Jonathan (5) og Jonas var hverandres helter

For 17 dager siden døde Jonathan Barmen-Fløisand av kreft. Han ble 5 år gammel. Foreldrene, Anita og Roar, vil at det skal komme noe godt ut av det meningsløse.

Jonathan var bare drøyt tre år da han ble rammet av kreften i juli 2014. 10. april døde den tapre lille gutten, en drøy måned etter 5-årsdagen sin 6. mars.

Foreldrene Anita og Roar Barmen-Fløistad sørger sammen med Jonathans søstre, men er sikre på at sønnen har det bra nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hverandres helter

Som så mange andre i Bergen og omland var Jonathan Brann-tilhenger. Han elsket fotball. Det var et stort øyeblikk da han fikk være Brann-maskot på Stadion før hjemmekampen mot Hødd 1. november i fjor. Da fikk han stå sammen med sine helter og spille ball med dem på gresset foran tusenvis av tilskuere.

Et særlig godt vennskap fikk han med Brann-midtstopper Jonas Grønner som var han gikk hånd i hånd med inn på matta. Og hvis Jonas var Jonathans helt, ble Jonathan en helt for Jonas.

– Det er hjerteskjærende at dette ble hans siste Brann-kamp, skriver Jonas på Facebook om møtet deres i november. Han mener han aldri har møtt en så sterk gutt som 5-åringen fra Øygarden. Tross sykdommen hadde Jonas et aldri sviktende humør, skriver han og beskriver også Jonathans gode fotballferdigheter. Dette var en gutt som øvde og øvde og aldri ga seg. Skrudde skudd, overstegsfinter og Cruyff-vendinger satt som de skulle.

Til TV 2 sier Grønner at vennskapet med Jonathan betydde mye for ham.

– Jeg er takknemlig for at jeg fikk møte en fantastisk gutt. Jeg fikk forhåpentligvis være med på å gjøre hans hverdag litt lettere. Samtidig lærte han meg veldig mye om livet, sier Brann-spilleren som syntes fotballivet var litt vanskelig fordi han fikk lite spilletid.

Satte spor

– Jeg hadde det jeg betraktet som en tøff hverdag i fjor, og så kommer han inn der og viser at livet ikke alltid er så tøft som du skal ha det til, sier Grønner.

Jonathans foreldre, Anita og Roar Barmen-Fløisand sitter igjen med den vanskelige blandingen av flotte minner om en god sønn og sorgen og savnet etter ham. Det gjør også søstrene Sarah Emilie (10) og Mary Naomi (2).

– Jonathan var en god bror, og både lillebror og storebror. Det er et stort tomrom etter ham. Sånn er det, og sånn må det bli. Det kan ikke være på noen annen måte, sier Roar til Dagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han beskriver sønnen uvanlig tålmodig og utholdende.

– Han var klar over at han var syk, men det unike var at han aldri klagde. Det forundret både oss og leger og sykepleiere påBarneklinikken. Han krøp under huden på alle, sa de. Han var en liten gutt, men satte store spor. Jonathan hadde en unik positiv innstilling til livet generelt og til sykdommen. Der tenker jeg vi alle kan lære noe, sier Roar.

– Han kunne begynne dagen i dårlig form, med oppkast og akuttinnleggelse. «Det kan bli en fin dag likevel», sa han. Han hadde den innstillingen at han kunne få til alt, bare han prøvde en gang til. Han sa bare: «Neste gang får jeg det til», forteller mamma Anita.

– Han var svært konstruktiv og positiv, og vi må tenke litt mer som Jonathan når vi har det vanskelig, mener Roar.

Forskning

Jonathan fikk en krefttype som bare rammer barn og angrep mage, skjelett, beinmargen og til slutt hjernen.

– Dette er en kreftform som de kan altfor lite om og som det er forsket for lite på. Jonathan fikk all den hjelpen det var mulig å få, men vi har dessverre erfart at det ikke var nok, sier Anita.

Derfor samler de inn penger til Jonathans Minnefond som har fått en egen Facebook-side.

Anita understreker at de er veldig fornøyd med hjelpen på Barneklinikken i Bergen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– De har gjort alt de kan. Men nå ønsker vi å få til et fond så det kan gjøres forskning slik at andre foreldre slipper å oppleve det samme som oss, sier hun.

Minnefond

Facebook-siden til minnefondet renner det over av hjertevarme hilsener i disse dager.

Der takker også Jonathans foreldre som skriver hva de ønsker seg mest av alt nå midt i sorgen:

«(...)forskning og kompetanseheving er av avgjørende betydning. Vi har opprettet Jonathans Minnefond for barnekreftforskning med et ønske om å hedre hans minne ved å bidra på dette området. Jonathan ville like at vi gjorde noe godt for andre, og vi tror at vi sammen gjennom små og store gaver kan utgjøre en forskjell. Takk for at dere vil være med, og del gjerne denne siden med andre!», skriver foreldrene.

Kraft og håp

– Hva slags dager har dere nå?

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det. Svaret er vel at det går opp og ned. Det er et dypt savn, en stor sorg og et tomrom. Samtidig er vår opplevelse at vi får kraft til å leve hver dag, i den troen vi har. Vi kjenner stor styrke for dagen, det må vi få si som vårt vitnesbyrd. Det er også mange rundt oss som har bedt for Jonathan, og vi blir på et vis båret gjennom det, sier Roar som legger til at familien er helt trygge på at Jonathan er hjemme hos Jesus. – Vi er trygge på han har det godt, sier Roar som kaller sønnen en Jesus-gutt.

– Han hadde Jesus i hjertet. Han sa en gang at det var rart Gud kunne høre bønnene våre når han var så langt borte. Men så tenkte han litt og sa: «Men han bor jo rett her inne i hjertet». Så da var det med å be helt greit, sier Roar.

Et bestemt bibelvers er blitt viktig for Anita og Roar, Sarah Emilie og Mary Naomi. Det står i Romerne 15:13: «Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det bærer oss nå, sier Roar.