Bjørn Olav Hansen Åndelig veileder
For meg er det en tid til å kaste steiner. En av de største utfordringene i vårt liv med Kristus, er nemlig å leve med en villighet til å slippe taket, når Gud er i ferd med å gjøre noe nytt i våre liv. «Alt har sin faste tid», skriver Forkynneren, «alt som skjer under himmelen, har sin tid: en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp.... En tid til å kaste steiner, en tid til å samle dem, en tid til å ta i favn, en til å la det være..»
Når man går inn i en ny livsfase er det en stor fare forbundet med dette at vi sammenligner den nye fasen, med det som engang var. Vi vil så gjerne ha med oss noe derfra, inn i det nye ukjente. Dermed kan vi stå i fare for å gå glipp av noe av det som Gud vil overraske og velsigne oss med. Det er vanskelig å slippe taket på mennesker, noe vi eier, vårt gode navn og rykte. Nylig hørte jeg en misjonær fortelle at det vanskeligste for henne, da Gud kalte henne til å reise ut, var å kvitte seg med potteplantene sine. Vi kan smile av dette, men kjenn etter selv om det ikke er ting det er vanskelig for deg å kvitte deg med? Paradoksalt er det ved å slippe taket at vi er i stand til å motta noe nytt.
Det er en stor illusjon å tro at noen kan ha eiendomsrett til livet. Apostelen Paulus bekjenner så frimodig: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg.» Og til de hellige i Rom skriver han: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» (Rom 14,7-8)
Det finnes områder av mitt liv som er under Herrens ransakende lys om dagen. Derfor kaster jeg steiner. En av dem er mine vrangforestillinger om Gud, og mine vrangforestillinger om meg selv. Gud er alltid større enn jeg gjør Ham til, og jeg ber om å få større ærefrykt for Ham og Hans hellige navn. Samtidig ber jeg om at jeg må få nåde og hjelp til å akseptere at jeg må legge bak meg trangen til å mestre å kontrollere eget liv. Vi sier av og til at vi har «gitt Ham alt», men jeg ser at jeg fortsatt sitter fast i mye som jeg ikke har sluppet taket i, og som jeg er redd for å slippe taket i. Jeg trenger en større tiltro Gud slik at jeg kan slippe taket og la Ham råde. Jeg trenger å åpne meg for Guds overraskelser. Da må jeg våge å slippe taket i fortiden. For den som vil leve med Gud, er det alltid steiner å kaste fra seg.
(20.10.2006 kl. 05:00)