Takknemlig - og merket for livet

For ett år siden gikk familien Høen gjennom et mareritt. Nå er de bare glade for å være i liv, for å ha hverandre og kunne feire jul sammen.

Fembarnsfamilien Høen har stelt til jul i år som alle andre år. Det er det ikke noe oppsiktsvekkende med. Likevel har årets adventstid vært helt spesiell for dem, på grunn av det som skjedde for et år siden.

15. desember 2014 er en helt vanlig adventskveld i et småbarnshjem. Med ni dager igjen til jul, skal masse gjøres. Det er lett stress i et hjem litt på etterskudd.

Klokka 19.45 skal mamma Ragnhild Helena Aadland Høen endelig legge den minste av de fem barna, Maria som bare er et halvt år gammel. De andre fire er også på vei til sengs. Etterpå skal det juleforberedes. Men på noen sekunder er ingenting vanlig lenger, og alle juleforberedelser blir uviktige.

Et dødsrop

Fra badet i andre etasje hører Ragnhild et skrik. Mannen hennes, Hans Høen, holder på å tenne opp i oljefyren i stua da noe går fryktelig galt. Dampen fra parafinflaska antennes og tar fyr rett i ansiktet til Hans. Han rykker til så parafin spres rundt i rommet. Flammene står ut av ovnen og bortover gulvet.

– Fra stua kom det verste ropet jeg har hørt i mitt liv. Her er det ikke bare noen som må på legevakten, men noen som dør. Slik var lyden jeg hørte, sier Ragnhild.

Ragnhild gir lille Maria til storesøster Ingrid (7) uten å vite hva som skjer nedenunder. Hun vet bare at Johannes på tre år er nede i stua og løper ned.

Der møter det henne et skrekkelig syn. Hans har fått andregradsforbrenning i store deler av ansiktet. Han har fått kvalt flammene i ansiktet med hendene, men det brenner fem-seks bortover fra ovnen.

Både Hans og Ragnhild blir kaldt rasjonelle i kritiske situasjoner. Hans ber Ragnhild komme seg ut, men hun vil ikke før hun har funnet og fått med seg Johannes.

Ragnhild vet ikke at innenfor stuedøra er parafinen spredd ut over gulvet. Noe av den er ennå ikke antent. Ragnhild tar seg fram der det ikke brenner ennå, men sklir i parafinen, faller og lander i flammene.

– Parafinen trekker inn i det høyre buksebeinet mitt som antennes så jeg står i fyr og flamme, forteller Ragnhild som også er på desperat jakt etter Johannes. Da hun finner ham, griper hun gutten og stormer ut i snøen utenfor. I mellomtiden har Hans funnet brannslukningsapparatet og slukket brannen i stua.

Fire av barna er ovenpå, men Johannes har sett det som skjer på nært hold. Han får svidd av øyenvippene og får en førstegradsforbrenning på hånda. Ellers er han fin.

Snø i Bergen

Det er verre med Ragnhild. Hun skjønner at det er mer enn den ytterste huden på beinet som brenner. Det viser seg å være en tredjegradsforbrenning. Da er alle lag i huden skadet, og store smertefulle sår oppstår.

Ragnhild stormer ut i snøen som for første gang på mange år er blitt liggende på bakken i Bergen – et velsignet, kaldt, ti centimeter tykt lag hun kan rulle seg i for å kvele ilden.

– De som klagde over trafikkaoset, skulle visst hvor viktig den snøen var den dagen, sier hun.

Jul på sykehuset

Når flammene er slukket i huset, ringer Ragnhild sin far som er lege. Han kommer rett før ambulansen som kjører av gårde med Hans og Johannes. Ragnhild får dra med neste sykebil. Hun har så vondt at hun rister.

Vi møter Ragnhild og Johannes på kafé i Oslo. Ingenting røper hva disse to har opplevd bare ett år tidligere.

Selv om smertene i beinet fortsatt merkes, er Ragnhild først og fremst glad for at det gikk så bra, at Johannes lever og at hun selv fortsatt er i live. Familien kan feire jul igjen, og i år skal de være sammen på samme sted alle fem, hele jula.

Den første natta etter brannen får Johannes ligge mellom mamma og pappa.

– Vi er så takknemlige for at det gikk så bra med ham. Det var som å få ham på nytt, sier Ragnhild.

Julaften er hun sammen med de andre i to timer. Så bærer det tilbake til brannskadeavdelingen på Haukeland universitetssykehus.

– Det var to ting som bar meg mens jeg lå på sykehuset. Det ene var at jeg var så takknemlig for at det var jeg som var skadet og ikke Johannes. Jeg hørte smerteskrikene fra barna på brannskadeavdelingen, barn som hadde fått kokende vann over seg. Jeg var så glad det ikke var Johannes.

– Kirken bar meg

Som sengeliggende fikk Ragnhild nå hjelp fra sine egne. Dagen etter hendelsen kom sokneprest Dom Alois i St. Paul menighet i Bergen for å sykesalve henne. Det skjer bare ved alvorlig sykdom. De lokale Mor Theresa-søstrene kom med nattverden 1. juledag og fire ganger senere. «Vi bringer deg Jesus», sa de.

– Når jeg ikke kunne komme til kirken, kom kirken til meg. Og Jesus kom til meg. Det var en sterk opplevelse, sier Ragnhild som setter stor pris på sin kirkes sakramentalitet. Tårene trillet hver gang hun mottok nattverden.

– Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke troen, men Kirken og Jesus som bar meg. Jeg merket også veldig sterkt at det var mange som ba for oss, sier hun og forteller at over 500 klikket på Facebook-rapporten hennes om hva som hadde skjedd og meldingen om at de ville sette pris på å bli bedt for. Responsen var samstemt positiv, på tvers av alle kirkesamfunn.

Katolske Ragnhild setter pris på dette. Samtidig fastslår hun at Den katolske kirke har mer teologi om smerten enn protestantismen.

– For meg ble det som skjedde for et år siden en erfaring av stedfortredende lidelse. Man kan be for andre, men man kan også lide for andre, sier hun og viser til Kolosserbrevet 1:24 der Paulus skriver: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

– Ifølge katolsk tro er det slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her i dag. Det var en trossannhet jeg hentet styrke fra. Stedfortredende lidelse gjør like vondt som vanlig smerte, men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Ingen smerte er lenger meningsløs når du forener den med Jesu lidelser, sier Ragnhild.

Johannes

Johannes er med på kafébesøket, sitter fordypet i et spill på mammas mobil og drikker sjokolademelk mens mamma forteller om flammedramaet i fjor.

– Det står om ditt eget liv og ditt barns liv. Det blir ikke mer dramatisk enn det. Og det slår meg at det Sigvart Dagsland synger om, at du går gjennom ild og vann for den du er glad i, det er virkelig sant. Jeg gjorde det helt bokstavelig for Johannes, sier Ragnhild og gir sønnen et kyss på hodet.

På Facebook skrev hun på ettårsdagen for brannen om sin «takknemlighet over at det var jeg som hadde det vondt, ikke Johannes.»

– Hvordan forandrer en slik hendelse livet ditt og familiens liv?

– Du blir enda mer glad for at du lever. Det er ikke en like stor selvfølge som før.

– Og årets advent har kanskje vært helt annerledes på grunn av det som skjedde?

– Ja, vi har lavere skuldre og mindre prestasjonspress. Det er ikke så viktig lenger å rekke alt. Samholdet er veldig forsterket etter alt vi har vært igjennom sammen. Det som skjedde, føles fjernt allerede. Nå bor vi et annet sted og lever et annet liv, sier Ragnhild som etter noen år som kateket i St. Paul katolske menighet i Bergen, først ble kommunikasjonsrådgiver for Kristelig Folkepartis stortingsgruppe, deretter infomedarbeider på partikontoret.

To flyttinger på ett år har medført at det ikke er lett å finne ting. All julepynten har ikke latt seg lokalisere ennå – men det er altså ikke så farlig.

Etter omgangssyke på alle syv de siste dagene kunne det vært anledning til noen klager, men det er ikke sånn familien tar det.

– Vi sier heller: «Så heldige vi er som blir ferdige med det før jul», sier Ragnhild med et stort smil.

– Og dette er uansett ikke vår verste jul. Den har vi lagt bak oss, sier hun med et like stort smil før hun og Johannes rusler hjem i et regnvær som minner mest om klimaet de ble godt vant med i Bergen.

Virksomme arr

Foten vil aldri se bra ut igjen, men smerten har avtatt, og hun våkner ikke om natta lenger av at det gjør vondt.

Men arrene er der, og huden på beinet vil forbli ruglete.

– Du skriver til dine venner på Facebook at «arrene er fine på en slags måte».

– Ja, de minner meg på at jeg lever og har overlevd. Og arrene er fortsatt virksomme. De gror ennå og minner meg om at Gud fortsatt helbreder, sier hun og forteller at prognosen er klar: Arrene vil alltid være der.