Røde Kors-komiteen, ifølge NTB.

Mandag advarteFN om at det vil bli en humanitær katastrofe uten sidestykke, hvis man ikke får inn nødhjelp.

Uro

Det er to måneder siden familien ble gjenforent, etter at mor Amira tok sitt livs tøffeste valg og flyktet alene fra Syria i august i fjor.

Jad har allerede hatt sine første dager i barnehagen, storebror har begynt på skolen. De briljerer med norske ord og er ivrig opptatt av en språk-app på telefonen som omsetter fra arabisk til norsk.

– Nei, svarer Jad, da han får spørsmål om han vil ha mer vann til maten.

– Det heter «nei takk», sier mor.

– Hvorfor skal jeg si «takk» når jeg ikke skal ha? undres gutten, og moren, som har vært lenger i ­Norge, forklarer at det er høflig å si det slik.

Amira serverer en velkrydret kyllingrett, kebab i tomatsaus, salat og ris. Hun koser seg med å lage mat til guttene sine igjen og er stadig bortom og stryker dem over håret og gir dem en klem.

Familien har det godt nå, men uroen for foreldre og søsken i Aleppo ligger der hele tiden.

Fanget i kryssild

– De takker Gud for at de fremdeles lever, men vet at de kan være døde i neste øyeblikk. Det eneste vi kan gjøre er å be, sier Amira.

Hun har bedt mye siden krigen nådde Aleppo sommeren 2012, ett år etter at konflikten startet i Deraa og ganske snart nådde hovedstadenDamaskus.

21. august 2012 står spikret i minnet. Den natten måtte de flykte ut av leiligheten sin i bare nattøyet. Leiligheten lå i sentrum av storbyen, ved grensen mellom de krigførende partene. De ble fanget i kryssilden. I tre døgn hadde guttene sovet på badet, som var det tryggeste rommet, lengst unna vinduene.

Amira og Fadi trodde de skulle komme raskt tilbake for å hente tingene sine, men slik ble det ikke. De mistet alt og begynte en nomadetilværelse der de bodde hos forskjellige slektninger.

Et utbombet hjem

Amira tar frem mobiltelefonen sin og leter frem et bilde av utbombede bygårder.

– Dette var leiligheten vår, sier hun og viser et gapende hull i veggen.

Så peker hun på en ruinhaug foran huset.

– Der lå det en armensk, katolsk kirke.

Også Fadi henter mobilen. Han viser bilder av utbombede bygninger i kvartalet der de bodde. Leilighetene har klappet sammen over hverandre. Det ser ut som husene har seget i kne.

Sammen med en venn kom han seg til slutt tilbake til leiligheten. Da var alt ødelagt. Taket hadde rast ned. Han viser bilde av barnerommet, stua og kjøkkenet. Møbler, leker og inventar ligger hulter til bulter.

– Brudebildet vårt lå på gulvet. Det var tråkket på, forteller Amira.

Krigen ble en vane

De første bombene kom som et sjokk, men forunderlig fort ble krigen en vane.

Guttene fortsatte på skole og barnehage, Fadi gikk hver dag på jobb i butikken sin, mens Amira fortsatte å undervise i barneskolen. Elevene lærte seg raskt å gjemme seg under pultene når bombene falt. Hadde de litt bedre tid, sprang de ned i kjelleren. Selv lærte hun å holde seg rolig og trøste de små, uansett hva som hendte.

Tre ganger slo det ned bomber like ved skolen til eldstemann. Mamma Amira var redd hver eneste dag når hun sendte guttene sine av gårde.

Også i kirken ble det en vane å løpe ned i kjelleren under bombeangrepene. De lærte seg fort å sove fullt påkledd om natta, for å være klar til å løpe.

– Vi var redde hele tiden, sier hun. – Og hele tiden ba vi. Vi ba og ba.

I perioder var det vanskelig å få tak i nok mat og vann.

– Vi hentet vann i en brønn en kirke, og vi levde på ris, linser, kikerter og bulgur. Grønnsaker var sjelden, kjøtt spiste vi nesten aldri.

Vendepunktet

Et bombeangrep i mai 2014 ble et vendepunkt. Amira hørte først en svak, hvislende lyd da bomben sneiet balkongen.

– Gjem dere under sengen, ropte hun til guttene. Så smalt det. Glassbiter fra knuste vinduer regnet inn i rommet og traff Amira i ansiktet. Guttene kom uskadd unna, men ble fryktelig redde da de så hvor mye moren blødde.

– Det går fint. Ikke vær redde, sa hun og trøstet slik hun alltid gjorde, men bak den rolige fasaden var hun vettskremt. Denne gangen kunne det ha gått fryktelig galt.

Senere, da barna skulle komme til henne i Norge, spurte de om folk kom til å skyte dem der også. Mor Amira forsikret at det ikke ville skje, men minnene fra Aleppo sitter fast hos de små.

Den eldste sønnen ble redd da et helikopter fløy over dem da de var på fjelltur ved Frekhaug i forrige uke. Begge guttene ble fryktelig skremt da far Fadi skar seg på gressklipperen og blodet silte fra pekefingeren samme dag som Dagen var på besøk.

Flukten

I juni i fjor bestemte ekteparet seg for å finne en løsning. En av dem måtte forsøke å flykte ut av landet og senere få de andre i trygghet gjennom familiegjenforening.

– Så ringte min svoger Elia, som hadde kommet seg til Bergen. Han fortalte at konen snart skulle komme etter. «Kanskje dette er løsningen for deg, Amira?» sa han.

Dette ble utfordringen Amira trengte. Hun visste at det var farlig, og at det kunne gå flere år før hun fikk se barna sine igjen.

– Men det var den eneste utveien vi hadde. Hvis jeg ikke dro, hadde de ingen fremtid.

Noen måneder senere sitter hun i lasterommet på en båt, på vei til Hellas. Bak seg har hun en strevsom reise på usikre veier fra Aleppo til Tartos ved den syriske Middelhavskysten og derfra til Libanon og Tyrkia. 90 mennesker er stuvet sammen i den lille båten

– Der var nesten ikke luft, og vi måtte sitte i mørke for at forbipasserende båter ikke skulle se oss. Barna ombord ble dopet ned for ikke å lage lyd.

– Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg gråt og ba til Jesus om å få leve, sier hun.

Gjenforent

Amira Doumat kom seg til Norge, slik hun håpet. Nesten daglig snakket hun med mannen og barna i Aleppo på Skype.

– Mamma, vi savner deg, når kan vi komme til Norge? spør guttene.

– Snart, svarte moren, selv om hun visste at det kunne bli lenge til. Hun fikk opplyst at behandlingstiden for familiegjenforening var minst 18 måneder.

Det er tungt for en mor å vite at barna bor midt i krigen, men innimellom fantes det lyspunkter. Bare en time etter at hun var installert i en kjellerleilighet på Frekhaug utenfor Bergen, sto en ung kvinne utenfor døren. Elise Bastesen Dale hadde fått vite at onkelen leide ut til en kvinne fra Syria og ville hilse på. De to blir raskt nære venner. Elise inkluderte Amira i familien, venneflokken og i menigheten.

Snart var det mange som ba om at de to, små syriske guttene måtte bli raskt gjenforent med moren sin.

– Vi har bedt så masse, sier Elise, med trykk på hver stavelse.

Og under over alle under:

– Søknaden ble sendt inn i februar, og allerede i mai fikk hun svar om at de kunne komme.

17. juni kunne Amira endelig omfavne guttene sine igjen, da de landet på Flesland lufthavn. Nå bor de i et koselig, hvitmalt hus på Frekhaug, omgitt av sauer som beiter på grønne enger og ­mennesker som vil dem vel.